Idag er Depeche Mode synthrockens stilsikre «men in black», men «verdens største undergrunns-
band» slet lenge med imaget.

De var «the nice boys from Basildon», som ble mistenkt for kommunistsympatier etter det sovjetisk-
inspirerte omslaget på «Construction Time Again» (1983). De ble beskyldt for å være tysklandsfetisjister, på grunn av sin forkjærlighet for lær, SS-støvler og lys- og bildeshow Leni Riefenstahl ville ha vært stolt av. Låtskriver Martin Gores interesse for dameklær og håndjern stemplet bandet som både homoseksuelle og sadomasochister. Stilen falt først på plass da bandet begynte å samarbeide med fotografen Anton Corbijn.

– Vi så ikke ut som vi spilte i samme band. Stilen vår var et sammensurium av forskjellige stiler. Det var først da vi begynte å jobbe med Anton vi begynte å se kule ut, forteller Andrew «Fletch» Fletcher (47) til D2.

Den utadvendte «Fletch» har hatt en litt mystisk rolle i Depeche Mode. Han skriver ikke låter, synger ikke og er heller ikke spesielt musikalsk – han er limet som binder bandet sammen, muntrasjonsråd, talsmann, manager og kompis i en og samme person. «Fletch» er motpolen til bandkollega Martin Gore (47), den vesle, lavmælte og sjenerte låtskriveren i bandet, med sine karakteristiske blonde krøller og svartlakkerte fingernegler.

Depeche Mode er samlet på luksushotellet Brown’s i Mayfair i London for å snakke om sitt 12. album, «Sounds of the Universe», som utgis 20. april. Men de snakker like gjerne om bandets forvirrende image opp gjennom årene.

Med over 100 millioner solgte plater på verdensbasis, er Depeche Mode i dag i divisjonen rett under giganter som The Beatles, AC/DC, Pink Floyd, The Rolling Stones og ABBA. Historien har budt på «strange highs and strange lows», som vokalisten Dave Gahan (46) synger i «Strangelove».

Basildon blues. Gore, «Fletch» og Vince Clarke spilte i 1979 i bandet Composition of Sound, da de innså at noe viktig manglet: en karismatisk frontfigur.

Dave Gahan var moteløven i Basildon, en drabantby i Essex utenfor London. Han designet klær for kompiser, vanket på de rette londonklubbene og kledde seg i siste mote fra Sex, klesbutikken til punkikonene Vivienne Westwood og Malcolm McLaren. Med skinnbukser, makeup og forseggjorte frisyrer var han en fargesprakende og utadvendt rockestjerne uten band, mens Composition of Sound besto av tre streitinger uten publikum og stjernepotensial – «the Basildon casuals».

Les også: Sex, punk og undertøy

Gahan fikk jobben etter én audition. Som takk for tilliten fant han på et nytt navn til bandet, lånt fra «Dépêche Mode» («moteforsendelse»), et fransk moteblad han kjente fra sin karriere i motebransjens lavere divisjoner.

– Dave var interessert i kunst og mote, og jobbet med å kle opp utstillingsdukker og innrede butikkvinduer. Han hadde stilsans, og det var en av grunnene til at vi rekrutterte ham. Han så bra ut og hadde mange venner, noe som umiddelbart ga bandet et publikum, forteller Gore.

Stilmessig var Gahan en miks av James Dean og «new romantic» – påfuglstilen som slo an i England i punkens kjølvann, med band som Duran Duran og Culture Club i spissen.

– Dave så fantastisk ut som «new romantic», i motsetning til oss andre, spesielt meg, forteller «Fletch».

Stilforvirringens tiår. 16. juli 1981 ankommer Depeche Mode det toneangivende BBC-programmet «Top of the Pops» med undergrunnsbanen. Bandet har nå tonet ned sin flagrende «new romantic»-stil til fordel for svart lær, noe som får dem til å se ut som de uskyldige sønnene til en motorsykkelgjeng. I september vender bandet tilbake til showet for å spille gjennombruddshiten «Just Can’t Get Enough». Da er bikerstilen byttet ut med skreddersydde bukser med høye liv, pene skjorter og armbånd. Det ble ikke siste gang de skiftet stil.

