– Etter 11. september ble det snakket mye om helter i USA. Samtidig så jeg hvordan de latinamerikanske immigrantene i New York ofret helsen for å forsørge sine familier i hjemlandet. Men de fikk ingen oppmerksomhet, sier Dulce Pinzón.

Det ble starten på prosjektet «Superheroes» som hun ennå ikke har sett slutten på.

– Jeg dro hjem til Mexico på ferie og så et superheltkostyme i en butikk. Da falt alt på plass.

Økonomisk paradoks. Dulce Pinzón kom til New York i 1995 for å arbeide som fotograf. Samtidig engasjerte hun seg i forskjellige fagforeninger. Hun kjente immigrantene. Og da hun fikk ideen til fotoserien spurte hun om de kunne stille i superheltkostyme – for å vise verden vår tids superhelter. De fleste sa ja med en gang, men noen måtte ha spesielle jobber som krevde litt ekstra. Hvem var Spider-Man? Det måtte bli en vinduspusser. Og Aquaman? Han måtte arbeide på et fiskemarked. Så ble kostymene kjøpt på internett eller sydd i Mexico.

– Det er lett å le når man ser bildene, men det er mange sosiale og politiske lag her, sier Pinzón.

– De latinamerikanske immigrantene i New York arbeider nesten utelukkende i serviceyrker – og de arbeider flere timer enn noen amerikaner ville ha gjort for så lite penger.

Immigrantene i fotoserien sender hjem mellom 150 til 800 dollar i uken – avhengig av hvor lenge de har vært i USA, og hvor stor familie de fortsatt har i hjemlandet. I dag er det en av Mexicos største inntektskilder – til og med større enn landets salg av olje.

– Det er et paradoks at den meksikanske økonomien er blitt avhengig av pengene som blir sendt hjem fra immigrantene i USA, samtidig som den amerikanske økonomien er blitt avhengig av arbeidskraften fra Mexico, sier Pinzón.

Immigranten Supermann. Dulce Pinzón treffer spikeren på hodet når hun skildrer dagens immigranter som superhelter. Og Gerard Jones, forfatteren av boken «Men of Tomorrow: The True Story of the Birth of the Superheroes», er begeistret.

– De aller første superheltene sprang ut fra immigrantopplevelsen blant den amerikanske arbeiderklassen tidlig på 1900-tallet, og er en perfekt metafor for den hardtarbeidende heroismen blant dagens immigranter. Skaperne av Supermann, Spider-Man og Fantastic Four var alle immigranter, akkurat som modellene til Pinzón, sier Jones til D2.

I boken påpeker han at ikke bare serieskaperne bak superheltene ble født av jødiske immigranter – hele den økonomiske strukturen som muliggjorde det amerikanske tegneserieheftet var bygget opp av utgivere, distributører og forretningsfolk med bakgrunn fra Øst-Europa. Mange var jødiske.

– De hadde reist fra Europa med familiene sine som barn og lært seg engelsk på gatene i New York. Og mange, blant annet foreldrene til Jerry Siegel – den ene av Supermanns «pappaer» – jobbet for å sende penger hjem for at resten av familien skulle kunne følge etter. Denne bakgrunnen farger hele superheltmyten, mener Jones.

To identiteter. De jødiske serieskaperne holdt i det sivile liv masken som «vanlige» amerikanere, mens de i privatlivet fortsatt var sterkt preget av jødisk historie, tro og identitet. På samme vis brukte 1940-tallets superhelter sin private identitet for å holde sitt egentlige jeg skjult. «Clark Kent» er en fiksjon, Supermann er jo egentlig Kal-El fra planeten Krypton, mens playboyen Bruce Wayne bare er et skuespill for å holde Batmans hemmelighet skjult. For de første superheltene var det sivile livet bare en maske for å holde sine virkelige jeg skjult.

– Fortellingen om Supermann, den første ekte superhelten, kan ses som en dramatisert gjenfortelling av immigrantopplevelsen, især europeiske jøders opplevelser tidlig på 1900-tallet. Supermann sendes fra en døende planet til en merkelig, men vital ny verden. Det viser seg at han har imponerende evner som kan komme hans nye medborgere til gode, men samtidig er han redd for at han ikke kan leve blant dem uten å tilpasse seg, slik at han kan fremstå som «en av oss».

