Til topps på Trango

I Great Trango Towers skygge har norsk klatresport opplevd sin største triumf og dypeste tragedie. I vår utfordret fire nordmenn verdens råeste fjellvegg til omkamp.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.


03.08.2008 Rolf Bae omkom 2. august 2008 under nedstigning fra verdens nest høyeste fjell, K2 i Pakistan. Israset som tok minst ni liv er en av de verste klatreulykkene noen sinne.



Under ett døgn er gått siden en av hans livs største triumfer, men Rolf Bae tenker på døden. Det skyldes ikke at tilværelsen hans henger i et ti millimeter tykt tau. Heller ikke at det er to svimlende kilometer mellom 33-åringen og dalbunnen. Der Bae dingler øverst i Great Trango Towers vanvittige østvegg, pines han av beretningen som har preget norske klatrere i et kvart århundre. Et drama som forteller om sult, savn, samhold, uvirkelig natur og umenneskelig slit – og som kulminerer med at to unge menn faller i døden etter å ha utført en av Himalaya-klatringens største prestasjoner.

Se bilder fra ekspedisjonen her: Related content

På morgenkvisten 5. juni 2008 har Bae sammen med tre klatrekamerater gjentatt den samme bragden. Men i soveposene på verdens tak føler den utslitte kvartetten hverken triumf eller lettelse. I stedet vrir en febersyk Bae seg søvnløs av vissheten om at det farligste ligger under dem: Returen.

  MØTET MED VEGGEN. Ideen ble født sommeren 2005. Sammen med kjæresten, polfareren, Everestklatreren og friluftskjendisen Cecilie Skog var Rolf Bae på vei over Baltoro-breen lengst nord i Pakistan. Fra før hadde Bae gått til Sydpolen og Nordpolen, besteget 8000-meterstoppen Cho Oyu og gått verdens lengste skitur over Antarktis. Nå var målet K2. Det 8611 meter høye fjellet er verdens nest høyeste, og regnes som klodens farligste. Men halvveis inn på breen får Bae øye på noe enda mer fryktinngytende.

Østveggen på Great Trango Tower består av to pilarer satt oppå hverandre, kun avbrutt av en smal, snøkledd hylle. Den nedre kolossen er alene godt over 1000 meter høy. Ytterligere 500 loddrette meter med blank og delvis overhengende granitt gjør kjempen til verdens høyeste storvegg.

– Ingen blir upåvirket av et slikt syn. Ideen om en ny ekspedisjon oppsto i samme øyeblikk vi så Great Trango reise seg foran oss, sier Sigurd Felde, som også var med på K2-turen:

– Men egentlig startet det jo for 24 år siden.

  KOLOSSEN. De fire unge mennene som sommeren 1984 beveget seg inn i Pakistans fjellverden skrev historie for hvert steg de tok. «Norges fire beste klatrere skal bestige verdens vanskeligste rute på verdens mest bortgjemte fjell», lød det kjekt i egenomtalen. I virkeligheten hadde de ikke peiling. Aldri før hadde en så enorm fjellvegg blitt besteget i så tynn luft, under så tøffe klimatiske forhold eller med så minimal kjennskap til området. Sommeren 1984 hadde fortsatt intet menneske satt sin fot nær Trangos østvegg. Snart skjønte kvartetten hvorfor:

«Vi sto med krumme nakker og skuet opp på en klippevegg som ingen av oss hadde opplevd maken til», skulle Stein P. Aasheim komme til å oppsummere i boken «Trango – triumf og tragedie».

Så massiv og blankskurt er verdens høyeste storvegg at det i lange strekk er umulig å finne feste for fingre og støvelkanter. I stedet måtte ekspedisjonen i perioder ty til skyhooks – ørsmå «fiskekroker» som gjør det mulig å henge selv på millimetersmå granittkrystaller. Der også disse ujevnhetene uteble, måtte bolter hamres inn i den massive granitten ved hjelp av meisel og håndkraft. Fremdriften ble deretter: Totre høydemeter i timen.
Så sant festet holdt.
Pling!

– Faen! Og den som så så god ut, brølte Dag Kolsrud. Den mikroskopiske krystallen han hadde festet skyhooken på hadde brukket rett av under hans egen vekt. Nå pendlet Kolsrud fritt i tauet, mange hundre meter over den sikre død. Irritasjonen avtok ikke av den grunn:

– Det der var en skikkelig saftig krystall. Du kan faen ikke stole på noen ting lenger.

