– Det var en begredelig sommerdag i 1973, begynner paparazzo Ron Galella.

– Jeg knipset bilder av Marlon Brando og en venn mens de spiste middag i New Yorks Chinatown, da Brando vinket meg over. Han spurte: «Hva mer kan du ønske deg som du ikke har allerede?». Begge hadde mørke solbriller på. Jeg spurte om de ikke kunne ta dem av. Så overrasket Brando meg med en høyrehånd til kjeven, noe som resulterte i brukket kjeveben og fem færre tenner. «Kom tilbake! Vil du ha mer?» sa Brando. Jeg stappet lommetørkleet i munnen og kjørte til sykehuset. Dagen etter fikk Brando operert den hovne hånden sin. Fremdeles er det ingen som vet hvorfor Brando utførte denne voldelige handlingen, sier Galella.

– Brando var vel ikke den første som ble provosert av en paparazzo?

Den varme latteren til en mann drillet i sitt eget forsvar ruller over telefonen fra Mountville i New Jersey.

– Ordet paparazzo er italiensk for insekt, og beskriver bare folk som er rastløse. For meg innebærer det å knipse spontane bilder av stjernene slik de virkelig er. «Paparazzo» har ingen negative assosiasjoner, forklarer 78-åringen.

Stjernene Galella festet til film, er ikke nødvendigvis enige i den analysen. Det går frem av paparazzoens siste bok, «No pictures!», med høydepunkter fra fire tiår med spektakulære konfrontasjoner.

Se bildeserie: Paparazzienes gudfar

Bildenes banditt. – Jeg er en bildenes banditt, for å sitere Fellini, sier mannen som mer enn de fleste formet den moderne kjendisjournalistikken.

Han var sønn av en italiensk kistemaker og fikk sitt første kamera – en Rolleiflex – først da han tjenestegjorde i flyvåpenet under Korea-krigen. Samtidig kjøpte han en bok som het «Hvordan fotografere glamour». Han hadde en dragning mot Hollywood, der en liten pike noen år senere satte hele showet i gang. Galella prøvde å ta et bilde av datteren til skuespilleren June Lockhart, uten å få tillatelse. Han tok bildet likevel og solgte det for 62 dollar.

Det var første gang han fikk betalt og siste gang han spurte om tillatelse.

– Jeg bestemte meg for å teste om stjernenes glitter og glamour var ekte, sier han.

Galellas mantra var enkelt: Hvem som helst kan bli et ikon. Kameraet er den virkelige stjernen som kjendisene skylder all sin makt. Dette mantraet ble grunnlaget for den moderne kjendisjournalistikken, der stjernene jaktes på 24 timer i døgnet.

Galella utfordret Hollywoods pr-polerte ytre med en piratånd inspirert av europeiske fotografer, og med en dedikasjon som grenset mot galskap og monomani. På midten av syttitallet var Galella langt ifra den eneste paparazzo, men helt klart den mest berømte og forhatte.

– Jeg kunne få 1000 dollar for et bilde av Elizabeth Taylor. Men risikoen var betydelig, sier han.

Etter å ha skjult seg for å ta bilder av Taylor og Richard Burton ved et badebasseng i Mexico, sparket Burtons livvakter Galella i kjeven og ga ham rundjuling, før han ble kastet i fengsel og deretter kjørt til sykehuset.

– Burton var en drittsekk av de store. Men jeg tror han fikk dårlig samvittighet, for han lot meg ta bildene i hans neste bryllup.

Han ble høytrykksspylt av kjæresten til Brigitte Bardot og spyttet på av Sean Penn. Men det som virkelig gjorde Galella berømt, var hans offentlige krangler med Jacqueline Kennedy Onassis. Etter flere rettssaker ble han truet med syv års fengsel hvis han noensinne fotograferte henne eller hennes barn igjen. Fotografen tok bruddet hardt:

– Jeg kan nesten ikke tro at Jackie gikk så langt. Vi hadde jo fått et nært forhold, sier Galella.

Se bildeserie: Paparazzienes gudfar

Windblown Jackie. Den 7. oktober i 1971 fikk Galella øye på Jackie Onassis idet hun kom ut fra sideinngangen på huset sitt.

– Jeg så henne fra utkikkspunktet mitt i Central Park. Hun satte kursen opp Madison Avenue. Jeg hoppet i en taxi så hun ikke skulle få øye på meg. Da vi tok henne igjen rullet jeg ned vinduet og knipset to profilbilder mens hun gikk. Ved hjørnet tutet sjåføren, hun snudde seg og smilte. Jeg fikk min Mona Lisa, mitt favorittbilde. Jeg ga kameraet mitt til assistenten for å ta bilde av meg sammen med henne. Jackie snudde seg mot meg og sa: «Are you pleased with yourself?» Jeg svarte: «Jo, takk».

At Galella fikk knipset dette bildet var ikke tilfeldig. I årevis hadde han kjørt fra nabolaget Bronx, der han hadde mørkerom i farens kjeller, til premierer, gallerier og Park Avenue. I 1967 oppdaget han Onassis på et galleri, og fulgte etter henne til leiligheten hennes.

– Når du vet hvor de bor, er det der du må befinne deg. De er som mus som kryper ut av hullene sine.

Bildene i «No Pictures» begynner med en serie med stjerner som holder hendene opp foran ansiktet. Bildene viser Galellas filosofi: Egentlig ønsker alle å være berømte. Å være berømt er en god ting, å bli fotografert et kompliment. Dermed følger det at hvis stjerner sier de er sinna fordi de blir fotografert, så er det bare spill for galleriet. Hvis de ignorerer Galella mens han tar bilder, gir de ham sin stilltiende aksept. Hvis de smiler for ett bilde og nekter ham å ta flere, er de hyklere. Berømmelse er i seg selv hyklersk.

– De sier de ikke liker det, men det er klart de liker det. De og jeg er i samme business. Jackie var den største hykleren av dem alle, en rik snobb med en utklippsbok med bilder av seg selv i skapet. Det sa i hvert fall hushjelpen hennes, som jeg datet for å få tilgang til huset hennes.

– Men det var ikke bare Jackie Onassis som så på deg som en parasitt?

– Det er en misforståelse. Kunsten min var et korrektiv til stjernesystemets falskhet. Bare ved å se noen sjokkert og spontan kan du avgjøre om karismaen deres er ekte.

Se bildeserie: Paparazzienes gudfar

Den opprinnelige buskmannen. Han brukte parykker, briller, hatter og falske papirer. En gang skar han hull i en hekk for å få et bilde av Doris Day i badedrakt (hvorpå Day først bygget en mur, før hun flyttet). Som paparazzo var Galella forut for sin tid. Han tilbragte hele dager der han så muligheten for et bilde. Dette var lenge før mobiltelefoner og røde tepper, og Galella er kry av sluheten han utviste for å få tilgang. Stjerner som Brando, John Lennon og Greta Garbo hadde noe «ekstra» som gjorde at bildene av dem brenner med en autentisitet som smitter over fordi talentet og egoet kanskje var for skjørt til å takle berømmelsen.

– Det var tider, sier Galella.

De mest interessante bildene i «No pictures!» er også de mest ubehagelige. Woody Allen med hendene foran ansiktet. En hettekledd Katharine Hepburn som dukker ned i limoen. De lange bena til Julia Roberts i det hun kaster seg ned i bilen med Jason Patrick etter en lang jakt. Jackie Onassis på flukt gjennom parken. Selv en ukarakteristisk sårbar Frank Sinatra, som roper: «You wop, you ask permission!».

Galellas problem har vært at selv om bildene hans kan være vakre, så er hans hovedbidrag til kulturen ikke av estetisk karakter. Han huskes først og fremst for å ha kjempet frem offentlighetens rett til å heve kjendiser opp på en pidestall og samtidig dra dem ned til vårt eget nivå, med spørsmålet: Er de akkurat som oss?

– De som dømmer paparazziene er de samme som sluker bildene deres, sier Galella.

Allikevel nekter han å la seg sammenligne med dagens paparazzier. For i dag er alt annerledes, hevder han. Kjendisene er talentløse iscenesettere; klubbfolket løfter på skjørtene på nattklubbene og poster trusebildene på nettet, realitystjernene «mister» sine egne sexvideoer og paparazziene nærmest antaster stjernene for å filme frykten deres mens de zoomer inn på cellulitter og dårlige plastiske inngrep.

Galella savner det tykke, skinnende sløret som en gang lå over Hollywood-glamouren, den gamle studioberømmelsen som var så kontrollert og uærlig at sløret var verdt å rive vekk.

– Paparazziens storhetstid er over. De tre store ikonene er ute av søkelyset: Jackie Onassis, prinsesse Diana og Liz Taylor. De var tungvekterne, myggnettingen som lokket den svermende paparazzien til seg, inkludert meg selv. I dag har vi fjærvektere: Britney Spears, Lindsay Lohan, Paris Hilton og Nicole Ritchie. De har langt mindre talent, men får mye mer oppmerksomhet enn gårsdagens ikoner. Det er en trist refleksjon over vår kultur. Paparazziscenen har også endret seg drastisk fordi det er så mange flere markeder, og så mange flere fotografer. Da jeg fotograferte stjernene var det gjerne en-mot-en. I dag er paparazziene gruppevoldtektsmenn.

Se bildeserie: Paparazzienes gudfar

Oppreisningen. Han lå relativt ofte blødende på bakken. Nå føler Galella seg oppreist som kunstner. Bildene hans er kjøpt inn av Museum of Modern Art (MoMA), hans bøker lovprises av avisen New York Times. Han representeres av store gallerier over hele verden. Direktør Jonas Ekeberg ved Preus Fotomuseum i Horten synes det er bra at kulturen også rommer det som ikke var vel ansett i samtiden.

– Det er helt klart belastende for dem som rammes av paparazzier. Men det som slår meg ved bildene til Galella er at det som var plagsomt for disse kjendisene i øyeblikket – at de ikke ville bli tatt bilde av i den posituren eller bli sett på den måten – oppleves som helt ubetydelig i dag. Det er ingenting ved bildene av Jackie Onassis, Robert Redford eller Sophia Loren som diskrediterer dem. Bildene er et tidsdokument og viser et gi-og-ta-forhold mellom stjernen og fotografen som tross alt definerer kjendiskulturen, sier Ekeberg.

Nå jobber Galella mest med bøker. På trappene står en bok om boksere han har fulgt: Foreman, Ali, Marciano. Han bidrar også til en helaftens dokumentar om sitt eget liv som skal vises på Sundancefestivalen neste år. Bare iblant tar han kameraet med seg ut. Han må publisere tre nye bilder hvert år for å beholde lisensen. Det er blitt vanskelig å finne verdige motiver.

– Meryl Streep er en stor skuespiller, som Katherine Hepburn. Nicole Kidman også. Men de er ikke like glamorøse.

– Ville du fulgt etter dem hjem?

– Nei.

– Er det ingen du ville fulgt etter?

– Angelina Jolieeeee! Hun har et sexy ansikt. Og mannen hennes er ikke så verst, han heller. Brad Pitt, sier Galella.

En gang var han kjæreste med norske Ingeborg. Han besøkte Norge uten å knipse lokale kjendiser. Men den eneste kjendisen han har fått sympati for, var skandinavisk.

– Greta Garbo er den eneste oppriktige stjernen jeg har møtt. Jeg fotograferte henne på gaten i 1978. Hun dro opp lommetørkleet sitt og sa: «Gå vekk, gå vekk. Hva har jeg gjort deg?». Den store Garbo ønsket virkelig å være i fred. Ingen familie eller mann, ingen barn eller slektninger. Jeg respekterte henne for det.

– Men publiserte bildet av henne, likevel...

– Ja, det er et svært vakkert bilde.

Se bildeserie: Paparazzienes gudfar

Flere artikler