• Tweet

– Jeg vet ikke om jeg kan være med på dette.

Etter utallige forespørsler og telefonsamtaler begynner Beate Eriksen å få nok. Hun er skuespiller og regissør, og for tiden kunstnerisk leder for teaterlinjen på Steinerskolen i Bærum. Og ikke minst: barnebarn av Bitten Eriksen og datter av Marius Eriksen.

Det er ikke det at hun ikke syns Mariusgenseren er fantastisk vakker. Eller at hun ikke er glad i den. For det er hun.

– Men jeg kjenner at dette kan bli for slitsomt. Jeg skjønner nå hvorfor hverken farmor eller far orket eller ønsket å bruke tid på dette.

I 55 år har man kun kunnet kjøpe mønster og garn til Mariusgenseren. Fra høsten 2008 er det mulig å skaffe seg genseren uten å ha tilgang på strikkekyndig bistand fra mor, far eller grandtante. Nå tillates det for første gang i Marius-historien at den fabrikkstrikkes og ferdigproduseres. I tillegg opptrer mønsteret på skateboards, t-skjorter og til og med babybodyer.

Hver gang interessen for Mariusgenseren blusser opp, merkes det hos familien Eriksen. De får spørsmål: Er ikke den genseren oppkalt etter faren din, mannen din, broren din, bestefaren din? Og det er den jo.

– I min familie har vi valgt å ikke ta opp denne saken, sier Beate Eriksen.

– Sånt ligger ikke til oss. Vi har latt den ligge.

Se bildeserie: Kampen om Mariusmønsteret

Super-Marius. Genseren, derimot, har på ingen måte blitt liggende. Den er norsk klesdesigns comeback-kid. Den har dominert motebildet, forsvunnet og kommet – igjen og igjen. Det kan virke som om hvert tiår siden 1950 har hatt sin Marius-boom.

I 1999 anslo strikkenestor og tekstilfagarbeider Annemor Sundbø i et intervju i Dagbladet at Mariusmønsteret hadde solgt i 3,5 millioner eksemplarer. Hun har samlet, restaurert og gamle studert norske strikkeplagg i en årrekke, og lever tettere med tradisjonsmønstrene enn noen andre.

I dag gjetter hun at antall solgte mønstre kan være oppe i fem millioner. Hvis man i tillegg går ut fra at hvert solgte mønster kan ha blitt til flere gensere, ved at ivrige strikkersker lånte det til hverandre, blir antallet strikkede Mariusgensere ganske svimlende. Hemmeligheten bak suksessen ligger i genserens tradisjonelle og identitetsskapende kraft, mener Sundbø.

– Marius-mønsteret er en setesdalsbord hvor du har eliminert lusene og satt på nasjonalfargene. Jeg vil tro det er det nasjonale preget som gjør at genseren er blitt så populær som den er blitt.

Også Vigdis Yran Dale mener Mariusgenseren er uovertruffen som identitetsbærer. Det er hun som har tatt initiativ til lanseringen av den nye, ferdigproduserte «Marius».

– Slik jeg ser det, representerer genseren mye av det fine og sporty ved norsk friluftstradisjon. «Marius» er den norske supergenseren.

Yran Dale arvet viktige Marius-rettigheter fra sin mor. Og hun arvet en Marius-historie. Som på sentrale punkter krasjer fullstendig med familien Eriksens Marius- historie. Heller ikke Yran Dale har lyst til å snakke om akkurat dette. Den norske supergenseren fortjener ikke å bli et symbol for konflikt, mener hun.

Se bildeserie: Kampen om Mariusmønsteret

Marius-evangeliet 1. Mariusgenseren som vi kjenner den ble laget første gang i 1953. Eller mot slutten av 1920-tallet. Det avhenger av hvilken av de to Marius-historiene som, om enn motvillig, fortelles.

I familien Eriksens saga om genseren er det Birgit «Bitten» Eriksen som er opphavskvinne til mønsteret. Hun var gift med Marius Eriksen Senior, en kjent norsk friskus som hadde tjent gode penger på sine nyvinninger innen skiutstyr, og som drev Oslos mest eksklusive sportsforretning. Bitten var en av de tidlige norske slalåmdamene, og var en av to initiativtagere bak Damenes Skiklubb. Ved siden av sport var strikking hennes store lidenskap.