Depeche Mode lærte å gå samtidig som engelsk pop og rock gikk inn i en forvirrende og innholdsrik epoke – både musikalsk og stilmessig.

Etter punken var alt lov, og musikkgenre og stilretninger som postpunk, new wave, new romantics og de såkalte futuristene – alvorlige unge menn med synthesizere – kjempet om oppmerksomheten.

For Depeche Mode var synthesizernes rare lyder og fengende rytmer en videreføring av punkens gjør-det-selv-holdning. Men Depeche Mode fikk aldri sjansen til å gjemme seg bort i undergrunnens skygger, de gikk rett inn i hitlistenes rampelys. Dette skjedde samtidig som de visuelle kravene i popbransjen ble stadig strengere, spesielt som følge av den eksplosive etterspørselen etter musikkvideoer – drevet frem av MTV i front.

– I begynnelsen gikk vi i akkurat de klærne vi ønsket, mens vi – uheldigvis – begynte å lage musikkvideoer i en tid da ingen helt visste hva en video skulle være. Noen ganger så vi ok ut, andre ganger var vi helt forferdelige, mener «Fletch».

– Mange regissører ønsket å bruke musikkvideoene til å lage kortfilmer. De trodde vi var skuespillere, og prøvde ut ideene sine på oss. Det var som å spille lotto, sier Gore.

Spesielt de tre videoene til Julien Temple, mannen bak senere filmer som «Absolute Beginners» og «The Filth and The Fury», får Depeche Mode til å sukke tungt over 25 år etterpå.

– Vi trodde han drev ap med oss, og at han gjorde ekstra innsats bare for å få oss til å se idiotiske ut. Jeg vet ikke om det faktisk var slik, men det føltes slik for oss da, forteller Gore.

Redningsmannen. Historien om Depeche Mode må deles opp i f.AC. og e.AC. Før og etter den nederlandske fotografen og musikkvideoregissøren Anton Corbijn.

Bandet hadde møtt Corbijn allerede i 1981, da han knipset et forsidebilde for den ledende musikkavisen NME. På omslaget er Gahan plassert langt foran sine kollegaer, men ute av fokus. Det er de tre i bakgrunnen som er skarpe, noe som forarget Gahan. «What a bastard!», tenkte han, skuffet over å ha blitt skubbet ut av rampelyset av en frekk fotograf. Men Corbijn viste liten interesse for å jobbe for Depeche Mode.

– Han likte ikke det vi holdt på med, vi var for mye pop for hans smak, forteller Gore.

Samtidig var Depeche Mode igjen i ferd med å endre stil, ikke minst da den skolerte musikeren Alan Wilder erstattet Vince Clarke og tok grep om lydbilde og produksjon. «Some Great Reward» (1984) og «Black Celebration» (1986) var mørkere plater. Og Corbijn, han likte mørk musikk.

– Det var først med tredje forsøk Anton bet på, da vi ba ham om å lage en video til låten «A Question of Time» i 1986. Endelig likte han noe vi hadde laget, smiler Gore.

Corbijn filmet videoen med et Super 8-kamera i svart/hvitt, med en surrealistisk historie om motorsyklister i den amerikanske ørkenen. Corbijns lek med amerikansk mytologi, svartkledde menn og lettkledde damer ga Depeche Mode imaget de så sårt trengte for å overleve nå som de begynte å se 1980-tallet i bakspeilet.

– Vi skal ikke underkjenne hvor viktig Anton har vært for oss, men våre egne musikalske endringer var tross alt en av grunnene til at han ville jobbe med oss, mener Gore.

Stadionsynth. Det er 1989. Et goldt ørkenlandskap åpenbarer seg. En kirke i hvit marmor drar tankene mot Mexico, og idet en dame i typisk meksikansk kjole løper mot kirken er vi allerede mentalt plassert i en klassisk spaghettiwestern. Så ankommer Depeche Mode småbyen, som synthrockende cowboyer, til hest og i en pickup. «Your own personal Jesus,» synger Dave Gahan, kledd i svart fra topp til tå. En kinky og blasfemisk «man in black» for et nytt tiår. Med låten «Personal Jesus», albumet «Violator» og Anton Corbijns stilsikre regi som våpen rir Depeche Mode selvsikkert inn i 1990-tallet og inn på de amerikanske hitlistene. «Personal Jesus» blir den bestselgende maxisingelen til plateselskapet Warner, selv ikke Madonna klarer å matche Depeche Mode.

Corbijn blir Depeche Modes uoffisielle femte medlem i 1990, omtalt som «visuell regissør». USA falt pladask for de revitaliserte og svartkledde synthrockerne, og etter Depeche Modes amerikanske gjennombrudd er Radiohead og Coldplay de eneste britiske bandene som har hatt en lignende påvirkningskraft på amerikansk musikk.

– Humoren er noe folk ofte overser i samarbeidet vårt med Anton. Mange tror Depeche Mode ikke har humor, men Anton var den første som klarte å bruke humoren vår. Det som ville sett fjollete ut i andres hender, som oss kledd ut som cowboyer, ble fantastisk i Antons hender, sier «Fletch».

Suksessen hadde sin pris. Turneen etter 1993s «Songs of Faith and Devotion» oppsummeres slik av den engelske avisen The Times: Martin Gore – anfall, Andrew Fletcher – nervøst sammenbrudd, Alan Wilder – gikk solo, Dave Gahan – heroinavhengighet og selvmordsforsøk.

Tilbake til fortiden. Det er mars 2009, og Anton Corbijn har samlet Depeche Mode i et London-studio for å filme materiale som skal brukes på den kommende verdensturneen. I lunsjpausen introduseres bandet for en jente de fleste Depeche Mode-fans kjenner av utseende. På omslaget til 1984-albumet «Some Great Reward» er hun kledd opp i en hvit brudekjole.

– Vi hadde aldri møtt henne før, for vi var ikke tilstede da bildet ble tatt. Det ble et hyggelig møte etter så mange år, sier «Fletch».

Bildet av det unge brudeparet foran store, truende fabrikkpiper symboliserte også platens lyriske sider: Et romantisk par som står foran den virkelige verdens utfordringer.

– Det var helt tilfeldig, hun innredet rommet vi skulle filme i dagen etter. Anton brukte henne som stylist, forteller Gore.

Flashbacket er også symbolsk for årets plate, der bandet søker tilbake til åtttallsrøttene. Etter at «Ultra» (1997) ble til i skyggen av Gahans heroinavhengighet og «Exciter» (2001) ifølge Gahan var så utypisk for bandet at det nærmest tvang ham til å gi ut soloplate, ble 2005s «Playing the Angel» et slags comeback. Årets «Sounds of the Universe» er unnfanget uten tungt forventningspress, og kanskje derfor har bandet søkt tilbake til sitt eget åttitall. De kaller lydbildet for retrofuturistisk, og koser seg med gamle synther og stemningene fra tidlig i karrieren.

Og som alltid, når ting går rett vei, er ikke Anton Corbijn langt unna. Han har designet plateomslaget, deluxe-boksen rettet mot blodfansen og har også laget de to fotobøkene som følger med. Han står for regi på musikkvideoen «Wrong», og er også ansvarlig for lys og bilde på verdensturneen. Det eneste skåret i gleden er at Corbijn nå sliter med å få plass til Depeche Mode i avtaleboken sin, etter at han har etablert seg som filmregissør med Joy Division-filmen «Control».

– Kan vi forvente oss en Corbijn-film om Depeche Mode i fremtiden?

– Jeg tviler på det, han er blitt berømt Hollywood-regissør nå, ler «Fletch».

– Han har flere storfilmer på vei, men prøver å overtale en av oss til å ta livet av seg – som Ian Curtis i Joy Division. Da vil han lage filmen, spøker Gore og fortsetter.

– Men Anton har alltid ønsket å bli Depeche Modes faste trommeslager, men enn så lenge er Christian Eigner, vår konsert-trommis, for god for ham.

Flere artikler