Resten av Aasheims bok er beretningen om sterke vennskap, utrolige fjell og en bragd som revolusjonerte storfjellklatringen. Da magasinet Climbing for få år siden satte opp en liste over «The climbs that made history», var Norskeruta på Great Trango blant dem. Det skyldtes både en klatreprestasjon hinsides datidens fatteevne og en tragedie som fortsatt er vanskelig å ta inn over seg.

  TRIUMF OG TRAGEDIE. Idet 1984-ekspedisjonen var tre små klatredager under toppen av Great Trangos østvegg, var lunsjrasjonene kommet ned i en halv plate tyggegummi. I nesten tre uker hadde de fire kameratene oppholdt seg i fjellveggen. Nå tvang matmangel og utmattelse frem et dramatisk valg:

– Jeg trekker aldri lodd om å snu i denne veggen. Hvis noen skal fortsette, skal jeg være en av dem, sa Hans Christian Doseth, da temaet kom opp.

I stedet ble det Stein P. Aasheim og Dag Kolsrud som gjorde frivillig vendereis. Det sparsomme matlageret ble overlatt til Doseth og Finn Dæhlie, som fortsatte fremstøtet mot toppen. Avgjørelsen ble forseglet av fire par blanke øyne.

Så opprant dagen som for alltid vil stå hamret inn i klatrehistorien. Vel nede i basecamp ved foten av Great Trango Tower kunne Stein P. Aasheim og Dag Kolsrud gjennom kikkerten følge Hans Christian Doseth og Finn Dæhlie de siste meterne til toppen. Datoen var 5. august 1984. «Klokka fem kunne vi se Hans Christian mot horisonten. Stående på toppen av Great Trangos østvegg. Målet var nådd», skriver Stein P. Aasheim i boken om ekspedisjonen: «Mon tro hva han tenkte?»

Svaret vil han aldri få. Da Doseth og Dæhlie ble funnet av et militært redningshelikopter to uker senere, lå de livløse ved foten av fjellveggen. I rappellen på vei ned hadde noe gått forferdelig galt. Bundet inn i samme tau falt de to i døden.

STRAM LINJE. – En hel generasjon klatrere har historien om Norskeruta under huden. Den har formet oss og preget oss fra lenge før vi satte våre første sikringer. Boken om Trango er en av grunnene til at jeg i det hele tatt begynte å klatre, sier Rolf Bae.

6. mai 2008 står han selv ved foten av det ikoniske fjellet. Målet å gjenta Norskeruta opp Great Trangos østvegg. Med seg har han turkamerat Sigurd Felde og de erfarne storveggklatrerne Bjarte Bø og Stein-Ivar Gravdal. På de 24 årene som er gått siden verdens høyeste storvegg ble klatret for første gang, har granittkjempens aura antatt mytiske dimensjoner. Våren 2008 har fortsatt ingen klatret Norskeruta fra bunn til topp og kommet ned igjen med livet i behold. Idet de fire klatrerne bikker hodene bakover for å få et siste overblikk over hva som venter dem, er det likevel helt andre tanker som fyller hodet.

– Norskeruta er bare den flotteste linjen i hele verden. Mer enn 2000 høydemeter fra dalbunnen og helt til topps på en pilar som nærmest henger utover dalen. Vi var overlykkelige og samtidig ekstremt ydmyke, sier Bae.

  KLISTERFØRE. De fire klatrerne er ikke kommet mange taulengder opp i veggen før det blir klart at de er ute i tidligste laget. I Himalaya gir ikke Kong Vinter ved dørene. I timer i strekk pisker snøen mot fjellveggen. Rennende vann legger seg som et teflonlag over riss, grep og småhyller. De få brukbare holdepunktene som er å finne i den massive granitten, blir nær umulige å holde fast i. Så forsvinner solen, og vannet omdannes til et panser av is. Snart bruker de fire klatrerne mer tid på å skrape vekk frosset vann fra tauverk, sikringsutstyr, klær og riss, enn de bruker på selve klatringen. Men Trango har større overraskelser i vente.

