- Telemarks-bindingene dine duger ikke her oppe, sier Ruedi Beglinger idet duren fra helikopteret avtar over hodet på oss.

- Når denne uken er over, kommer du til å ha gått på deg blødende gnagsår.

Vi er blitt fløyet inn i de nordlige Selkirkfjellene, drøyt 2000 meter over havet i det indre av British Columbia i Canada. Beliggenheten i et av verdens kraftigste nedbørsbelter gjør fjellområdet til en gigantisk puddermaskin. Her inne leverer kong Vinter hvitevarer med sesonggaranti og metermål. Etterspørselen er det ingenting å si på. Et titall helikopteroperatører må til for å løfte de 20.000 alpinistene som hver vinter vrenger lommeboken for å spore bunnløs puddersnø. Beltebiler frakter ytterligere 15.000 skikjørere opp de mange fristende skogsliene.

Se bilder fra det himmelske helvete.

Men kun én mann har enerett på Selkirkfjellenes indrefilet. Gjennom et kvart århundre har 53 år gamle Ruedi Beglinger bygd opp et av verdens mest ekstreme skiguidingsselskaper ved foten av Durrand Glacier. Selkirk Mountain Experience rår over to hytter og 80.000 mål ekstremt skiterreng som består av 14 isbreer, 25 høyalpine fjelltopper og et knippe skogskledde fjellkløfter - et privat pudderparadis som et tyvetall gjester hver uke betaler blod, svette og tårer for å få en smakebit av. I Ruedi Beglingers verden finnes det nemlig ingen skiheis.

Så aggressiv er Ruedi Beglingers jakt på perfekt pudder, at skeptikere har karakterisert guidevirksomheten som «en tidsinnstilt bombe». De færreste hadde likevel forestilt seg katastrofen som rammet sveitserens følge 20. januar 2003. I en av skihistoriens verste skredulykker mistet syv personer livet, deriblant snowboardlegenden Craig Kelly.

Nyheten gikk verden rundt.

HALVT HELIKOPTER. - Et ukesopphold hos Ruedi må ikke forveksles med ferie, sier filmfotograf Pat Morrow.

I 1986 ble han selv førstemann til å bestige «The Seven Summits» - det høyeste fjellet på alle syv kontinenter. Nå legger han siste hånd på en dokumentarfilm om Ruedi Beglingers guidevirksomhet.

- Forvent å bli presset både fysisk og mentalt. Dette er banebrytende skikjøring, sier Morrow.

Å booke et dobbeltrom hos Selkirk Mountain Experience, er ekstremsport i seg selv. På hjemmesidene oppfordres gjester til å ligge i hardtrening i minst ett år på forhånd. Besøkende kryssforhøres i opptil en halv time for å kartlegge skiferdigheter og fysisk form. Den siste finsiktingen forestår Beglinger ved å studere gjestenes ganglag fra helikopteret bort til hytteveggen.

- Vi har ingen svake grupper. De vil bare hemme de gode skikjørerne, sier Beglinger.

Filosofien har båret frukter. I samarbeid med utstyrsfabrikanter som G3 og Marmot, er sveitseren blant spydspissene i utviklingen av alpin touring - verdens raskest voksende skitrend. Ni av ti gjester kommer tilbake. Knapt noen har kraftigere abstinenser enn ekteparet Anne-Maree og Richard Priddy fra Calgary.

- Vi har vært verden rundt, men finner ikke bedre skikjøring enn her oppe, sier Richard Priddy.

- Nå står vi kun på ski med Ruedi.

I totalt 40 vinteruker har ekteparet halset i sveitserens skispor. Hver gang tilbakelegges en distanse som tåler sammenligning med helikopterbasert skikjøring. Hos Selkirk Mountain Experience er normalen rundt 1800 høydemeter skiklatring per dag - tilsvarende høyden fra havnivå til toppen av Gaustablikk. Nedfarten skjer i nordsider på opp mot 50 graders helning - et terreng lang mer ekstremt enn noe nordamerikansk heliskiselskap tar sjansen på å sende sine gjester utfor.

RUSTEN IRONMAN. - Jeg er en stor beundrer av Ruedi, men det gjør faktisk ingenting om jeg slipper å gå i gruppen hans, hvisker patolog Bruce Burns (56).

Utenfor vinduet er himmelen stjerneklar, terrenget jomfruelig og snøen florlett, men under takåsene på Durrand Glacier Chalet er stemningen anspent. For utenforstående kan spenningsnivået være vanskelig å forstå. Her inne er all luksus en skiløper kan ønske seg: vedfyrt badstu, glovarme dusjer, ti dobbeltrom, satellittelefon og internettforbindelse samt et velutstyrt kjøkken med gourmetkokk og nybakte brød til hvert måltid. Når luften likevel er fylt av nerver og testosteron, er det fordi de fleste gjestene har vært med Ruedi Beglinger på tur før.

- Hvis du ikke makter Ruedis tempo, kan han vise ... manglende forståelse, sier Burns.

Patologen fra Ottawa holder selv tre aldersrekorder i Ironman Canada og vant sin årsklasse så sent som sist høst. Men i møte med jevnaldrende Ruedi Beglinger, fremstår jernmannen som rusten.

Så er sannhetens øyeblikk der. Til trykkende taushet leser Beglinger opp navnene i «the strong group», de ti utvalgte som i en uke skal presses til sitt ytterste i hans skispor.

- Dette er en veldig sterk gruppe, konstaterer Beglinger noe senere.

- Med slike skiløpere kan jeg gjøre hva som helst.

HØYE MÅL. Toppeggen på Mount Ruth flimrer foran øynene våre. Pulsen dunker i øregangene, og svetten sildrer nedover ryggen. Høydemåleren viser 2800 meter. Den vertikale kilometeren vi har lagt under oss, tilsvarer en solid vårskitur i Jotunheimen. Denne turen har ennå ikke vart i to timer.

- Av med skifellene! beordrer Beglinger idet vi balanserer oss inn på toppeggen.

Ingen har pust til å kommentere tinderekkene og isbreene som omkranser oss. Nyte synet er det ikke tid til. Bergführer Beglinger er nemlig ikke som andre skiguider. Riktignok tråkker den 174 centimeter høye sveitseren spor for sine gjester, undersøker skredfaren og leder utenom stup og bresprekker. Men der andre guider tilpasser tempoet etter kundenes form og utforkjøringen etter skiferdighetene deres, presser Beglinger gjestene til det ytterste for å nå nedfarter han selv har lyst til å kaste seg utfor.

- Jo høyere vi klatrer, desto lengre blir utforkjøringene. Med denne gruppen klarer vi lett 12.000 høydemeter på en uke, forklarer Beglinger.

Noen ytegrense er det ikke snakk om.

- Etter 14.000 meter er smerteterskelen passert. Da er det bare å gå på.

SNØ OG SYRE. Beglinger har empirien på sin side. I sin mest ekstreme uke som skiguide ble sveitseren gitt frie tøyler av en gjeng klatrere fra Lake Tahoe. Gruppen logget 20.000 høydemeter på fem dager. Festen som fulgte, var så vill at selv Beglinger kastet inn håndkleet. Men på ski har ingen maktet å parkere ham.

- Fordelen med bratte bakker er at alle kommer raskt ned, sier Beglinger og forsvinner utfor skavlkanten foran oss.

Vi seiler etter. I neste sekund er tilværelsen et ras av snøkrystaller, jubelbrøl og endorfiner. Med vidåpne sanser pløyer vi gjennom et friksjonsfritt teppe av hvitt. Blå isvegger raser forbi. Ikke et skispor er å se, ingen skavlkant er å kjenne. Bare 1000 vertikale meter dekket av knedyp puddersnø og brennende melkesyre.

Vel nede er ingen lykkeligere enn Ruedi Beglinger.

- The best run in my life, gliser han.

Den påstanden er det grunn til å betvile. På sine drøyt 30 år som skiguide har Beglinger logget 7500 skidager verden over. I 17 sesonger på rad har han klatret over 300.000 høydemeter på ski - og kjørt like mange vertikale meter ned igjen. Men mannen som regnes som en av verdens ypperste skiguider, har dekning for jubelbrølet:

- Jeg vokste opp i De sveitsiske alpene og har vært verden rundt med ski på bena. Fortsatt har jeg til gode å oppleve et område som kan måle seg med snøen og terrenget rundt Durrand Glacier.

MOLOCH-COCKTAIL. - Skifeller på!

Forvirrede blikk og usikre smil. Bratte nakker måler helningsgraden på det kilometerhøye brefallet vi nettopp kom ned. Opp igjen?

- Halvannen time, anslår Ruedi og tråkker bratte spor gjennom 20 centimeter nysnø.

Det blir et helvete. Mens lungene roper stopp, forteller hjernen oss at resten av gruppen må være bloddopet. 80 minutter og 800 høydemeter senere når vi hikstende toppen av Salbyt Peak. Ytterligere fire minutter senere er vi på vei utfor igjen på den andre siden. Med majestetiske Concordia Ice Fall som bakteppe, veksles hundrevis av blytunge høydemeter i minutter av vektløs lykke. Idet snøkrystallene feier over knærne, dukker dagens mål opp foran skituppene: Mount Moloch Chalet. Så skal vår første etappe med Beglinger likevel ende i triumf.

Verten vil det annerledes. Brått skjærer han til venstre ut dalen. Vekk fra Moloch. Vekk fra hvile, mat og varme. Vekk fra all fornuft.

- Hva i all verden var vitsen med det der? Dette må være den slakeste utforkjøringen på vestsiden av Rocky Mountains!

Pilot og stamgjest Ron Berlie tar bladet fra munnen. Mellom oss og Moloch Chalet ligger plutselig tre-fire kilometer motbakke. Beglinger er et eneste stort smil:

- Jeg har alltid drømt om å kunne si at Concordia Ice Fall gir 1000 vertikale meter utforkjøring. Vi ses oppe på hytta.

BIG DAY. Apatisk kveldsstund i spektakulære omgivelser. Vår første dag i Ruedi Beglingers skispor har bragt oss fra Durrand Glacier Chalet og tvers over kartet til fjernt beliggende Mount Moloch Chalet. På det spartansk utstyrte hyttekjøkkenet begynner andre økt av arbeidsdagen for ektefelle Nicoline Beglinger. Hun knar frem grovbrød og treretters middag. For 21 år siden tok hun sin første tur fra Vancouver til Durrand Glacier Chalet. Fire ukesturer senere var det duket for bryllup med Ruedi.

Utover kvelden rusler ektemann Ruedi stadig mer rastløst over hyttegulvet. Ute er himmelen stjerneklar, fjellene forlokkende og snølagene stabile, men todagersvarselet er dystert.

- Vi får en snøstorm i overimorgen. Det er mulig vi må starte supertidlig for å komme oss tilbake før skredfaren blir for stor. Kanskje alt klokken syv, sier Beglinger.

Neste dag baker solen fra skyfri himmel, og Beglinger legger friskt i vei mot 3004 meter høye Mount Graham. Klokken har knapt passert ti over syv.

- Det unike med Ruedi er at han er ivrigere etter å komme seg ut på tur enn noen av gjestene. En bedre motivator finnes ikke. Han blir oppriktig skuffet hvis du ikke makter å være med opp på enda en topp, peser Richard Priddy.

Det blir hva selv Beglinger kaller en «big day». 2300 høydemeter fordelt på tre nedoverkjøringer. En drøy halvtimes pause i løpet av åtte timer på ski.

- Jeg vet ikke hvordan det er å gå i krigen, sier fotograf Kari Medig:

- Men det er mulig dere må dra mitt døde legeme ut herfra.

INFERNO I HVITT. Ingen av de tilstedeværende vil noensinne glemme lyden av Ruedi Beglingers stemme over sambandet 20. januar 2003: «Durrand Glacier Chalet fra Ruedi! Vi har en forferdelig ulykke! Jeg trenger all hjelp som finnes!»

I 27 vintre som skiguide hadde Beglinger holdt rullebladet fritt for en eneste alvorlig ulykke. Flesteparten av de 20 skikjørerne som fulgte bak ham denne januardagen, hadde skitouring som livslang besettelse. Men noen ganger er all verdens erfaring ikke nok.

- Ikke et hulrom å kjenne noe sted, oppsummerte Beglinger senere.

- Ikke en eneste liten bit av skare. Testene mine viste at snøen var nydelig, så bra som den kunne bli.

Likevel: Idet Beglinger kom inn på et flatt parti oppunder La Traviatas fortopp, slo plutselig et stort snøflak sprekker under ham. Sveitseren hadde aldri kjent noe lignende.

- Energien i snøen var enorm. Vanvittig. Lufttrykket slo meg i ansiktet som en flat hånd.

Den frigjorte kraften fulgte snølaget innover og vekk fra følget. Så traff den en bergvegg.

I møtet med grunnfjellet mangedoblet sjokkbølgene seg, og den reflekterte kraften forplantet seg dypt nedover i snølagene. Med et drønn som fra et jagerfly, ble et skred utløst like nedenfor Beglinger.

- Dominoeffekten gjorde at ytterligere to skred ble utløst, det største med en snødybde på fem meter. Blokkene var på størrelse med små hus.

Da Beglinger kikket over bruddkanten, ble han møtt av et mareritt. Av de 22 skikjørerne som hadde fulgt ham ut den morgenen, var 13 borte.

«Alle er nede!» brølte sveitseren inn i sambandet: «Ingen på standby, alle opp hit!»

Men katastrofen var et faktum. Da den siste overlevende klatret ombord i helikopteret etter redningsaksjon som fulgte, lå syv mennesker livløse igjen i snøen. Ved deres side satt Beglinger, gråtende.

HØYDESYKE. - Skredet var ille, men ulykken er historie. Livet må fortsette.

Ruedi Beglinger sitter i hytta som gjennom vinteren tjener som familiens bolig. I naboværelset får døtrene Charlotte (15) og Florina (13) undervisning av en privatlærer. Fra en laptop styrer fru Nicoline den daglige driften av Selkirk Mountain Experience.

- Om vi noengang kommer til å selge? Jeg håper ikke det. Drømmen er å bli en gammel gubbe som stabber rundt her oppe og forteller dårlige vitser, sier Beglinger.

Et kvart århundre er gått siden han selv bygde den første versjonen av Durrand Glacier Chalet etter inspirasjon fra de klassiske alpehyttene. Siden har et førtitall hytter blitt bygd over samme lest i British Columbias indre. Kombinasjonen av alpin skikultur og kanadisk puddersnø har vist seg sterkt vanedannende. Ingen er mer hektet enn pioneren selv.

- Det er skremmende. Jeg tror nesten jeg er avhengig, vedgår Beglinger.

I løpet av uken som ligger bak oss har han presset ytterligere 13.000 høydemeter ut av seg selv, sine gjester og Selkirkfjellene. Den vertikale klatringen tilsvarer halvannen bestigning av Mount Everest - på en uke. Underveis har Beglinger pisket kanadiere, amerikanere, australiere, engelskmenn, newzealendere og nordmenn opp bratte brefall og utfor bunnløse skogsrenner. Nå venter restitusjonen for «the strong group». For Ruedi Beglinger venter et nytt helikopter med nye gjester og nye muligheter for «the best run of my life».

- Når folk snakker om fantastisk skikjøring, handler det aldri om en enkelt sving eller noen meter med løssnø, sier Beglinger:

- Det handler alltid om en linje. Om å oppleve hele terrenget. Derfor er motbakkene like viktig som utforkjøringen. d2

Flere artikler