Som immigranter flest vet Supermann at han spiller en viktig rolle i sitt nye hjemland, men han er også ensom. Han trives med sin nye identitet, men er også frustrert over å være nødt til å skjule bakgrunnen sin. Han føler seg både som noe mer og noe mindre enn menneskene rundt seg, og lengter etter å vende hjem – samtidig som han innser at han aldri kan dra tilbake igjen.

– Disse grunnleggende følelsene finner vi igjen i nesten alle superheltserier: En følelse av å være annerledes, en stolthet som delvis må holdes skjult og en hard innsats for å fremstå som normal. Superhelten søker også etter andre likesinnede superhelter, samtidig som han eller hun alltid drømmer om å tilpasse seg flertallet, og frustreres fordi han vet det ikke vil fungere.

En samlende mytologi. Superhelten har aldri festet seg særlig i Norge, så det er lett å glemme hva slags posisjon de trikotkledde har i USA. Allerede i 1940 dominerte superheltene i amerikanske tegneserier, med 15 millioner solgte blader i måneden.

Ifølge markedsstudier ble hvert hefte lest av firefem unger, og 90 prosent av elevene i fjerde og femte klasse beskrev seg selv som faste lesere. Det som to år tidligere var et marginalt fenomen i et lite hjørne av populærkulturen, var i 1940 den største samlende kraften for amerikanske barn. Og under andre verdenskrig ble Supermann også en metafor for den fremadstormende supermakten USA.

Etter angrepet på Pearl Harbor skiftet den isolasjonistiske og nærmest sjenerte amerikanske staten ham for å vise seg frem som en global supermakt, akkurat slik Clark Kent kastet brillene for å redde verden som Supermann.

Etterhvert som superheltene utvikler seg etter krigen blir immigrantbakgrunnen mindre synlig, parallelt med at nye superhelter som X-Men og Fantastic Four på 1960-tallet ikke lenger bryr seg om å skjule seg bak hemmelige identiteter.

Mindre hemmelige. – Da annengenerasjonsamerikanerne ble erstattet av tredje og fjerde generasjon i arbeidet med nye superheltserier, ble de hemmelige identitetene mindre viktige, mener Jones.

1960-tallets nye superhelter har ikke lenger doble identiteter, og den nye Iron Man-filmen avsluttes for eksempel med at superhelten kaster masken og avslører identiteten sin i all offentlighet.

Fra 1970-tallet og utover ble superkrefter i større grad brukt som en metafor for hvordan homoseksualitet, pubertet og rase kunne sette deg på siden av samfunnet. X-Men er i praksis en tenåringsgjeng som det etablerte ser på med skepsis, og det var heller ikke tilfeldig at den homofile filmregissøren Bryan Singer omfavnet X-Men for deres annerledeshet og outsiderstatus.

– De klassiske doble identitetene slår ikke like godt an blant et publikum uten erfaring med immigrasjonens dualisme. Men jeg ser flere bevis på at de gamle heltene med doble identiteter, som Supermann, Batman og Spider-Man, stadig føles relevant for nye generasjoner immigranter, sier Jones.

Fedrene. Da Dulce Pinzón startet sitt prosjekt hadde hun ikke noe sterkt forhold til superheltenes skapere – eller de forskjellige superheltkarakterene.

Men ved åpningen av «Reflecting Culture: The Evolution of American Comic Book Superheroes» på Montclair Art Museum i New Jersey i 2007, fikk fotografen skryt av produsenten til «Batman» og «Batman Begins» – som eier en stor samling av de originale superhelttegningene.

– Bildene reflekterer det superheltenes skapere ville oppnå. De tar opp et av de mest kontroversielle temaene i vårt samfunn, som dessverre har fått mindre oppmerksomhet etter finanskrisen, sier Pinzón.

Nå skal bildene både samles i en bok og i en kalender hvor overskuddet vil gå til organisasjonen New Immigrant Community Empowerment. Men først må de aller siste bildene bli tatt.

– Det er blitt lettere å ta bildene. Nå har mange allerede sett prosjektet og vet hva det går ut på: De skal jo stille i superheltdrakt på jobben. Det kan være krevende. Og jeg vil ikke at de skal risikere jobben sine.

Flere artikler