- Jeg tror det er større aksept for pupper, rumpe og lår nå. Til og med supermodellene har begynt å innrømme at de til og med har menneskelige feil som cellulitter og at de ikke er like stramme i magen som før de fødte, sier moteekspert og redaktør for magasinet Snitt, Hilde Marstrander, til D2.no.

I septemberutgaven av Harpers Bazaar står et knippe av verdens mest ettertraktede modeller i alderen 35 pluss med sitt helt naturlige jeg: Helena Christensen, Cindy Crawford og Claudia Schiffer poserer foran kameraet usminket, og i et hederlig unntak: Helt uretusjert.

Tidligere denne måneden skapte også amerikanske Glamour Magazine ramaskrik i motebransjen da de trykket et bilde av den såkalte plus-size-modellen Lizzie Miller midt inne i bladet. Den verdenskjente motebloggeren The Sartorialist spår dette nummeret av Glamour Magazine, med en helt vanlig kvinne avbildet naken, til å bli en av de mest solgte magasinene i Conde Nasts historie.

Mange mener å se en sammenheng mellom konjunktursvingningene og modellbransjen, i forhold til at den preges av en større forsiktighet når det kommer til valg av modeller som plukkes ut til catwalk-visninger, og hvilke det satses på i høstkampanjene.

- Var endel raringer
- I tider med lavkonjunktur tar alle mindre sjanser, mens det er mer åpent for å sjokkere litt i gode tider, sier daglig leder i modellbyrået Heartbreak, Jonas Mangerud, til D2.no.

Det sies at i perioder med høykonjunkturer har motebransjen større armslag, det er rom for å satse litt, og bransjen vil derfor gå for modeller med særere og mer edgy utseende, gjerne ekstravagant sminke og et avantgardisk look. I krisetider derimot, vil motebransjen i større grad fronte yndige, klassiske og kommersielle ansikter, som den allmenne forbruker lettere kan relatere seg til.

- Vi ser en tendens til modeller med et mer klassisk utseende akkurat nå. Det var endel "raringer" for litt siden, men da var det jo bedre tider, sier Marstrander.

Hun tror finanskrisen kan være en av flere årsaker til en dreining mot et sunnere kroppsideal for kvinner, fordi den har gjort at vi har måttet fokusere på helt andre ting enn penger og "streben etter det perfekte".

- Vi har fått et verdiskifte over mot fokus på sunnhet, miljø, familie og de mer nære og trygge verdier. I mange år nå har vi blitt pådyttet radmagre og småforstyrrede idealer. Jeg tror kanskje pengejaget og endel ytre ting som går på status og posisjonering har blitt mindre viktig for folk. Vi trykker de mer normale til vårt bryst og det er en større aksept for naturlighet, også når det kommer til kropp, forteller hun.


Nødvendig med "skjeletter"?
Motebransjen har lenge båret preg av å være en ekstremt tynn industri, lite tilpasset virkeligheten for kvinner flest. Mens den gjennomsnittlige amerikanske kvinnen er størrelse 42-44, er kravet til modeller til sammenligning størrelse 32-34.

Mangerud tror ikke det er rom for mer "kjøtt på benet" på catwalken, som han mener alltid har vært en radmager arena.

- Modellene har alltid vært tynne innen high fashion, og sånn er det bare. Det er ikke marked for noe annet der. Siden Twiggys dager har disse modellene alltid vært tynne, med et maksimummål på 90 centimeter rundt hoftene. Denne størrelsen finner man naturlig bare hos en svært liten del av befolkningen, men det er sånn det internasjonale markedet er, forklarer han.

Radmagert er kostnadseffektivt
Mangerud har selv flere ganger jobbet med catwalk-visninger under moteuker. Han tilbakeviser teorien om at modellene er så tynne fordi homofile designere etterstreber et slikt ideal, og mener selv at årsaken til radmagre modeller er at de skal fungere som kleshengere for designere.

- Jeg har hørt teorien om homofile designere, men tror ikke på den selv. Modellene er kleshengere, og man bruker tynne modeller for å gjøre en motevisning mest mulig kostnadseffektiv. Hadde man brukt større og mer formfulle modeller, ville klærne ha sittet helt ulikt fra person til person. På de tynneste modellene passer alle i alt, påpeker han.

Marstrander er helt uenig, og mener det ikke behøver å være slik.

- De få gangene man bruker modeller som er større enn de vanlige, får man enorm respons. Første gang det ble brukt en farget jente på coveret av et norsk moteblad - Det Nye - en gang på 90-tallet, fikk nummeret salgsrekorder. Også Dove's reklamekampanje med normale og formfulle damer i kampanjen var en kjempesuksess, forteller hun.

Men om motebransjen vil lytte til forbrukeren, er en annen sak.

- Når man prøver noe nytt og bryter konvensjoenen, blir det godt mottat. Jeg tror det er veldig riktig temperatur for dette nå. Men om moteindustrien vil la seg diktere av forbrukeren, det spørs. Det er en treghet i systemet og alltid skummelt å prøve noe nytt. Du vet hva du tjener penger på i dag, men ikke i morgen, påpeker Marstrander.

Ikoniske modeller
Marstrander tror sunnere kvinnelige idealer påvirker motebransjen og kvinners syn på kropp.

- Damer som Scarlett Johansson, Michelle Obama, Lily Allen og Lady Gaga er aktuelle forbilder som ikke er radmagre, men fremstår som sterke og sunne idealer. De tynne, litt syke og trøblete damene, som Lindsay Lohan og Mary-Kate Olsen kommer litt i skyggen, sier hun.

Mangerud peker på at mange av de nye idealene ikke har noe med modeller å gjøre, og at de kun har funnet sin vei opp til catwalken fordi designerne ønsker presse.

- Disse er gjerne spesielle tilfeller som så får jobb i kraft av å være kjendiser, ikke fordi de er gode modeller. Kjendisbarna Jade Jagger og Peaches Geldof er eksempler på dette, sier han.

Flere artikler