Toyota Land Cruiseren snirklet seg innenfor bymurene i Lhasa i Tibet. De var 3657 meter over havet. Plutselig begynte det å vibrere i lommen til fotograf Vegar Moen. Det var dekning på mobilen hans igjen. Han kunne se på displayet at det var kona som ringte. Det var bare to uker til hun hadde termin. Til hun skulle føde deres første barn på sykehuset i Malmö. Hun virket redd. Men det var godt å høre stemmen hennes. Da han løftet blikket igjen, holdt han på å glippe telefonen. En sementbil kom i full fart mot dem. Han kastet blikket mot sjåføren. Så at hodet hans var bakoverlent. At øynene var lukket. Vegar Moen røsket tak i ham. Forsøkte å vekke ham en siste gang.

Verdens høyeste. Onsdag åpnet utstillingen «Lhasa Express» på Tårnsalen i Lysverket i Bergen. Utstillingen viser Moens fotografier fra byggingen av verdens høyeste jernbane fra Golmud i Kina til Lhasa i Tibet – 5072 meter over havet på det høyeste. I november lanserte Moen fotoboken med samme navn, og i august ifjor mottok kunstneren Rederiforbundets pris for tre bildene fra serien som ble stilt ut på Kunstnernes Hus under Høstutstillingen 2008.

– Jeg er glad om flere blir interessert i problematikken rundt Kina og Tibet, sier Vegar Moen.

– Den nye jernbanen kan betraktes som et moderne motstykke til den kinesiske mur. Men den har også alvorlige politiske dimensjoner.

Samlemani. Nå kommer Kinas tid, tenkte Vegar Moen en gang i 1994. Han sto med et Leicakamera rundt halsen. Han var et sted mellom Beijing og Hong Kong. Det var hammer og maskinlyder hvor enn han gikk. Nye hus med bambusstillaser spratt opp over alt. De så ut som skulpturer for en ny tid, tenkte Moen. Han kikket på kartet og stoppet ved byer med morsomme navn. Etterhvert ble det en besettelse. En samlemani. Hittil hadde den gamle funk- og bluesgitaristen fra Rørøs samlet på kultgitaren Silvertone. Nå var det bilder av byggverk som gjaldt. Og Kina.

Noen år senere reiste han tilbake og tok bilder av de nye økonomiske frisonene, der de kinesiske myndighetene testet markedsliberalismen innenfor strengt bevoktede elektriske gjerder. Han var vitne til en positiv kraft, men også store miljøproblemer. I 2002 fotograferte han arbeidet med byggingen av «Three Gorges Dam» – «De tre kløfters demning». Det var oppføringen av verdens største vannkraftverk i Yangtze-elven. Da den var ferdig kunne den gi like mye strøm som 18 kjernekraftverk. Men prisen var høy. 13 byer og over én million mennesker måtte evakueres.

Prosjektet ga Moen et stipend fra Office of Contemporary Art (OCA). De hadde etablert et nytt atelier i Beijing. Han skulle fotografere OL-byen i en måned. Men rundt arenaene var ikke byggingen kommet langt nok. Det var da han leste om verdens høyeste jernbanestrekning: Golmud – Lhasa.

Hvite hansker og gullslips. – Det var et umulig prosjekt. Kina ble frarådet av ingeniører verden over. Landskapet består jo av isfjell, permafrost og jordskjelvutsatte områder. I tillegg var det kontroversielt politisk. Prosjektet handlet om okkupasjon, sier Vegar Moen.

Fire milliarder dollar, nærmere 27 milliarder norske kroner, skulle kineserens jernbelagte «motorvei» koste. Jernbanen skulle gjøre det enklere å frakte turister og personell til Tibet. Veistrekket som lå der fra før, og som visstnok kostet tre menneskeliv per kilometer da den ble bygget, var ikke noe tess lenger. Men det var denne veien Vegar Moen måtte reise på for å kunne fotografere byggeprosessen. Han hadde bare et problem. Kinesiske myndigheter tillater ikke utlendinger å leie bil i dette området. For det første er det farlig å reise alene, men myndighetene er også nervøse for kritikk. I stedet kan man booke en pakketur med buss og planlagte stoppesteder. Etter en firedagers leteprosess i byen Golmud fikk imidlertid Moen ordnet med en taxi.

– Sjåføren dukket opp med en relativt ny bil. Han hadde hvite skinnhansker og gullslips, sier Moen.

– Etter en halvtimes kjøretur begynte han å bli skikkelig syk. Han måtte bare legge seg i baksetet. Jeg tok over rattet. Det var et lykketreff. Jeg kunne stoppe hvor jeg ville.

I baksetet lå sjåføren og hadde krampetrekninger og snakket i søvne. Han gjorde ikke tegn til at Moen skulle stoppe.

– Jeg tenkte litt på at det kunne være sykdommen sars. Men jeg vurderte ikke å snu. Jeg hadde jo ventet fire dager på tillatelse. Jeg håpet bare at han skulle kvikne til.

Forelskelse. Sjåføren var frisk nok til å skaffe dem husly på tilfeldige småsteder langs veien. Sammen sov de i trange rom fulle av røyk og kullstøv. Ved fotenden under sengen ble det fyret med koks for å holde varmen. Det var november og iskaldt. Alle i rommet hostet på grunn av alt støvet.

Dagene var bedre.

– Jeg ble rett og slett forelsket i tibetanerne, sier Moen.

– De er helt fantastisk vakre. De har gode blikk. De er kvikke og glade. Vi fikk en slags innforståtthet, selv om vi ikke har samme språk. De skjønte at jeg ikke var fra Kina.

Utstillingen «Lhasa Express» er en todelt reise. Arkitekturen og landskapet representerer det kinesiske. Portrettene av menneskene representerer det tibetanske. Menneskene som skal leve med Kinas ekspansjonspolitikk.

– Portrettseansen ble veldig høytidelig. Jeg pekte på storformatkameraet mitt som sto på stativ. Jeg tror de skjønte at det var snakk om et «ekte bilde». Ingen sa nei. Jeg skulle gjerne sendt bildene tilbake, men det blir vanskelig siden de fleste er nomader.

Hjem til fødsel. Det pep i hjulene. Toyota Land Cruiseren klarte å svinge rundt sementblanderen i siste liten. I bilen satt en forbløffet kineser med hvite skinnhansker og pustet tungt. Og en lettet norsk fotograf. Vegar Moen var ikke sint. Bare glad for å være i live. De skiltes på det største hotellet i Lhasa. Hørte aldri fra hverandre igjen.

– Jeg hadde ikke noen tid å miste, sier Moen.

– Jeg måtte fly hjem til fødselen. Det gikk fint.

Men neste gang jeg fikk barn var jeg hjemme i god tid.

Flere artikler