Der det offisielle USA på 1950-tallet fremsto i en rosenrød sky av patriotisme, fremtidsoptimisme og sunt forstadsliv, knipset Frank en hverdag preget av raseskille, samlebåndsarbeid, misnøye, mistenksomhet, resignasjon og sinne. «Driveby»-fotografiet var arbeidsmetoden, for Frank hadde ikke tid til å bli kjent med objektene sine. Han skulle videre til neste by, neste småsted, og visste ikke hva objektene hans het eller hvem de var. Han snakket bare med én av dem - en kvinne som giftet seg i Reno. Hun ringte hjem fra en telefonkiosk for å fortelle nyheten, men da la faren bare på røret.

- Han hadde ingen agenda, ingen oppdragsgivere, og brøt med alle regler innen både kunstfoto og dokumentarfoto, mener Andersen.

Gallup, New Mexico. Barbildet som traff fotograf Morten Andersen rett i magen, og førte han opp i trøbbel i samme by rundt 40 år senere - ikke med cowboyer, men med indianere. (Foto: Robert Frank).

Fotografisk festbrems. Kunst- og dokumentarfotografen Morten Andersen kom over Robert Frank for første gang rundt 1985, og det var spesielt ett bilde i «The Americans» som gjorde inntrykk: Et fotografi av en cowboy i en røff bar i nettopp Gallup, New Mexico.

- Jeg ble fascinert av at man kunne ta bilder slik - i skjul, uskarpe og med rare vinklinger. Da forsto jeg at fotografier kan ta deg med til steder du ikke har vært før, sier Andersen.

Et kunststipend fra Guggenheim-stiftelsen ga Frank og hans Leica-kamera friheten til å gjennomføre tre fotografiske rundreiser i USA i 1955 og 1956, en reise der han dokumenterte en annen virkelighet enn den som var synlig i datidens aviser og magasiner. Til boken plukket Frank ut 83 av totalt 28.000 eksponeringer, eller «83 dolker som han stakk direkte inn i hjertet av den amerikanske myten», som Vanity Fair skriver i anledning bokens 50-årsjubileum. Bistre menn på rodeo, indianere på pub, mistenksomme damer i sørstatene og transvestitter i New Yorks bakgater.

«Det er en veldig enkel bok. Den sier egentlig ingenting. Den er apolitisk. Det skjer ikke noe i disse fotografiene. Folk sier boken er full av hat. Jeg så aldri det. Jeg følte aldri det. Jeg bare gikk ut på gatehjørnene for å se etter interessante folk. Ok, jeg så etter det ekstreme, men det er fordi det middelmådige, gjennomsnittet, kjeder meg,» sier Frank til Vanity Fair.

New Orleans. Bildet fra denne trikken, med de svarte plassert bakerst i vognen, prydet omslaget på den første amerikanske utgaven. (Foto: Robert Frank).

Pionér. I dag omtales Frank som «fotografiets Manet» og en «moderne Tocqueville», mens «The Americans» beskrives som en forløper til den motkulturelle revolusjonen på 1960-tallet, en roman uten historie, en frosset film og en symfoni uten lyd. Den opprinnelige mottagelsen var ikke like hjertelig.

Ingen amerikanske forlag var interessert, derfor så bildene først dagens lys som «Les Américains» i Frankrike. Utgivelsen var del av en serie som presenterte andre lands politiske og sosiale historie, og den renskårne fotoboken ble født i 1959, da Grove Press ga ut en amerikansk utgave uten den opprinnelige teksten, men med et nytt forord av beatforfatteren Jack Kerouac. Boken ble slaktet av kritikerne og solgte 600 kopier. Tidsskriftet Popular Photography kalte Frank en «gledesløs mann som hater sitt nye hjemland», og underveis i arbeidet ble han fengslet, motarbeidet og anklaget for å sympatisere med både svarte og kommunister.

