– Dette er den verste skitjobben som finnes, sier hun, og smiler med øyne som allerede er pyntet med det hun kaller «bushmakeup»: øyenvipper hvite av rim.

Men matrasjonene til hundene hennes må bli ferdige: Det er under en måned til Ekran skal starte i verdens lengste og tøffeste hundeløp; Iditarod.

– En hundekjører jeg vet om kuttet av seg fingeren da han drev på med dette. Han kjørte Iditarod likevel, to uker etterpå, sier Ekran.

Hundekjøring er ikke for pyser.

HARDHAUS. Få trodde at Ekran, ei 27-årig jente fra Nord-Trøndelag, var tøff nok til å hamle opp med garvede hundekjørere fra Alaska i det myteomspunnede Iditarod. Men det skjedde ifjor. Hun ble beste førstegangskjører og kom i mål etter ti dager på sleden på 20. plass – til alles overraskelse.

For mens gjennomsnittsdeltageren på Iditarod er en 42 år gammel mann fra Alaska som har alet opp hundene sine i årevis, hadde unge Ekran samlet hunder siden sommeren før (en av de første byttet hun mot sin gamle Nissan, og trent bare et snaut år før hun sto på startstreken.

– Det som kanskje var spesielt, var at jeg akkurat hadde fått hundene, sier Ekran.

Det var mye annet som var spesielt, for ikke å si farlig, men mer om det snart. Foreløpig er det nok å si: Hun satser alt på å gjøre det bedre i år.

Se bilder fra Alaska.

– Jeg pleier ikke bo så shabby altså, sier Ekran unnskyldende, og forteller at hun nylig ble svar skyldig da Discovery Channel intervjuet henne og lurte på hvor hun egentlig bodde. For det er nemlig litt her og der.

Akkurat nå bor hun i denne nedslitte brakken i utkanten av byen Fairbanks i Alaska, for å fikse praktiske ting før starten på Iditarod, og for å la hundene hvile ut før konkurransen. Ellers bor hun gjerne i hundebilen, men aller helst bor hun langt ute i ødemarken, der hun låner en liten hytte uten strøm eller vann. I den har hun tilbragt det meste av det siste året, tid som utelukkende er blitt brukt til å trene frem mot årets Iditarod.

– Det er en fordel å bo alene ute i bushen. Når du har et sosialt liv, er det lettere å gjøre noe annet enn å trene, sier Ekran.

– Så ditt tips er å ikke ha et sosialt liv?

– Ja, sier Ekran og smiler stort.

Hun føler seg ikke fort alene. Har aldri gjort det, oppvokst som hun er langt unna folk på en gård i Nord-Trøndelag. På hytten i Alaskas villmark liker hun å måtte jobbe for de basale tingene: hente vannet i bekken, skyte kjøttet i skogen. Men viktigst:

– Det betyr mye for meg at jeg kan bruke hele dagen sammen med hundene mine. At jeg kan være seks til syv timer om dagen på tur, sier Ekran.

DRØMMEN OM DODGE. Fairbanks er Alaskas nest største by, og både den spredte bebyggelsen og den bitende kulden gjør det fristende å kjøre mye bil.

– Se, der er en Dodge. Det er en sånn man får hvis man vinner Iditarod, sier Ekran og peker på en knallrød glinsende bil med lasteplan.

– Og 70.000 dollar, det er fader meg mye penger.

Ekran satser alle pengene hun ikke har (studielån og andre lån) på hundekjøringen, og det er noe av grunnen til at hun nå kjører rundt og fikser ting hundekjørere med bedre råd får andre til å gjøre: henter hundrevis av hundesokker på et lager, kjøper mat og kutter kjøtt og fisk som skal pakkes i matrasjoner.

Mens vi kjører forbi små kiosker som selger iskrem og kaffe til folk med store barter og støvler, forteller Ekran at hun har hatt peiling på dyr siden hun ble fulgt til skolebussen hjemme på Sparbu av en hest, en stor kanin, omtrent 12 gjess og et lite lam. Senere gikk hun på landbruksskole og var en stund kjent som ulvepasser i NRK-serien «Vi på Langedrag».

Til Alaska kom hun for å gå på universitetet og oppleve ordentlig villmark. Og selv i området like utenfor Fairbanks virker den altoppslukende; skogen strekker seg uendelig utover åsene, storfuglene jager over himmelen og elgene rusler i veikanten. Her er hundekjørerne mange og de beste er kjendiser, og for et par uker siden var Ekran nære ved å vinne et annet prestisjetungt hundeløp, nemlig Copper Basin 300 – noe som ville vært en stor sensasjon i Alaska. Men så kjørte hun feil de siste kilometerne. Det er blitt lagt merke til.

– Synd med Copper Basin, sier gullgraveren vi møter på kaffebaren.

– Synd med Copper Basin, sier hundematselgeren.

Og på pub senere på kvelden møter Ekran selveste Jeff King, som har vunnet Iditarod hele fire ganger og har en supermoderne kennel – med eget høydetreningsrom og svømmebasseng for hundene sine.

– Synd med Copper Basin da, sier han.

– Det er trist når ikke det beste teamet vinner.

Han har bart og et lurt blikk og lurer på hvorfor ikke Ekran går med de sexy selskinnsbuksene hun gikk med før. Han skal selvfølgelig delta på Iditarod i år igjen.

– Så, hvilken siden kommer du til å kjøre forbi meg på?