PISS I POSEN. Rolf Bae våkner til lukten av at noe er forferdelig galt. Klatrerne er kommet seks dager opp i veggen, og de to pyramideformede teltene som utgjør huslyet deres henger allerede mange hundre meter over dalbunnen. Men Baes ørhet skyldes ikke utsikten fra teltåpningen.

– Jeg lå bokstavelig talt og svømte i urin. Dunjakke, sovepose og ullundertøy, alt var marinert i Sigurds etterlatenskaper.

Foranledningen var uskyldig nok: Mens Bae sov hadde sidemannen gjort sitt fornødne i flasken som tjente som felles latrine. Å rigge seg til med tau og klatresele for å urinere ut av teltåpningen ville ta for lang tid. Problemet oppstår i det Felde glemmer å skru igjen korken.

– Mens Sigurd lå tørt og fint på den sinnssyke luftmadrassen sin, havnet alt sammen nedi hos meg. Jeg våknet kald, våt og illeluktende, sier Bae:

– Og det var veldig langt til nærmeste vaskemaskin.

  CRUX PÅ PARACET. Høylytt latter og sang over Baltoro-breen. En loddrett fjellvegg 5000 meter over havet er et utmerket sted å befinne seg når magen er full, solen steker, klatringen går unna og kameratene er gode. Som ørsmå, skjeggete troll kravler Trango 2008-ekspedisjonen seg oppover berget. Mens to klatrere finner feste for sikringsmidlene og leder videre oppover veggen, heiser kameratene tønnene med utstyr opp til standplass. Så er arbeidsdagen over, og historier og middagstallerkener utveksles i teltene i fjellveggen. Et enkelt liv. Som fort kan kompliseres.

Etter syv dager i veggen nærmer Trango 2008-ekspedisjonen seg toppen av bunnpilaren. Idet Stein-Ivar Gravdal er inne i den teknisk vanskeligste taulengden på hele veggen, innser han at Rolf Bae har store problemer. Feber og frostrier river gjennom klatrekameraten, hodet verker og finmotorikken er borte. Midt oppe i sitt livs største fjellvegg har Bae pådratt seg influensa. Herfra og opp må han knaske smertestillende for å få sove, og for å få i gang systemet på morgenkvisten.

SLITEN NÅ. Cecilie Skogs telefon ringer. I Stavanger er 17. mai-feiringen nettopp over. I Pakistan drøyer ektemannen hurraropene.

– Hei Rolf! Hvordan går det med dere, jubler Skog i satellittelefonen.

– Jo, bra... veldig bra.

– Har dere klatret langt siden sist? Hvor mange taulengder?

– Ja... joda et par taulengder

– Hvordan er været da? Har det sluttet å snø?

– Ja... nå er det oppholdsvær.

– Det høres bra ut, men kan ikke du fortelle litt selv da? Jeg må jo hale det ut av deg

– Cecilie, kan du være litt stille? Guttene ligger og sover her ved siden av meg.

– Å, er det natt allerede?

– Nei... men guttene er veldig slitne... så... ja du skjønner... eller?

– Ok, men når du først ringer kan du jo fortelle litt mer, og du trenger jo ikke å snakke så høyt da, vet du ... Rolf? ... er du der?

– eh, hva? Sa du noe?

– Ja, jeg lurte bare på om du kunne si litt mer om hva som skjer.

– ... zzzz... zzzz . Rolf Bae sover.

  KARIUS TIL BESVÆR. Stein-Ivar Gravdal er desperat av smerte. I to dager har han ligget strak i teltet i Great Trangos østvegg, ute av stand til å røre seg. Gravdals kjeve ser ut som en ballong, smertene er uutholdelige. Et forsøk på å kurere tannverket med en miks av Paracet Forte og 1600 milligram Ibux sender ham ut i teltåpningen med brekningsrier. Å gjøre vendereis de 1000 høydemeterne ned til dalbunnen er nær umulig så lenge Karius kjører pressluftboret.

– Jeg fablet om hvorvidt tanna skulle trekkes med Leatherman, eller om vi skulle knuse den med meiselen vi bruker i fjellveggen, sier Gravdal.

Rolf Bae kommer ham til unnsetning. Bae hadde selv mistet emaljen på flere tenner etter en å ha sovnet med munnen full av 96 prosent hjemmebrent på en bygdefest i Romsdalen. Da han senere krysset Antarktis på ski, ble han tvunget til å utføre en tannfylling på seg selv. Nå fant Bae frem satellittelefonen og ringte tannlegen hjemme i Norge.

