En reise til Norges indre

900 underjordiske grotter lokker entusiaster fra hele verden inn i Nordlands marmorfjell.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

- Dette må være stupet, sier stemmen i tussmørket.

I det sparsomme lyset fra hodelykten skimtes grottevandrer Knut Davidsens gjørmete pekefinger. Pussig nok peker den rett til værs. Langt der oppe et sted befinner toppen av et gigantisk, underjordiske stup seg. Selv står vi skjelvende og bitte små på bunnen. Som de første nordmenn i historien dynkes vi i vannspruten fra fedrelandets høyeste underjordiske foss.

I timevis har vi ålt oss gjennom klaustrofobiske grotteganger, balansert over steinete avgrunner, firt oss ned skarpe stup og beundret blendende marmorvegger. Nå funderer vi over dagens eksistensielle spørsmål:

Hvor lang tid vil det ta oss å klatre og kravle oss tilbake til dagslyset?
 
Jordrotter. Et halvt døgn tidligere. Mens kveldssolen pensler jernbyen Mo i Rana i gull, titter de merkeligste skapninger opp fra Burfjellets evige mørke. En hanskekledd hånd her, en skitten hjelm der. Brede glis overalt. Innsauset i gjørme, våte til skinnet og med klærne revet i filler vender et førtitall grottevandrere hutrende tilbake til lyset. Med triumf i blikket.

– Genombrott! Grottan har blivit sensationellt mycket längre, gauler svenske Mikael Persson, og legger en gjørmete arm rundt halsen vår.

Så stiger nok en sølete nisse opp fra berget. Svein Grundstrøm er skjeggprydet leder for Norsk Grotteforbund og jovial vert for årets grottesamling. Neven han rekker oss er av typen som kan knuse stein. I Burfjellet er det ikke nødvendig.

– Vi har haugevis av grotteganger her som ikke er oppdaget ennå, proklamerer Grundstrøm:

– Det er faktisk så mange hull her at du må ha på deg skylapper. Ellers kommer du aldri frem dit du skal.

Se bildeserie: Related content

Nordlands magnet. Grundstrøms ord virker som fluepapir på en helt spesiell rase entusiaster fra hele Europa. Årets samling i Mo i Rana samler kjeledresskledde eventyrere fra Sverige, Polen, Italia og England. På programmet står en uke med lyssky aktiviteter. Grottevandring består i å finne hull i jorden, utforske labyrintene som skjuler seg der nede i dypet og kartlegge funnene for ettertiden.

Mens den siste hvite flekken forlengst er utforsket på jordens overflate, vokser det underjordiske verdenskartet fortsatt i raskt tempo. Ved siste opptelling var giganten Mammoth Cave i USA 591 kilometer lang. I Ukraina måler den underjordiske labyrinten Optimisticeskaja nå 230 kilometer. Få grotteområder kan likevel måle seg med den underjordiske eventyrverdenen i Nordland, Norway. Bare spør Hans Øivind Aarstad.

– Nordland er selve drømmen. Jeg har fantasert om grottene i Rana siden jeg tittet i en bok på biblioteket som tiåring, sier stavangermannen.

I år 2000 tok Aarstad for første gang den lange turen nordover for å besøke sin første grotte. Siden har han tilbragt hver eneste sommer i Rana og Burfjellet. Totalt fem måneder underjordisk norgesferie er det blitt hittil.

– Jeg oppdager nye grotter og ganger hver eneste gang. Burfjellet er bare helt superfantastisk!

Hemmeligheten er kalk og vann.

Se bildeserie: Related content

Hvitt eller shit. – Vi grottevandrere opererer kun med to typer bergarter, sier Torstein Finnesand.

Iført kjeledresser, hjelmer og kraftige hodelykter er vi på vei mot Brattligrotta, en av tre store systemer som gjennomhuller Burfjellet. Dagens mål er Polskefossen. Det 70 meter høye vannfallet er det høyeste kartlagte på norsk jord, men ble like fullt oppdaget først sist sommer. Årsaken er åpenbar: Fossen befinner seg et par hundre høydemeter under Burfjellets hullete overflate. Veien inn er av det klaustrofobiske slaget.

– Store deler av fjellet her består av marmor, eller omdannet kalkstein. Kalt limestone på engelsk. Marmoren oppløses i kontakt med vann, og gjennom tusener av år har smeltevannet fra Svartisen vasket ut sprekker i fjellet til kilometerlange grottesystemer, forklarer Finnesand.

– Du sa dere opererer med to typer bergarter?