I Eriksens Marius-historie dateres den første Mariusgenseren til 1928 eller 1929. Om Bitten kalte den opp etter mannen Marius eller sønnen Marius er noe uvisst. Men familien og familiens venner forteller at både Marius junior, lillebroren Stein og alle kameratene deres i nabolaget i Holmenkollen var iført fru Eriksens Mariusgenser i utallige versjoner opp gjennom oppveksten.

Under Den andre verdenskrig utdannet Marius junior seg til jagerflyger. Han fløy Spitfire for norske styrker i England, i 332. skvadron. Våren 1943 ble han skutt ned og fraktet som krigsfange til den tyske fangeleiren Stalag Luft III.

Det skulle gå halvannet år før foreldrene fikk vite om sønnen var i live. Da beskjeden endelig kom gikk Bitten til strikketøyet. Marius’ kusine Mai Røisland forteller:

– Min tante strikket en Mariusgenser så den skulle være ferdig til sønnen kom hjem fra fangenskap i Tyskland. Tenk, hun satt og strikket den og gledet seg til sønnen skulle komme hjem.

Se bildeserie: Kampen om Mariusmønsteret

Marius-evangeliet 2. Hovedpersonen i den andre versjonen av Mariusgenserens historie er Unn Søiland Dale. En av de første norske designerne med virkelig stor appell i internasjonal motebransje, en gründer og forretningskvinne av rang. Hun ble født i Haugesund i 1926, tok artium i Bergen og lærerskole på Nesna. Men etter kun kort tids virke som håndarbeidslærerinne følte Søiland Dale at hun ville noe mer. Hun lengtet ut i verden. I 1947 søkte hun jobb som flyvertinne i Braathens S.A.F.E. Der ble hun en av de første som jobbet på selskapets ukentlige ruter til det fjerne østen. Kollegene ga henne tilnavnet «Atombomben», på grunn av energinivået hun til enhver tid la for dagen.

Etter to år som flyvertinne rettet Søiland Dale energien mot noe hun var mer opptatt av; design og mote. Fra 1949 hadde hun mannekengoppdrag for ulike moteskapere i Paris, hvorav den mest kjente var Christian Dior. I 1952 fikk hun fast plass i modellstallen til det engelske motehuset Hardy Amies.

Og i hver ledige stund strikket hun. Eksotiske, norsk utseende plagg, som vakte stor oppsikt blant modellene som ventet backstage på motevisninger og blant moteskapere som aldri tidligere hadde sett lignende. Sommeren 1953 fikk Søiland Dale tilbud om å strikke sine såkalte Eskimogensere for salg hos den eksklusive sportsforretningen Simpson’s of Piccadilly i London. Men Søiland Dale var ikke interessert. Hun ville heller bygge opp en karriere i hjemlandet.

Se bildeserie: Kampen om Mariusmønsteret

Søilands «Marius». På denne tiden seilte Marius og Stein Eriksen opp som storkjendiser i lille Norge. Nasjonen var fortsatt i seiersrus etter vinterolympiaden i 1952, der Stein hadde tatt gull i storslalåm. Storebror Marius var ikke bare krigshelt, men også slående vakker og omtalt som landets store kommende filmstjerne. I tillegg var han dobbelt norgesmester i slalåm. Eriksenbrødrene var mildest talt populære i hovedstadens jetsettmiljø, et miljø hvor alle kjente alle og hvor både sportshelter, filmfolk og designere vanket.

Tilbake i Norge etablerte Unn Søiland Dale selskapet Lillunn Sport. Hun har senere beskrevet hvordan hun, i likhet med mange andre strikkeinteresserte på denne tiden, lot seg inspirere av mønstre fra norske folkedrakter når hun utviklet sin design. Og hvordan den kjente setesdalsborden lå i bunnen for mønsteret som skulle bli hennes mest kjente: «Marius».

Høsten 1953 solgte hun dette mønsteret til garnprodusenten Sandnes Uldvarefabrik for 100 kroner. En skikkelig sum den gangen, og sårt trengte penger for Søiland Dale. Men for Sandnes Uldvarefabrik, som ved dette fikk de såkalte håndstrikkerettighetene til genseren, og siden dengang har solgt omtrent fem millioner eksemplarer av Marius-mønstre med garn, var det intet mindre enn et røverkjøp.

Men tilbake til femtitallet. Mariusgenseren skulle promoteres. I utgangspunktet ønsket Søiland Dale seg OL-vinneren Stein Eriksen som fotomodell på omslaget til strikkemønsteret. Da det ikke lot seg gjøre, ble forespørselen rettet til storebror Marius. I ettertid virker det noe underlig at Bitten Eriksens sønn, av alle, skulle bidra til å promotere Unn Søiland Dales Mariusgenser.

Og i dag er det ingen som helt kan forklare hvordan avtalen kom istand. Men jetsettmiljøet på Oslo vest var som sagt ikke stort, modelloppdragene var attraktive, og på en eller annen måte endte det med at Marius Eriksen tok jobben. Han ble avbildet i en lys versjon av Søilands genser, med skistav i hånd, Colgatehvitt smil og sol i ansiktet og ble honorert med 300 kroner.

Og det sluttet ikke der. Våren 1954 hadde den norske skikomedien «Troll i ord» premiere. Gjennom Søiland Dales nye kjæreste, reklametegneren Knut Yran, ble det ordnet slik at alle hovedrolleinnehaverne var iført hennes strikkegensere. Rollen som kjekk skitrener som sjarmerer dansk kvinnelig turist ble spilt av Marius Eriksen, igjen iført Mariusgenser.

– Det var slik genseren fikk navnet sitt, sier Vigdis Yran Dale, datter av Unn Søiland Dale.

– Fordi Marius Eriksen ble brukt som fotomodell på mors håndstrikkeoppskrift, og fordi han hadde genseren i «Troll i Ord». Etter filmen tok etterspørselen helt av.

Se bildeserie: Kampen om Mariusmønsteret

Eriksens «Marius». – Det er en sørgelig historie, sier Stein Eriksen på telefon fra Utah.

Han har gjort stor suksess som norsk skiambassadør og hotellkonge i USA, og går under tilnavnet «Mr. Ski». Av dem som selv opplevde lanseringen av Mariusgenseren på nært hold er han den eneste som i dag kan fortelle om det som skjedde. Men heller ikke han er veldig taletrengt. Så for å få frem hele historien trengs bistand fra flere blad Eriksen. Som alle kan sin Marius-historie på rams, og som alle vet svært godt på hvilke områder den avviker fra Søiland Dales.

Bente Eriksen, Bittens svigerdatter på tidlig femtitall og Marius’ første kone, forteller at Bittens Mariusgenser ikke bare ble strikket til hjemmebruk. Den var også satt i produksjon for salg i Eriksens sportsforretning. I kjelleren i butikken fikk strikkerskene den nødvendige opplæringen. Og ifølge Eriksens var det der det utilbørlige skjedde.

– Unn Søiland hadde sett Mariusgenseren og visste at Bitten laget den, sier Bente Eriksen.

– Derfor kom hun en dag ned i forretningens kjeller hvor Bitten satt og arbeidet, og ba om å få hjelp til å lære Marius-mønster og montering. Jeg var selv til stede da dette skjedde.

Kort tid etter ble mønsteret solgt og genseren ble lansert. Men uten at Bitten Eriksen ble navngitt som kilde til mønsteret.

– Dette var en vond sak for henne så lenge hun levde, sier Stein Eriksen.

Likevel har ikke familien Eriksen noengang forsøkt å gjøre noe. De har aldri villet gå til sak, ikke gjort noe forsøk på å kreve rettighetene til genseren.

– Kanskje fordi vi har så mye annet av gode ting å bruke livet til, sier Beate Eriksen.

– Det var vel sånn Bitten hadde det. Hun orket ikke å slåss for rettigheter til penger og styr. Kanskje det var derfor hun var frisk og levde til hun var 96 år? Men det er jo ganske kjipt, da, at det skal stå i norske oppslagsverk at Unn Søiland Dale laget Mariusgenseren.

Den oppfatningen deler ikke Vigdis Yran Dale.

– Her er det nok litt forvirring i hukommelsen. Mor har aldri jobbet for Bitten Eriksen eller gått i lære hos henne. Den historien er oppspinn. Mor leverte varer til Eriksens forretning, det var alt. Hun eksporterte allerede håndstrikk til Europa, og hadde varer på forsiden av tyske Vogue i 1952. Og så skulle hun liksom komme hjem på bakrommet til Bitten Eriksen for å lære? Det er ikke veldig sannsynlig.

Se bildeserie: Kampen om Mariusmønsteret

Marius i retten. Første gang «Marius» havnet i en rettssal var i 1956. Søiland Dale mente at garnprodusenten Sandnes Kamgarnspinderi hadde laget ulovlige etterligninger av flere av hennes mønstre, deriblant målskjemaet til genseren «Marius II». Saken ble prøvd i flere instanser, og i ankesaken var Bitten Eriksen og Marius Eriksen kalt inn for å vitne om hvordan gensermønsteret var blitt til.

Men retten tok ikke stilling til opphavsspørsmålet. Strikking var uansett bare gamle koner drev med, mente de sakkyndige. Og enhver gammel kone kunne utvikle strikkemønstre. Konklusjonen ble at mønstrene ikke kunne anses som design, og følgelig ikke hadde krav på beskyttelse mot kopiering.

Etter rettssaken satt Søiland Dale igjen med enerett til produksjon av ferdigstrikkede Mariusgensere. Denne retten voktet hun vel, og selv om mønsteret hennes altså ikke hadde oppnådd beskyttelse, sluttet hun aldri å korrigere de som i offentlighet «glemte» å kreditere henne som dets opphav. Blant dem som fikk merke hennes vrede var Sandnes Uldvarefabrik.

Søiland Dale mente at garnprodusenten burde oppgi henne som designer på hvert Marius-mønster de solgte. Sandnes Uldvarefabrik på sin side mente at dette var høyst uvanlig praksis, og at Søiland Dale burde være takknemlig over at de bidro til å gjøre genseren hennes kjent. Det skulle ta flere tiår før Søiland Dale nådde gjennom med sitt krav til Sandnes Uldvarefabrik. Men hun klarte det til slutt.

– Mor var en banebrytende person. En stridbar person. Vigdis Yran Dale forsøker å beskrive sin mors temperament.

– Hun var ingen diplomat, og det var det mange som fikk oppleve. Man merket at hun kom inn i rommet, for å si det sånn.

Se bildeserie: Kampen om Mariusmønsteret

Fra trendplagg til designklassiker. Det var ikke bare gamle koner som strikket Mariusgensere på femtitallet. «Alle» hadde den, genseren ble selve kjærestegaven fra en pike til en gutt, og det ble utviklet et ordtak som het at pikene måtte passe på, for når guttene først hadde fått genseren så stakk de.

Utover 1960-tallet dalte interessen. Kofter og strikk var på vei ut av det norske motebildet. Mariusgenseren trengte nye markeder, og både Søiland Dale og Eriksen satset på USA. Søiland Dale solgte sine strikkegensere gjennom det amerikanske postordrefirmaet Post Exchange. I tillegg designet hun sportsklær og badeutstyr for McGregor Donigers trikotasjefabrikker. Det førte til at de håndstrikkede produktene hennes ble vist på forsiden av flere toneangivende motemagasiner, og storheter som general Eisenhower, Kennedy-familien og keiserinne Soraya lot seg avbilde i Søiland Dale-plagg.

Også Bitten Eriksens strikkegensere fikk nytt liv «over there». Da Stein Eriksen dro til det forjettede land i 1954, var det med et stort sortiment sportsklær i lommen. Han solgte skibukser, skijakker og skigensere. Bittens gensere «Cortina», «Espen», «Snøkrystall» og «Marius» var blant slagerne i Eriksens kolleksjon til det amerikanske markedet.

Mot slutten av syttitallet begynte Marius-interessen å spire igjen i Norge. Nok en gang ble genseren trendy i de kretser hvor fiff og friluftsinteresserte møttes. På åttitallet ble det i tråd med spirende miljøverninteresse trendy å bruke gamle Mariusgensere om igjen, hos de aller mest motebevisste gjerne dekonstruert og matchet med elementer av bomull og dongeri.

Se bildeserie: Kampen om Mariusmønsteret

Strikk på catwalken. Unn Søiland Dale merket ikke svingningene i den norske Marius-interessen på kroppen. Genseren utgjorde etterhvert bare en bitte liten del av hennes produksjon, som ble stadig mer rettet mot det internasjonale motemarkedet.

På åttitallet utviklet hun nye kolleksjoner med fotside, florlette og strikkede aftenantrekk som slo an hos europeiske motehus som Dior og Givenchy. Når det nærmet seg nittitallet, ble aftenantrekkene til omfangsrike pleddkåper, og samarbeidspartneren var den franske designeren Castelbajac.

Men tross en lang liste med internasjonale motemeritter ble Søiland Dale aldri helt anerkjent på hjemmebane. Den norske Husfliden, som ellers benyttet enhver anledning til å skryte av alt som var typisk norsk, nektet å selge Søiland Dales gensere i sine utsalg. Og i 1991, da «Kjærlighet på rundpinne», en stor samleutstilling til ære for norsk strikketradisjon ble arrangert i Oslo, mente juryen at Søiland Dales arbeider ikke viste tilstrekkelig innovasjon i mønster og teknikk til å kunne være med på utstillingen.

– Problemet for mor var at hun prøvde å være moderne, sier Yran Dale.

– Hun lagde mote av noe som var norsk tradisjon. I husflidsmiljøet skulle det bare være ren tradisjon.

– Men da denne utstillingen ble arrangert, gikk mors kreasjoner på catwalken i Paris. Hvis ikke det er originalt, hva er da originalt?

Strikkenestor Annemor Sundbø mener det er sannsynlig at det norske husflidsmiljøet hadde et horn i siden til Søiland Dale.

– Jeg tror de så på henne som en som snyltet på andres ideer. Alle husflidsdamer har et stort eierskap til sin tradisjon. Men Unn Søiland Dale hadde ingen følelse for dem som hadde laget mønstre før henne. Det å nekte for at man tar mønstrene fra noe sted, å nærmest nekte for at Bitten Eriksen har eksistert, det er å gå for langt.

Se bildeserie: Kampen om Mariusmønsteret

Hemmelig forlik. På nittitallet blusset konfliktene rundt Mariusgenserens opphav opp igjen. I anledning Bitten Eriksens 95-årsdag hadde både Se og Hør og Aftenposten oppslag hvor mammaen til Marius ble omtalt som genserens virkelige mor. Søiland Dale klaget Aftenposten inn til Pressens Faglige Utvalg, og fikk medhold i at hun ikke hadde fått tilstrekkelig mulighet til å gi tilsvar. Men noe særlig til oppreisning var det ikke, forteller Yran Dale.

– Mor følte seg helt maktesløs overfor disse anklagene. Der satt en 95 år gammel dame og fortalte at hun hadde laget Mariusgenseren. Og hennes versjon hørtes jo til og med sannsynlig ut, i og med at hun var mammaen til Marius Eriksen.

Det forekom også gjentatte forsøk på ulovlig kommersiell produksjon av Mariusgenseren. Ett av de frekkeste eksemplene var det klesmerket Jean Paul som sto for. I dette tilfellet var det en smal sak for Søiland Dale å få stoppet produksjonen. Men striden mellom Søiland Dale og ullvareprodusenten Dale Garn og Trikotasje var det vanskeligere å løse. Dale Garn og Trikotasje hadde i 1995 fått samme eiere som Sandnes Uldvarefabrik.

Nå mente de at Sandnes’ rettigheter til «Marius» håndstrikk burde kunne være tilstrekkelig til at de kunne sette i gang produksjon av maskinproduserte gensere. Det mente ikke Søiland Dale. Etter nesten ti år med konflikt ble det inngått forlik i 1998.

Detaljene rundt avtalen er unndratt offentlighet, men fabrikkproduksjon ble stoppet. Sandnes Uldvarefabrik forpliktet seg til å heretter alltid oppgi Søiland Dale som designer på sine Marius-mønstre, og Søiland Dale ble tilkjent en sum på 250.000 kr. Noen sier summen var ren erstatning. Andre mener den ble gitt for å få henne til å holde fred fremover.

Se bildeserie: Kampen om Mariusmønsteret

Marius-freden. Nå, 12 år etter Bitten Eriksens død og seks år etter Unn Søiland Dales død, håper Vigdis Yran Dale at freden skal vare. Hun har gensere å selge, og vil ikke at den nye Marius-bølgen skal demmes opp av gamle konflikthistorier.

Advokat Magnus Stray Vyrje, som er ekspert på opphavsrett og ved flere tilfeller har bistått Søiland Dale og Yran Dale i ulike problemstillinger knyttet til Marius-mønsteret, mener det bør være mulig å tenke nytt og fredsommelig.

– Jeg tror det er veldig mange rettslige misforståelser i alt gruffet som har vært rundt Mariusgenseren. Man har ikke forstått at både Bitten Eriksen og Unn Søiland Dale kan ha opparbeidet seg opphavsrett til to uavhengige verk som ligner hverandre.

Vyrje påpeker at alle designere har rett til å la seg inspirere av folketradisjon, og at det er tenkelig at Bitten Eriksen og Unn Søiland Dale har sittet på hver sin kant og skapt individuelle uttrykk ved å la seg inspirere av den samme setesdalsborden.

– Så lenge begge variantene er preget av individualitet og har verkshøyde, altså er preget av skapende åndsinnsats, kan begge være åndsverk, sier Vyrje.

Følger man advokatens resonnement spiller det heller ikke noen rolle hvem som laget genseren først.

– I opphavsrett er det avgjørende ikke om verket er originalt, men om det er individuelt. Man kan ikke kopiere andre. Men så lenge det ikke foreligger noe bevis for at det har foregått ettergjøring, kan både Bitten Eriksen og Unn Søiland Dale ha opphavsrett til hver sin variant av det populære setesdalsmønsteret.

Det er nettopp mangelen på fremleggelse av bevis som slår bena under familien Eriksens Marius-historie, mener Yran Dale. At de aldri har samlet sammen bevismateriale og gått til retten, hverken på femtitallet eller senere, viser at det ikke er noe i anklagene mot hennes mor. Eriksens mener at det holder at de vet hva de vet, og at bildene i familiealbumene – av Mariusgensere strikket før 1950 – er bevis gode nok.

Se bildeserie: Kampen om Mariusmønsteret

Marius lever. Mye tyder på at «Marius» også denne gangen vil fly høyt over konfliktsonene.

For omtrent ett år siden begynte designerne bak de hippe småbarnsklærne Ugly Children’s Clothing å leke med tanken om strikkeinspirerte babyklær.

– Vi lo oss ihjel over at vi skulle lage lusekoftebodyer, og utviklet to varianter, en med selbumønster og en miks mellom «Marius» og lusekofte, forteller UCC-gründer André Jåtog.

De to norskpregede bodyene selges så langt i ni land og 200 butikker. I januar kommer den rene Mariusbodyen. Jåtog forventer suksess.

– Det er kanskje ikke så overraskende at vår generasjon, de som er småbarnsforeldre i dag, har et sterkt forhold til Mariusgenseren. Den er som Pompel og Pilt og Jarl Goli. Den treffer det nostalgiske i oss. Men de strikkeinspirerte plaggene slår an ute også. Det handler nok om det rene, friske, klare. Kanskje er en motreaksjon mot det overkommersialiserte, amerikanske.

Også Frode Goa, gründeren bak det trendy skateboardvaremerket SHIT®, har en Marius-lansering å se frem til. De slipper i disse dager en kolleksjon med skateboards og t-skjorter med Marius-mønster i tradisjonsfargene rødt/hvitt/ blått, samt andre og sprekere fargekombinasjoner.

– Det er et kjempenydelig mønster. «Marius» er et ikon, sier Frode Goa.

Tradisjonsstrikk på skateboards er imidlertid ikke hverdagskost. Goa er spent på reaksjonene.

– Vi er galne og utradisjonelle og driver med skateboard. Da vi ble inspirert av Marius-mønsteret og inkluderte det i vår produktportefølje, tenkte vi at dette kommer til å bli både elsket og hatet. Men så langt er begeistringen svært stor.

Kari-Anne Pedersen, konservator ved forskningsseksjonen ved Norsk Folkemuseum, er ikke overrasket over at «Marius» nok en gang slår an blant de unge og hippe.

– Marius-mønsteret er et fint, formsikkert mønster. Nye designforsøk som skal være moderne og lekre blir veldig fort umoderne. Mens det som har levd en stund kan vise seg å ha en overlevelsesevne i nye settinger. Og «Marius» overlever.

Se bildeserie: Kampen om Mariusmønsteret

Leserinnlegg fra Vigdis Yran Dale: Marius og mønsteret

Flere artikler