– Vi fikk beskjed om å sette en hestekur. To runder antibiotika og ekstra mange tabletter i starten. Alt vi hadde. Det var bære eller briste, sier Bae:

– Og Stein Ivar ble jo helt fin, vet du. Selv om to av tennene hans døde.

RÅTTEN SVØMMETUR. Sakte, sakte kryper fire menn nærmere toppen på den enorme granittveggen. Rundt dem skyter Himalayas 8000-metere i været. Suget i magen er der hver gang de kikker ned. I det ufyselige været flyr tiden.

– På en uke klarte vi 100 høydemeter. Det er dårlig nytt når du skal to kilometer til værs, sier Rolf Bae. Men utholdenheten betaler seg. I det mai måned går over i juni, passerer Trango 2008-ekspedisjonen punktet hvor to av deltagerne på 1984-ekspedisjonen gjorde vendereis. Stemningen stiger i takt med antall meter de legger under seg. Så når ekspedisjonen sitt kritiske punkt. 2. juni når de toppen av selve granittveggen, men kommer ikke videre. En snørygg på 150 meter med usedvanlig porøs og dårlig snø ligger mellom klatrerne og selve toppunktet.

– Vi forsøkte, men fant ingen farbar rute videre. Turen var slutt. Å få oppleve Trango i en måned sammen med tre kamerater hadde vært en utrolig opptur. Nå måtte vi snu, og jeg var glad til, sier Bø.

Men på standplass nekter Stein-Ivar Gravdal å bøye av for naturlovene. Han mener å ha oppdaget en annen mulig rute, og trygler til seg et aller siste forsøk. Den råtne snøen gjør det umulig å sikre skikkelig, så Gravdal svømmer mer enn han klatrer. I den andre enden av tauet krøker Bae seg i fosterstilling.

– Stein-Ivar jagde gjennom som en snøfres. Jeg må ha fått halve Trango i hodet, sier Bae.

Neste morgen når kvartetten toppen.

TUR RETUR. – Å stå der alle fire med hele Himalaya foran oss var bare helt enormt. Det er jo nysgjerrigheten som driver oss. Oppi veggen har vi intenst lyst til å nå toppen, å finne ut hva som skjuler seg på den andre siden. Nå var alt dette forløst, sier Gravdal.

Ved hans side viftet Rolf Bae behersket med det norske flagget.

– Samtidig var vi så psyket på returen. Rappellene ned igjen hadde vært i tankene våre siden vi startet. Vi sto på toppen, og var likevel bare halvveis.

Hjemme i Stavanger opplever Cecilie Skog for første gang hvordan det er å sitte igjen mens ens kjæreste henger i en tynn tråd på den andre siden av kloden. 2. juni skriver hun i bloggen sin at de fire «har nok mat og fokus helt til de er nede igjen». Rolf Bae er ikke like overbevist. Når Skog over satellittelefonen gratulerer med bragden og spør ektemannen hva han nå gleder seg mest til, trenger han ingen betenkningstid.

– Å stå helt bekymringsløs på bakken. Bare stå på bakken igjen.

  MARERITTREPRISE. – Hei, det er Stein.

På Åndalsnes er primus motor Aasheim midt i forberedelsene til Norsk Fjellfestival. Et høydepunkt i årets program er kåringen av «Norsk fjellkanon». Blant de 36 bøkene som er nominert er hans egen «Trango – triumf og tragedie» fra ekspedisjonen i1984. Samtidig er et nytt kapittel i sagaen om Norskeruta i ferd med å bli skrevet i Himalaya. Endret Aasheims friluftsliv seg etter Trango?

– Nei&
Aasheim holder inne.
– Det var forholdet til livet som forandret seg& Trango, altså...
Sekunders stillhet. Så er Aasheim tilbake med grøtete stemme.
– Huff, du må bare gi meg litt tid& Trango var en før-etter-opplevelse& På et pussig vis tenker du at sånne ting ikke skjer deg. Når du er ung er livet evigvarende. Siden har jeg ofte tenkt på det meningsløse i å dra avgårde, oppsøke den høyeste fjellveggen som finnes, et sted som absolutt ingen har noe forhold til og deretter risikere livet for å komme til toppen. Samtidig er det nettopp der drivkraften ligger: Du vet at det vil dukke opp uforutsette utfordringer som er livsfarlige, men forhåpentligvis ikke umulige. For de aller fleste vil jo akkurat dette være hinderet som gjør at de lar være. Men for noen er nettopp denne spenningen selve drivkraften. Å bevege seg mot ytterpunktene gir innsyn i et veldig utfordrende mentalt landskap som det er spennende å ha med seg hjem.
Aasheim holder inne.
– Men så kan man si: Og hva så da? Når noe slikt kunne skje med Hans Christian og Finn, så kan det skje med hvem som helst.

BRISTE ELLER BÆRE. I Trango er helvete løs. Det snør og hagler. Gjennomvåte, iskalde og tynget av hundre kilo utstyr hver, skraper Trango 2008-ekspedisjonen seg nedover tau som er forvandlet til istapper. Kuldegradene gjør at hver armlengde tau må dras gjennom sikringsutstyret med makt. Deretter må frosset metall på ny skrapes fritt for is slik at nedfiringen kan fortsette.

– Det kom til et punkt da jeg tenkte at dette blir skikkelig ille, sier Bjarte Bø.

Idet den erfarne storveggsklatreren firer seg utfor et overheng, mister han kontakten med kameratene. Friksjonen i de stivfrosne tauene gjør det nesten umulig å fortsette videre nedover. Å klatre opp igjen er like håpløst så lenge den blytunge utstyrsdunken henger i klatreselen.

– Jeg skal aldri drive klatringen lengre enn dette. Trango er min ekstremgrense og vel så det, sier Bø.

I det romsdalingen endelig kobler seg inn på standplass etter å ha brukt en halv dag på å fire seg ned to taulengder, oppdager han at marginene er enda knappere. Strømpen som beskytter selve kjernen i klatretauet er kuttet tvers av mot det skarpe overhenget. De åtte millimeterne som utgjør kjernen av tauet gnisser ubeskyttet mot de grove granittkrystallene.

  NED I LIVE. Idet klatrerne nærmer seg snøfeltet i den nederste delen av østveggen, løsner et gigantisk lokomotiv et sted langt over dem. Tonn på tonn med snø og is dundrer gjennom mørket, så nær at lydbølgen slår mot klatrerne. Et lett snølag ligger igjen som en advarsel om hvor nær raset gikk. I fjellveggen er Bae alt annet enn lettet.

– Hadde jeg visst hvor galt dette ble, hadde jeg aldri dratt. Som storveggklatrere har vi et reflektert forhold til det vi driver med, og liker å ha kontroll. Vi vurderer hele tiden risiko og forsøker å minimere alle farer. Men enkelte ting er utenfor vår innflytelse. I slike situasjoner snakker vi russisk rulett. Nå forsvant marginene under oss som dominobrikker.

Nede på snøfeltet har klatrerne det travelt. Vel vitende om at neste ras kan feie over dem når som helst, bestemmer de seg for å krysse rasrennen i et enkelt støt. Forledet av de gode forholdene på veien opp, innbiller de seg at en bratt snøbakke med feste for føttene venter dem.

– All snøen var sopt bort av rasene. I stedet seilte vi avgårde på klink is. Så mistet vi balansen og hang plutselig og dinglet i et tau med åtte stygge kuttskader, sier Bae.

Den ville ferden stanser idet tønnene med utstyr setter seg fast på et lite utspring. Så gir elastisiteten i tauene etter, og klatrerne er på ny prisgitt Trangos luner.

– Det var de lengste to hundre meterne i mitt liv, sier Bae. Men tauet holder.

På morgenkvisten 5. juni 2008 kan Bjarte Bø, Stein-Ivar Gravdal, Sigurd Felde og Rolf Bae ta av seg klatreselene. De har tilbragt en måned i fjellveggen, gått ned ti kilo hver og avsluttet med å rappellere uten stans i 28 timer. Som det første klatrelag i historien har de klatret hele Norskeruta i Great Trango Towers østvegg og kommet ned igjen i live.

Debatt Stengt 

Nattestengt 2300-0700: Debatten i DN er stengt mellom klokken 2300 og 0700. Vi ønsker deg velkommen tilbake.