Hoboken, New Jersey. Dette bildet av en parade ble svært kontroversielt, da det var uhørt å beskjære det amerikanske flagget slik Frank gjorde. Siden har bildet prydet omslaget på flere utgaver av The Americans. (Foto: Robert Frank).

Oppreisning. I takt med den motkulturelle revolusjonen på 1960-tallet snudde derimot stemningen. Frank hadde sett fremtiden gjennom linsen sin.

- «The Americans» har betydd enormt mye for meg, og jeg har vært veldig berørt av Robert Frank siden jeg kom over boken i ung alder, forteller Tom Sandberg.

En av Norges mest anerkjente kunstfotografer snublet tilfeldigvis over «The Americans» under et opphold i USA.

- Innen fotografiet ser man umiddelbart når fotografen har noe inderlig og ærlig å komme med. Robert Frank luktet ekthet, selv om jeg opprinnelig ikke forsto at jeg hadde noe virkelig revolusjonerende foran meg. Det var som å høre Rolling Stones for første gang.

Frank hadde bakgrunn som motefotograf for magasinet Harper's Bazaar, hadde gitt ut to fotobøker på egen hånd og var påvirket av dokumentarfotografer som Walker Evans og Louis Faurer. Samtidig representerte han også noe helt nytt, ifølge fotograf Dag Alveng.

- Det er opplest og vedtatt at «The Americans» er tidenes viktigste fotobok. Frank representerte et nytt billedspråk, og inspirerte en hel etterkrigsgenerasjon av fotografer, sier Alveng, som kjenner Frank personlig.

«The Americans» er sterkt preget av europeerens syn på USA, samt de nære båndene til beatforfattere som Allen Ginsberg og Jack Kerouac. «The Americans» er nærmest en visuell følgesvenn til Kerouacs banebrytende roman «On the Road».

- Den bitende satiren og den emosjonelle, rå stilen var noe nytt. «The Americans» er kritisk, besk og ironisk, og Frank fremsto som en fotograf i opposisjon til det bestående. Det som stadig forbauser meg, er at jeg oppdager noe nytt hver eneste gang jeg slår opp i boken.

Når boken nå gjenoppstår i en jubileumsutgave fra verdens ledende fotoforlag, Steidl, får Alveng virkelig mulighet til å se helt nye sider av verket. Fotografiene er skannet inn på nytt, en prosess som avslørte at flere bilder var beskårede versjoner av originalene. To av bildene tar i bruk andre negativer, fra et annet perspektiv, mens papir, design og typografi er redesignet.

Miami Beach. Robert Frank fanger blikket til en dame i en heis. (Foto: Robert Frank.)

Død over teknikken. «The Americans» ble ikke bare kritisert for å være upatriotisk, Frank fikk også kjeft for manglende tekniske kunnskaper, kornete eksponeringer, odde vinkler og generelt slurv.

- I Franks bilder er innholdet viktigere enn teknikken, og den «manglende teknikken» underbygger bare budskapet hans, mener presse- og dokumentarfotografen Veronica Melå.

Da hun begynte å fotografere tidlig på 1990-tallet følte hun seg bundet av overdreven fokus på teknikk og perfekte gråtoner, båret frem av perfeksjonister som Ansel Adams og Morten Krogvold.

- Da jeg tilfeldigvis kom over «The Americans», var det som å få et slag i magen. Frank snakket et språk jeg forsto, og bildene traff en sosial og politisk streng i meg. Han var mer opptatt av formidling og innhold enn teknisk perfeksjonisme, og når man ser bildene hans forstår man at fotografiet ikke er «objektivt».

Melå er i innspurten av et bokkprosjekt om et asylmottak i Kvæfjord, og tror Frank er like viktig i dag som på 1950-tallet.

- Han tok et oppgjør med fremtidsoptimismen og skjønnhetskulturen, og ga oss fotografer selvtillit når det kommer til å forholde seg til sosiale spørsmål.

Robert Frank avbildet i Göteborg i 1997, da han mottok Hasselbladprisen, fotobransjens egen Oscar. (Foto: Pål Rødahl).

Flere artikler