OPPDAGEREN. Både hytten og brakken Ekran låner har vært brukt av Susan Butcher, den beste kvinnelige hundekjøreren noensinne, som også vant Iditarod hele fire ganger. Ekran jobbet for henne for noen år siden, før Butcher døde av kreft. Butcher er et forbilde for Ekran. Det samme er den norske hundekjøreren Leonhard Seppala, som er kjent for å ha bragt serum til den øde landsby Nome i 1925, der det var brutt ut difteri. Iditarod-løpet er delvis til ære for denne heltemodige innsatsen.

Ekran har flere helter; i tenårene satt hun foran peisen og slukte bøkene til kjente norske oppdagere som Helge Ingstad og Fridtjof Nansen. Nå bringer ryktene om Ekrans hundeferdigheter henne ut på en moderne ekspedisjon med høy medieprofil: Få uker etter at hun (forhåpentligvis) har kommet i mål på årets Iditarod, drar hun sammen med blant annet Will Steiger og Sam Branson (sønnen til Virgin-sjef Richard Branson) til Ellesmereøya, som ligger like vest for Grønland ned mot Canada.

Målet er å få oppmerksomhet om drivhuseffekten og problemene den skaper for polarområdene. I midten av februar skal Ekran på pressekonferanser i New York sammen med unge Branson, en fyr som blant annet er modell – og mer verdensvant enn henne. Det tror ihvertfall hun.

– Hva skal jeg ha på meg? Han kommer til å bli flau av å stå der sammen med meg, sier Ekran, som vurderer å klippe seg hos hundefrisøren.

Håret har hun som oftest i fletter, og med et stort smil ser hun utpreget friskusvakker ut. Ikke at det betyr noe.

– Man blir ikke noe yngre av å få frostskader her og der. Det er ikke noe skjønnhetsmiddel akkurat, sier Ekran.

FLAKS OG UFLAKS. Når man vet hvordan Iditarod egentlig fortonte seg for Ekran ifjor, kan man undre seg over at hun prøver seg igjen. For det var omtrent sånn: Hun har brukt all sin tid og alle sine krefter og penger det siste året på å forberede seg på dette. Og nå er hun her. I løypa på verdens tøffeste hundeløp, gjennom iskald Alaska-luft farer hun avgårde, hun har ihvertfall ti dager foran seg på sleden, men det føles bra, lederhunden Islay løper glimrende, bedre enn ventet.

Så, etter å ha fått en stein i bremsen, tryner hun og kjenner en bankende smerte i ansiktet, men klarer det viktigste for en hundekjører: Hun holder fast i sleden så ikke hundene raser videre uten henne. Ved neste sjekkpunkt fastslår veterinæren at nesen er brukket. Men Ekran drar videre etter hvilen, og litt over halvveis ligger hun på 15. plass og er glad så lenge hun ikke ser ansiktet sitt i speilet: Øynene er blodskutte og den brukne nesen fører til dårlig blodsirkulasjon og stadige forfrysninger. Men det er etter dette at problemene virkelig starter. Hun spiser en burger like etter Yukon, og blir kvalm og kaster opp. Men det vil ikke gi seg. Matforgiftning. Hun drar videre etter noen timers hvile, må stadig kaste opp i fart fra sleden, men gir hun seg? Neida. Men hun tar knapt til seg næring de siste dagene, og da hun kommer i mål på 20. plass, veier hun bare 45 kilo.

Det tar to til tre uker før hun kan gå uten at det gjør vondt i kroppen. Men hun har slått noen av de beste hundekjørerne i Alaska med et team mange trodde ikke ville nå mål engang. Og i år skal hun altså prøve igjen, muligens med mindre uflaks.

– Men dette løpet handler en del om flaks, sier Ekran.

Ellers tror hun ikke oppskriften hennes er så avansert. Den handler om å trene med hele hjertet. Være var for signalene til hver eneste hund.

– Og det er kanskje lettere når man bare eier 16 hunder. Mange har over 100 å velge fra, sier Ekran.

TA SJANSEN. Det er dette hun liker: Tassingen fra hundeføttene, knirkingen fra slede over tørr snø; og at hundene hører på henne, stoler på henne og bringer henne inn i stadig nye landskaper.

Ekran har tatt hundene sine ut på en ørliten luftetur på elven med journalist i sleden, hundene er hvite av sin egen pust etter få metere, alt rundt er hvitt eller lilla med grå frostrøyk innimellom. Snart farger en solnedgang himmelen varm, og Ekran er fornøyd med hundenes form, der de kaster seg fremover med tungen først. Men natten etter drømmer hun om Iditarod, som nå bare er en knapp måned unna: Hun har plutselig helt feil hunder, digre og trege. I tillegg er ikke maten på plass på sjekkpunktene.

– For en stressdrøm, sier Ekran morgenen etter og grøsser litt før hun trekker på seg to lag med ull og bobletøyet og går ut og mater hundene.

Men de er ikke digre og trege. Og hundesokkene og matrasjonene er snart pakket ferdig, der inne i brakken som en gang ble brukt av verdens beste kvinnelig hundekjører, Susan Butcher. Ekran prøver å lære av henne.

– Jeg tror Butcher var flink til å satse, til å gamble. Man må jo det. Man vinner ikke Iditarod uten å ta sjanser. Du kan ikke bare ligger der bak de andre å cruise.

Flere artikler