– Vi interesserer oss kun for limestone. Alt det andre er shitstone.

Så stryker en mørk skygge over Finnesands ansikt:

– Nesten alle de norske grottene ligger her i Nordland. Selv bor jeg helt ute i periferien. I Oslo. Det er et meningsløst sted å bo når du er interessert i grotter.

Opera i Burfjellet. Ned på ryggen, noen vrikk med hoftene og så lukker berget seg over oss. Stummende mørke. Knugende stillhet. Med ett buldrer det foruroligende gjennom klaustrofobiske grotteganger.

– Det er fortroppen som rydder vekk løse steiner, forklarer Torstein Finnesand med et skuldertrekk.

Over hodene våre henger overmodne steinblokker i løst fjell. I underbevisstheten gnager skrekkscenarier fra Jules Vernes klassiker «En reise til jordens indre»:

«Jeg? Under jorden? Slik at vi kan bli sittende fast i en av disse fuktigkalde labyrintene av noen grotter og aldri mer få se dagens lys? Aldri!»

Men nedover bærer det. Innover, og nedover på nytt. I det trolske lyset fra hodelyktene glitrer det i kråkesølv og glinser i massive marmorvegger. Mens kalkgrottene i andre deler av Europa er grå og fargeløse, er Nordlands indre dekorert med de lekreste marmormønstre. Amfiene og galleriene rundt oss holder nesten operastandard. Inngangsbilletten til hovedattraksjonen er en liten forestilling i seg selv.
 

Nåløyet. – Er det en Rolf?

Foran oss ender den smale grottepassasjen i en massiv vegg. Og et unnselig hull.

– Det er nok en Rolf, bekrefter Torstein Finnesand, og ser lystig på den lille åpningen.

Bredden kan umulig være mer enn en halvmeter. Høyden knapt 30 centimeter. Har han tenkt seg inn i det nåløyet der? Rolf Thorsen smiler faderlig og gir oss en innføring i grotteterminologien:

– Jeg er den største av oss. «En Rolf» betyr altså at alle kommer greit gjennom dette hullet, ettersom det da er stort nok til å romme meg.

– Å, er det sånn det er? utbryter Finnesand:

– Da er ikke dette en Rolf.

Se bildeserie: Related content

Filtrert ut. Gurglesjakta. Svelget. Breikjeften. Ginnungagapet. Dausausluket. Ingen kan beskylde grotteentusiastene i Burfjellet for å etterlate seg kjedelige stedsnavn.

Der vi ligger fastklemt med en skulder i hver grottevegg og lårene i en klaustrofobisk knekk, slår det oss at de fleste av navnene også er uhyggelige treffende. Å skvise seg gjennom den åletrange passasjen vi befinner oss i, føles som å bli slukt levende av et forsteinet uhyre.

Med panikken lurende under den fastkilte hjelmen puster vi lungene tomme, trekker inn rumpa og skviser oss nye centimeter ned i det uvisse. Så er vi igjennom. Født på ny.

– Sånne passasjer er vår form for månelanding, smiler Knut Davidsen, og ser seg tilbake:

– Hull som dette kalles for et filter på grottespråket.

Uttrykket trenger ingen forkl#229. Som de tre spinkleste i følget har vi så vidt klart å skvise oss gjennom den fire meter lange passasjen. Resten av gruppen måler noen flere centimeter rundt midjen, og måtte gjøre vendereis på den andre siden.

– Hvis vi blir skadet her inne sitter vi rimelig kinkig i det, sier Torstein Finnesand. Så kravler han videre.
 
Spinkel erstatning. Sagnet forteller at da den greske oldtidsprinsen Thesevs hadde drept minotauren på Kreta, var det garnnøstet til vakre Ariadne som reddet ham ut av labyrinten. Vår tids grottevandrere må nøye seg med innifjellvettregel nummer fem: «Husk hvilken vei du kom!.»

– Her har vi et merke fra ifjor, sier Knut Davidsen.

På steinen foran ham ligger et unnselig, blått plastbånd: Et målepunkt fra fjorårets kartlegging av grottesystemet.

Oppmålingene er absolutt nødvendige for å skaffe oversikt over alle ganger, blindveier – og mulige redningsruter. Uten plastmerkene kan vi lett ende opp som de hjelpeløse oldtidsgrekerne i den grusomme minotaurens labyrint. Der vi kravler og kryper stadig mer mørbanket og retningsville innover i Burfjellets buk, slår det oss at Nordland fylkeskommune umulig kan mene alvor: Masseturisme? Her inne?

