– Jeg har ikke vist bilder på tre år nå. Det er litt nervøst...

Vi satt inne i en hytte i Nordmarka, Lars Ellings tømmerhytte, maleren skjenket et glass whisky som visstnok skulle smake av julepudding, utenfor skjermet granleggene for lyden av skiløpere som maste seg frem. På en av hytteveggene hang et av hans egne malerier, forestillende en kvinne som vasket håret. Slantene fra et mislykket prosjekt. Ett og et halvt års bortkastet arbeid.

De vellykkede maleriene hang i Oslo sentrum.

I morgen åpner Lars Elling utstillingen «Fiksjoner» på Kunstnerforbundet, første del i en serie som i mai skal videre til Nicholas Robinson Gallery i New York. Han har gjort suksess i USA tidligere. Hans utstilling i Briggs Robinson Gallery i Chelsea i New York i november 2004 ble utsolgt etter noen dager.

Den nye utstillingen handler om maleriet som fri diktning. Om maleriet som fiksjon i en verden Elling mener altfor lenge har dreid seg om å dokumentere.

– Jeg våger å påstå at de malerne som gjør seg gjeldende internasjonalt i dag, de er mellom 35 og 55 år gamle og figurative hele gjengen. Og de klart mest interessante av disse er de historiefortellende malerne. Ikke de av Nerdrum-genren, ikke de renessanseflørtende, siterende nostalgikerne, men folk som har fått tilbake troen på at maleriet har en betydning. Interessen for maleriet er kolossal i forhold til alt det andre. Enorm, sier Elling.

– Den grenseløse fascinasjonen for dokumentasjonen av det vanlige er på vei utforbakke så det suser. Interessen for fotokunsten er fallende. Fotokunsten ble veldig begeistret for å skildre det helt ordinære. Det helt ordinære knipset tatt på en helt ordinær måte av en helt ordinær type av en helt ordinær situasjon. En type som sto der med en plastpose – og det var det, sier han.

– Den type bilder ble helt utrolig hippe, det skulle ikke være noe «rattata», ikke noe som Eugen Smiths reportasjefoto eller David LaChapelles grenseoverskridende jålefoto – men helt ordinært. Det syntes man var så fascinerende. Nå er ikke folk interessert lenger. Det man kommer til å være interessert i, er en utmerket historie om noe helt usedvanlig som man ikke har hørt om før. Noe man blir ubegripelig fascinert av. Det er derfor maleriet er kommet i forgrunnen igjen.

På villspor. Tilbake til maleriet på hytteveggen. Kvinnen som vasker håret. Reminisensen av et feilgrep.

– I halvannet år malte jeg på en utstilling som var nærmest dokumentarisk. Det var en serie jeg kalte «Deleted scenes», jeg tenkte på det som scener fra en dokumentar, filmavisaktige, gjenkjennelige glimt fra vår egen kulturkrets. Jeg så ekstremt mye dokumentarfilm, så plukket jeg ut bakgrunnsdetaljer, hvis noen ble intervjuet på Rådhusplassen så zoomet jeg inn på det, og jobbet så nøyaktig jeg kunne med fragmentet av en bakgrunnsdetalj. Det var ting sett ut fra øyekroken, men som var dokumentasjoner. Etter hvert som bildene ble bedre, etter hvert som jeg ble flinkere til å male dem, så mistet jeg interessen for dem. De begynte å se ut som bilder som andre kunne lagd. Jo bedre de ble, dess mer generelle og mindre relevante ble de, og dess mindre interessante å vise frem. Jeg var på villspor. Det så effektivt ut. Det så smart ut på en måte. Det ble feil. Jeg fikk klaustrofobi av det, sier han.

15 bilder og halvannet års arbeid ble forkastet. Eller malt over. Etter tre måneder med det han kaller «full kollaps», begynte Elling å male igjen.

– Hvordan er det å male over mer enn et årsverk?

– Å være på villspor lenge og snu og begynne på nytt, det må man tåle. Hvis du ikke tåler det, driver du business. Da kan du traske i vei i kjente spor og bare holde på. Så blir du god, trygg, velstående og drittkjedelig før du vet ordet av det. Men det var tungt å snu. Etter å ha gått på atelieret og surret en stund, begynte jeg å male på måfå. Da begynte jeg å nøste et helt annet sted, begynte å finne på helt andre ting. Fiksjonsutstillingen.

– «Feilgrepet» kostet noen kroner?

– Det er ingen billedkunstnere som tror de blir rike, så hver gang man snakker om økonomi, så snakker man om underskudd. Mitt tricks har vært å late som ingenting, å ikke tenke på at jeg nullet ut masse arbeid. Jeg bare justerer meg etter de økonomiske forutsetningene mine, later som ingenting og går videre. Men jeg er ikke redd for økonomi. Jeg er redd for kreft og kjærlighetssorg, men ikke økonomi. Skjønt, hvis det skjærer seg i januar, kommer jeg til å merke det...

Overlevelseskunst. Lars Elling tenker på de nye bildene som enaktere – eller noveller. Hans nyeste malerier er tablåer i en kjølig koloritt, drømmeaktige scener som er vanskelig å tids- eller stedfeste, idylliske barndomsminner med urovekkende scener i bakgrunnen, melankoli på grensen til det uhyggelige, utskrapte ansikter, figurer som flykter ut av billedflaten.

– Jeg tenker nesten alltid på flukt, om å slippe unna. Livet er så fullt av tvungne sammenhenger hvor denne voksenkjedsomheten dukker opp. Da jeg var liten, så jeg at de voksne kjedet seg. Jeg så at de satt i tvungne sammenhenger og kjedet seg, den tvangen ble påført meg også. Da jeg ble tenåring, sluttet jeg å kjede meg som ved et trylleslag. Nå som voksen, finnes det en del sammenhenger hvor man kjeder seg, fluktfetisjen jeg har i så mange bilder kommer av det. Et håp om å slippe unna, sier Elling.

Alle Ellings malerier blir lagret i tre måneder før deres skjebne avgjøres – en «refusjonsperiode». I den perioden er de i fare for justeringer eller overmalinger. Bildene som har nådd galleriveggen er ren overlevelseskunst.

– Bildet avsluttes når jeg mister interessen for det. Da er det ferdig. Det betyr ikke at bildet er bra av den grunn – men det er ikke mer å tilføre. Derav refusjonsperioden. De må stå en tid for å se om de holder. Du vet, malerne maler til de går i pennalet, de. Klarer jeg å holde meg på bena, har jeg førti år igjen med pensel. Jeg skal være skjerpet og bare vise det som er godt nok. Og ta belastningen ved det. Jeg har ikke tenkt å stå og pisse i min egen brønn. Men det går tregt, jeg skulle ønske jeg kunne jobbe fortere. Gjøre ting på lerretet raskere og riktigere. Men det ser ikke sånn ut, gitt.

Habile bilder. – Jeg har vært interessert i maleriet gjennom hele livet, sier Elling.

Det fortelles at da han som seksåring fikk valget mellom å gå i Nasjonalgalleriet eller på kino, valgte han Nasjonalgalleriet.

– Der ble jeg stående – av alle ting – en time foran et bilde I.C. Dahl. Jeg kan huske at jeg var totalt betatt. Det er noen budeier som står tusen meter inne i bildet og du kan fortsatt se at de har blå øyne. Det var helt virkelig, samtidig var det bare malt. Det er det som er så fascinerende med maleriet. Går du på kino, ser du filmet virkelighet. Det betar meg i mindre grad.

– Denne I.C. Dahl-historien høres motbydelig veslevoksen og flink ut?

– Uff ja, men det er dessverre sant. Jeg føler ikke at jeg har levd på en finkulturtrip, virkelig ikke. Og jeg har lidd litt under at jeg ikke alltid har truffet klokkerent på tiden jeg har levd i. Har ofte hatt en følelse av å være litt på siden. Jeg kjenner billedkunstnere som har en sånn enormt presis tidsteft. Det har jeg aldri hatt, sier han.

– Jeg er sånn at jeg kjøper 25-års jubileumsutgaven av Clash-albumet «London Calling», og så løper jeg rundt og anbefaler den til alle som allerede har slitt albumet ut på vinyl. Helt bakpå, altså. Jeg er litt misunnelig på dem som sitter så presis i samtidsdialogen. Det eneste leksen jeg gir meg selv, er at jeg prøver å være konsekvent på å eksponere meg for nye ting – også for ting jeg ikke liker. Det er en vaksine mot ikke bli altfor enig med meg selv. Man må spise annet enn livretten sin. Jeg er derfor også grunnleggende skeptisk til mitt eget kunstnerskap – slik at jeg tør å kansellere biter av det, sier Elling.

Lars Elling arbeidet i mange år som illustratør og har laget flere prisbelønnede bøker, på egen hånd og sammen med Bjørn Sortland, Gro Dahle og Tor Edvin Dahl. Han debuterte som maler i 1997.

– Til å begynne med hadde jeg en følelse av at jeg ikke hadde noe å fortelle. Det eneste jeg kunne var å lage habile bilder som ikke sa noen ting. Det å kunne male synes jeg ikke er bra nok. Men etter noen år syntes jeg at jeg hadde et repertoar som jeg muligens kunne prøve ut. Min store triumf og overraskelse etter den første utstillingen var at jeg kunne si ’så er jeg maler, da’. Det var det jeg lurte på. Jeg lurte på om det var et liv her inne, om jeg tålte de dagene på atelieret, om du tåler 300 dager alene med bildene.

Samlerne. Lars Ellings forrige utstilling i New York ble utsolgt på åpningsdagen. Tre av bildene gikk til større samlinger.

– Det er viktig å bli kjøpt opp av samlere. Shorr-samlingen i Los Angeles – som har en milliard kroner i Basquiat- og De Kooningbilder – kjøper et av mine bilder, noe jeg oppfattet som en voldsom lettelse. Man vil jo helst holde seg i godt selskap. I alle faser av livet, sier han.

– Men jeg blir komisk mye mer glad for et stipend enn for et salg.Det har sittet potensielt skeptiske typer og sett på bildene mine, så har de latt være å snu dem mot veggen og gitt meg stipend. Da føler jeg at jeg er med. At jeg blir tatt vare på. En privatkunde kan jo være en tulling. Folk kjøper jo mye rart, så der har du ingen garanti.

Ett av bildene som skal til New York er allerede solgt til den amerikanske forfatteren Joshua Ferris. Et annet bilde er solgt til London.

Nicholas Robinson Gallery i New York, hvor Elling skal vise sine bilder i mai, er et 750 kvadratmeter stort lokale i Chelsea.

– New York er en arena hvor du må stole på bildenes egne meritter. Du kommer dit som en totalt nobody, og du blir sett av et veldig kvalifisert publikum. Å mislykkes når du blir målt mot de aller beste, er bedre enn å lykkes når du blir målt mot de midt på treet, sier han.

– Enten er man en filosofisk orientert person som bruker maleriet til å diskutere kunstbegrepet. Eller så er man en kitschkunstner som står knedypt i sentimentalitet. Det språket som er på midten – der romanen ville ligget hvis man snakket om litteratur – det er nesten ikke til stede i norsk billedkunst. Det er det denne utstillingen handler om. Jeg er interessert i å dikte med malermediet, fordi det er så utrolig egnet til diktning.

Flere artikler