Guttedrøm. Geoturisme er Nordland Reiselivs nyeste satsing. Reiselivssjef Kai Breivoll er blant dem som mener at grotteturisme er det mest spennende tilbudet fylket kan utvikle.

– Vi har så mange forskjellige grotter at vi kan tilby noe for enhver smak, sier han.

En håndfull grotter markedsføres allerede med guidede turer og detaljerte kart. Grønligrotta, som årlig besøkes av et par tusen turister, har endatil lys i taket, egen grottekafé og strømuttak for bobiler. Men det blir aldri snakk om masseturisme. Nordland er for de spesielt interesserte, sier Breivoll. Som engelskmannen David St. Pierre (69).

Se bildeserie: Related content

Oppdagelsesreisende. – Grottevandring handler om spenningen ved nye funn, og i Norge er det lett å gjøre nye oppdagelser. En venn av meg har katalogisert 900 grotter i de søndre delene av Nordland alene, sier David St. Pierre.

På en frodig elveslette oppunder polarsirkelen er 69-åringen fra Yorkshire, England, i ferd med å krype inn i et ørlite fjelltelt. Nærmere tre timers stiv gange unna nærmeste bilvei har veteranen rigget seg til med proviant og utstyr for en flere uker lang ekspedisjon. 30 ganger har St. Pierre besøkt Norge, de siste 29 uten å se solen.

– Jeg er en oppdagelsesreisende under jorden, sier han.

Jakten på nye grotter har ført St. Pierre verden rundt, men engelskmannen vender alltid tilbake til Nordland. Ingen steder er grottene flere, menneskene færre, naturen villere. Hjemme i Yorkshire har St. Pierre samlet åtte hyllemeter med bøker, kart og artikler om norske grotter – alt sammen pertentlig katalogisert. Og mer skal det bli.

– I hele vinter studerte jeg detaljerte kart over Nordland. På 50 steder forsvinner bekker brått i terrenget, sier St. Pierre med megetsigende mine.

– Og det betyr?

– At det kan være kalkgrotter der.
 
Tampen brenner. Et sted langt over oss steker solen, selv begynner vi å venne oss til Burfjellets evige mørke – og stadige overraskelser.

– Stupet ser helt greit ut!

Knut Davidsen kikker over kanten og ut i intet. Nok en underjordisk klippe. Glemt er den trange skvisen og den forvirrende sikksakklabyrinten. Nå handler det om luftige svev. Iført klatresele og rappellåtter har vi alt firt oss ned tre avsatser på rundt ti meter hver. Under oss venter nye høydemeter. Høyt over oss hvelver marmortaket seg. I det fjerne bruser en underjordisk bekk – et sikkert tegn på at vi nærmer oss målet.

Fjellets Columbus. Så er den der. Norges høyeste kjente underjordiske foss. Et gigantisk dusjkabinett på 70 meters fritt fall. En utømmelig kaldtvannsbereder som nå er skrudd halvt igjen etter en tørr sommer. Vi er glade til. Her nede på bunnen av sjakten er temperaturen konstant fire grader. Iskald tåke fyller hele hallen. Å ta bilder er umulig. Polakkene som oppdaget fossen ifjor holdt nesten på å fryse ihjel, og en svensk deltager beskrev ekspedisjonen som «ren och skär galskap».

Triumfen smakte desto søtere: Forseringen av fossefallet var den siste brikken i et årelangt puslespill for å forbinde grottene i Edvardheimen og Brattli i et 3,5 kilometer langt system. Idet polakken med det treffende navnet Piotr Frys koblet seg hutrende ut av tauet, hadde Polskefossen fått sitt navn – og Nordland nok en underjordisk attraksjon.

Nå er det vår tur til å stå andektige på bunnen av fossen. Mellom oss og dagslyset er det 220 høydemeter massivt fjell. Snart hundre år etter at Roald Amundsen plantet flagget på Sydpolen, har vi nådd et lite stykke Norge hvor ingen nordmann har satt sin fot før. En utmerket anledning for de virkelig store ordene.

– Jeg pleier å sammenligne oss grottevandrere med Christofer Columbus, sier Torstein Finnesand, og gjør oss brått usikre på om vi noen gang skal få se dagslyset igjen.

– Akkurat som Columbus oppdager vi nye områder som ingen visste at eksisterte. Når fjelltopper bestiges for første gang, har jo folk sett dem på avstand og visst om at de lå akkurat der i århundrer. Men dette her har ingen sett før.

Debatt 

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du registrerer deg med fullt navn. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør