Å komme inn på en snookerarena, der man blir møtt av 1000 publikummere på oransje plysjstoler, fire store kameraer med BBC-merker og en gjøglende, selvfornøyd oppvarmer i grå dress og rosa slips, er litt som å tre inn i et tv-studio i USA på sekstitallet. Her er tv fremdeles gud. Kanskje det er grunnen til at selv kameramennene blir introdusert.

- Her er «reeed Ron», roper speakeren.

Tusen publikummere retter øynene mot Ron, som holder på å koke over, og klamrer seg litt ekstra hardt til kamerastativet.

I snooker spiller man om poeng, ikke kun om å rydde bordet. Man kan spille aggressivt eller defensivt. Eller en mellomting. Men man må alltid planlegge neste slag. Tradisjonell biljard er blitt sammenlignet med bondesjakk - snooker med sjakk.

I dag har Ronnie O'Sullivan prestert det nesten umulige. Williams har ikke fått komme til bordet. Hvert slag har vært et perfekt opplegg til det neste. O'Sullivan er én putt fra 147 poeng. Til og med i den avgjørende runden, det trettende partiet han trenger for å vinne. Klarer Ronnie putten vil han samtidig sette en verdensrekord. Den første som har klart tre 147 igjennom alle tider i VM.

Ett støt. Et klink. Den sorte ballen som triller ned i nettet. Tusen mennesker som reiser seg. Ronnie O'Sullivan som skriker. Som slår seg til hjertet.

Speakeren Rob har akkurat introdusert Liang Wenbo, mens et fullpakket The Crucible venter på Ronnie The Rocket O'Sullivan.

Snooker city. - Sheffield, Jeg antar at man ganske rettferdig kan kalle den for den styggeste byen i den gamle verden, uttalte George Orwell i 1937.

Det er mulig forfatteren siktet til alle fabrikkpipene på stålverkene. Slummen, som dukket opp i kjølvannet av den industrielle revolusjonen og traff byen som en bakterieinfisert klut.

I dag er Sheffield under oppussing, som de fleste andre britiske byer. Det historiske sentrumet minner om Aker Brygge, uten sjø. Men det første som møter deg på togstasjonen i byen er hverken østeuropeiske håndverkere eller fabrikkpiper, men et stort skilt: «Welcome to Sheffield. Snooker City».

Den største byen i Sør-Yorkshire har vært hovedsete for snooker siden 1977. I dag huser Sheffield blant annet et eget snookerakademi, der en litauer, en malteser og flere kinesiske spillere er stasjonert. Spillere som drømmer om å vinne den mest ærerike biljardturneringen i verden på det gamle teatret The Crucible, og samtidig 250.000 pund. BBC og Eurosport sender live fra så å si alle kamper under turneringen.

Inne på medierommet på The Crucible står pressesjef Ivan Hirschowitz med en stor walkietalkie i hånden og et bekymret uttrykk i ansiktet.

- Dere kommer fra Norge. Hva gjør dere egentlig her? spør han.

Snooker er kanskje ikke stort i Norge, men det er den tredje best betalte mann mot mann-idretten i verden. For uvitende nordmenn er kanskje det mest fascinerende kontrasten mellom spillerne, sirlig antrukket i vest og sløyfe, og publikum - med ølmager og piquetskjorter.

Dessuten finnes det en spesiell video på YouTube. Av en viss Ronnie O'Sullivan. Han med tilnavnet «The Rocket», den raskeste, men også den mest uforutsigbare spilleren i snooker.

- Vi vil møte Ronnie, er svaret.

Hirschowitz ser enda mer bekymret ut.

- Ronnie? Det tviler jeg på at vi får til.

Ronnie The Rocket. En av de mest populære snookervideoene på nettsiden YouTube inneholder hverken grønn filt eller røde baller. Videoen er fra en pressekonferanse i China Open i mars 2008, og er blitt sett av over to millioner mennesker de siste månedene. Midt i ruten sitter Ronnie O'Sullivan, 32 år fra Essex i Øst-London, og gliser. Litt mistenkelig mye egentlig, med tanke på at han akkurat har tapt for Marco Fu fra Hong Kong. Kinesiske journalister stiller spørsmål så godt de klarer på engelsk. Ronnie skjønner ingenting. Ler og tuller. Med jevne mellomrom griper han mikrofonen, hvisker obskøniteter og retter blikket mot kvinnelige reportere. «Do you want to suck my dick? Suck it?» Etter fadesen må O'Sullivan beklage episoden til hele det kinesiske folk.

Men hva hadde egentlig skjedd? Skulle utfallet tolkes som et angrep på Kinas gryende posisjon i snookerverdenen? Hadde Ronnie O'Sullivan røyket marihuana før pressekonferansen og fått en «lættis»? Kunne man skylde på foreldrene, som begge jobbet i sexbutikker da han var yngre?

- Det var bare litt tulling mellom meg og en kompis. Det var ikke høyt nok til at noen skulle høre det, hadde det ikke vært for at mikrofonene sto på, sa han til Daily Mail.

- Hvis det er sånn at jeg har vanæret sporten, kan jeg gjerne trekke meg.

Mange mente det ikke var unnskyldning god nok og ville ekskludere ham fra VM i Sheffield.

Det var ikke første gangen O'Sullivan hadde vært i hardt vær. Alt startet egentlig med en telefon, forteller O'Sullivan i sin selvbiografi «Ronnie». Han var sytten år og på et hotellrom i Thailand. På sin første proffturnering i Asia. Det var moren i den andre enden.

- Du må komme hjem, sa hun.

- Faren din er fengslet for drap.

En av oss. På puben Old Monk ved siden av The Crucible reklameres det for «snooker fever». Inne i mørket sitter de som ikke har skaffet seg billett, spredd ved ujålete trebord og drikker dagpils og følger matcher på små tv-skjermer hengende i taket.

- Vi er her for snooker. Og gutter. Bare synd det er så få single her. Det virker som snooker er for par, sier Rebecca Gilmartin og Jackie Britt fra Huddersfield.

Men ingen nyvunnen snookerkjærlighet kunne uansett konkurrert med den Gilmartin føler for en viss spiller fra London.

- Alt startet da jeg var gravid og akkurat hadde brukket ribbena. Jeg lå på en seng på sykehuset og så tv. På skjermen var det snooker. Jeg var ikke så veldig interessert, men heller ikke istand til å skifte kanal. Så jeg ble sittende og se på Ronnie O'Sullivan. Det viste seg at det skulle bli kjærlighet, sier Gilmartin.

Rett ved siden av, rundt pubens biljardbord, står åtte gutter fra Rotherham og spiller niball for pints.

Foruten å komme seg litt vekk fra jobb og koner er de her kun for en spiller:

- Ronnie the Rocket! Fordi han banner og kaster køen. Han er en av folket. Akkurat som oss.

Til og med pensjonistene fra London, Catherine Koombs og Margaret Stevenson, er Rocket-fans. Hva skjedde egentlig med O'Sullivans «bad boy»-rykte?

- Han er uforutsigbar. Det er det som gjør ham så spennende, sier de med cockneydialekt.

Nå lurer alle på en ting: Hvor lenge kan storspillet vare? Er Ronnie O'Sullivan i humør til å vinne over Kinas håp, Liang Wenbo, i kvartfinalen? Til å vinne VM?

Guttene fra Rotherham drikker pils på lyse dagn og koser seg med litt biljard på puben Old Monk. De har reist på guttetur til Sheffield av tre grunner: for snooker, for å komme seg litt vekk fra damene og for å se Ronnie O'Sullivan.

Kina kommer. I mai 1997, skrev Huang - en doktor fra Beijing - et brev til det britiske bookingselskapet William Hill, ifølge magasinet Esquire. Han ville vedde på at en kinesiskfødt spiller skulle vinne VM i snooker før 2010. Han la 200 pund på bordet. Spillselskapet ga ham 500/1 i odds. At en spiller utenfor «Commonwealth» skulle vinne VM - i en sport som har vært totaldominert av briter siden første mesterskap i 1927 - var uhørt.

Ni år senere er historien ganske annerledes. Av de 32 spillerne som ble kvalifisert for VM er tre fra Kina og en fra Hong Kong. Under store turneringer samles 100 millioner kinesere for å se snooker på tv.

- Da den gamle mesteren Steve Davis besøkte Kina på åttitallet for å spille et par turneringer, fikk sporten plutselig enorm oppmerksomhet. Den andre bølgen kom da vår egen Ding Junhui - ranket ni i verden - slo gjennom på begynnelsen av 2000-tallet. Da tok sporten av, forteller Yang Shi, fra China Central Television.

Cirka tredve prosent av journalistene i medierommet på The Crucible er kinesere, og sender daglige rapporter hjem.

- Kinesere er hardt arbeidende og skapt for å perfeksjonere og polere teknikken det kreves for å bli en god snookerspiller. De kan trene på et slag en million ganger i uken, sier Lily Chen, fra samme kanal.

- Kina kan fort bli det finansielle sentrumet i spillet. De har klubber med 100 bord over syv etasjer. De har bord i gatene. Det er en helt enorm appetitt for snooker i Kina. To av de syv rankingturneringene i år foregår i Shanghai og Beijing. Hvis denne trenden fortsetter vil kinesiske autoriteter ønske mer makt over hvordan idretten drives. Og de vil kreve flere store turneringer. Muligens også verdensmesterskapet, sier Guardian-journalist og Snooker Scene-redaktør Clive Everton.

Livstid. - Ingen kommentar, sa Ronald O'Sullivan senior, da han sto tiltalt for drap i London i 1992.

Alt begynte med en krangel på en nattklubb i Chelsea. Om en regning. O'Sullivan senior, som hadde drevet sexsjapper i Soho en årrekke - og tjent nok til at lille Ronnie var utstyrt med eget snookerrom i hagen og godt betalte trenere som fulgte ham landet rundt i juniorturneringer - klarte ikke å bli enig med en kompis om hvem som skulle betale. De to svarte vaktene, som hadde blitt leid inn av Londons mest beryktede gangster, Charlie Kray, misforsto - og trodde at karene hadde tenkt å stikke av. Det ble bråk. O'Sullivan trakk kniven. Sekunder senere var en mann død.

- Ingen kommentar, sa O'Sullivan, da forsvareren ville vite om han hadde handlet i selvforsvar.

21. september ble han dømt til livstid for drapet. Dommeren slo fast at handlingen var rasistisk motivert.

For Ronnie var det en bitter pille å svelge, skriver han i selvbiografien. Hvorfor hadde ikke faren forsvart seg? Hvorfor fortalte han ingen sin versjon, om at de ble angrepet med knuste flasker eller at halvparten av vennene hans var svarte?

Men snookerkarrieren var på glid. Ronnie O'Sullivan ble kåret til årets beste unge spiller i 1993 og 1994. Han var atten år og hadde allerede tjent over to millioner kroner. Da journalister konfronterte ham med den innelåste faren, var han åpen og selvsikker. «Det er ikke noe å grine over.»

Men på innsiden var historien en annen. Ronnie hadde allerede begynt å drikke og røyke dop. Han var deprimert. Han vurderte å slutte med snooker. Da moren, som tok over driften av sexbutikkene, ble arrestert og senere fengslet for skattesvindel, sto nittenårige Ronnie plutselig alene igjen med ansvaret for sin 12 år gamle lillesøster, Danielle. Han hadde akkurat mistet lappen for råkjøring. Han kunne ikke engang kjøre henne til skolen. Mat hadde han ikke laget utenfor skolekjøkkenet. Løsningen var å sende søsteren over til noen gode naboer. Og feste bort det vonde. Snart var O'Sullivan oftere i overskriftene på grunn av utagerende festing, enn snooker. På fylla med Stones-gitaristene Ron Wood og Keith Richards. På fylla med Noel Gallagher. Det så ikke lyst ut.

Ronnie O'Sullivan på kjøkkenet i The Crucible.

Løperen. - Hva føler du nå? Hva skal du gjøre med pengene?

De engelske tabloidene skal ha historien sin på pressekonferansen etter O'Sullivans utrolige 147. Hovedpersonen er høflig. Svarer at det var fantastisk flott å få til en «maximum». Særlig å gjøre det her i Sheffield. En historisk prestasjon. Men kroppen hans forteller en annen historie.

- Egentlig er dette kun en treningsleir for meg det her. Egentlig er jeg her kun for løpingen. Men det er fint å komme hit, slå en maksimum break, tjene noen slanter og så ha en fin sommer, sier Ronnie.

Journalistene humrer. Tar ham kanskje ikke helt på alvor. Men Ronnie tuller ikke. For en liten stund tilbake fikk han en slags Forrest Gump-opplevelse. Nå vil han bare løpe.

Hobbyen står i sterk kontrast til hans tidligere liv. For ti år siden måtte O'Sullivan røyke daglige doser marihuana bare for å gå ut blant folk. Da O'Sullivan endelig vant sitt første VM i 2001, var det på Prozac, rett fra avrusning. «Prozacen tok bort destruktiviteten hver gang jeg gjorde et dårlig slag», skriver han i sin selvbiografi.

- Det virker kanskje rart for dere, men løpingen er det som gir meg perspektiv i livet. Den renser opp hodet mitt. Derfor blir jeg ikke så skuffet hvis jeg spiller dårlig snooker. Det betyr ikke like mye for meg som for de andre spillerne her, sier han.

Hvor seriøst satser du på løpingen, vil noen vite.

- Jeg vil dra det så langt som mulig. Kanskje ikke bli en profesjonell løper, men definitivt elite. Jeg løper gjerne en halvmaraton snart. Jeg vil gi 100 prosent.

Det er en vanskelig melding å svelge for britiske journalister. Ronnie O'Sullivan er kun rangert som nummer fem i verden, men han er den eneste legenden Steve Davis - femdobbelt verdensmester og fortsatt aktiv - har karakterisert som et geni ved snookerbordet.

- Jeg trener mer løping enn snooker. Noen dager spiller jeg kun en halvtime. Kanskje ikke noe i det hele tatt. Hvem vet, sier Ronnie, og tar en slurk vann.

- Kanskje jeg bare løper vekk fra snookeren.

Et eget intervju er uaktuelt, forteller Hirschowitz. Også de 23 fremmøtte autografjegerne utenfor the Crucible venter forgjeves.

- Du kan gi opp å finne Ronnie her. Han har alltid en bil stående et annet sted, sier en langhåret fyr som bærer på en perm med egenfotograferte snookerbilder, utenfor hovedinngangen.

Enorm appetitt. Under The Guardian-skiltet på medierommet sitter en bamse med rosa skjorte, bestemorsbriller og et høyt glass fylt med vann. Clive Everton har vært på hvert eneste snooker-VM siden 1977, bortsett fra én dag - da han brakk ribbena ifjor. Han var her da sporten tok av økonomisk på begynnelsen av åttitallet og spillerne ble profesjonelle. Han var her da Steve Davis spilte mot Dennis Taylor i 1985 - og 18,5 millioner briter fulgte sendingene på BBC2, da Ronnie slo tidenes raskeste 147 på fem minutter og tjue sekunder i 1997 - en rekord de fleste er enige om aldri kommer til å bli slått - og ikke minst - da Ronnie begynte å spille med venstrehånden mot kanadieren Alain Robidoux, fordi som han selv sa: Jeg spiller bedre med venstre enn Robidoux gjør med høyre.

- Det spesielle med snooker, for eksempel sammenlignet med fotball, er at publikum først og fremst er her for å se spillet, sier han.

- Man kan kanskje ha sine preferanser, når det kommer til en bestemt spiller, men man vil alltid applaudere den beste prestasjonen. Snooker er og blir en gentlemanssport.

- Hva med O'Sullivan. Hvordan forklarer du hans popularitet?

- Han er elsket av folket fordi han spiller så attraktivt. Fordi han har levd et like fargerik liv utenfor bordet, som på. Han har hatt mye uflaks i livet. Faren som sitter inne - og ikke blir sluppet ut før i 2010. De sto hverandre veldig nær. At det kameratskapet er borte er Ronnies store hjertesorg. Det har drevet ham til psykiske problemer. Derfor vet man aldri hva man får av Ronnie.

Selv ikke mot en 21-år gammel kineser i kvartfinalen.

En stor del av snookerspillet går ut på å vente, noe som alltid har en utfordring for den aggressive spilleren Ronnie O'Sullivan. Flere middelmådigheter har slått ham ved å trekke ut kampene. Snooker har ingen tidsbegrensning og i VM går de fleste kampene over flere dager.

En kommende mester. - Jeg har funnet meg til rette i Sheffield. Men jeg savner foreldrene mine. Og bestefar, sier Liang Wenbo (21).

Kineseren fra Heilongjiang-provinsen helt nord i Kina sitter med tolk i pressekonferanserommet. Han har akkurat blitt slått ut av Ronnie O'Sullivan i kvartfinalen. Men livet ser ikke så verst ut for 21-åringen. Før turneringen var han rangert som nummer 66 i verden. I dag har han akkurat mottatt beskjed om at arrangørene i hjemlandet ønsker ham som fakkelbærer til sommerens Olympiske leker. At Ronnie O'Sullivan omtalte ham i rosende ordelag, som en kommende verdensmester, er nesten for godt til å være sant, «en stor ære», sier Wenbo.

Utenfor The Crucible venter studentene Faye Qui, Yong Wu, Ryan Wang og Shun Hong på sin nye helt, sammen med et hav av autografjegere.

Da Liang Wenbo åpenbarer seg i døren, i avslappede ungdomsklær, begynner kineserne å skrike. Liang Wenbo tar seg tid til å skrive autografer. Stiller opp på gråtkvalte pocketkameraportretter. Lar sjåføren vente, omtrent som et popband som helt uforventet har fått en hit-single.

Beskjeden så lenge det varer.

Liang Wenbo (21) var lenge Kinas håp i VM. Her skriver han autografer for fansen.

Åpen Oppdragelse. - OK, sier Ronnie O'Sullivan. Du får to spørsmål.

O'Sullivan har akkurat gjennomført pressekonferanse. Han har fortalt at det er positivt at Kina har kommet for fullt i snooker-VM. «Det gir en følelsen av at det er et ekte VM.» Han har kalt Stephen Davis, den syvdoble verdensmesteren han skal møte i semifinalen, for den beste spilleren gjennom tidende. Han skulle bare til hotellrommet og plukke opp joggeskoene, men ble kapret på veien. Nå står O'Sullivan inne på kjøkkenet på The Crucible, kledd i sort fra topp til tå, slik han har vært hele turneringen. De sobre, italienske skinnskoene vitner om en mann med estetisk sans. En artist - som akkurat nå er fanget mellom en skitten oppvask, kasser med Higland Springs sponsorvann, en fettinfisert mikrobølgeovn og halvtomme melkekartonger. Han ser ikke ut til å ha lyst til å stå her lenge.

- Hvorfor er du fansens favoritt?

- Jeg vet ikke, sier han først.

- Det kan være på grunn av hvordan jeg spiller, at jeg viser følelser ved bordet. Jeg går for 147 og 100-breaks. Du må nesten spørre fansen.

- Det har vi gjort. De sier det er fordi du ligner på dem. At du er menneskelig, på et vis.

- Ja, kanskje. Men jeg viser ikke følelser med overlegg når jeg spiller. Det er bare slik jeg er oppdratt. Min mor er fra Sicilia og veldig til å stole på. Hun har oppdratt meg til å vise følelser. Noen ganger glemmer jeg meg og behandler hele verden som en familie. Det er ikke alltid du skjønner at hele verden sitter og hører hva du sier når du blir intervjuet. Jeg synes man skal være seg selv, men det er ikke alltid du kan si hva du tenker, fordi det vil gi deg problemer senere. Men mesteparten av tiden forsøker jeg å knytte bånd med folk - og si hva jeg mener.

- Faren din. Skal du vinne denne turneringen for ham?

Ronnie åpner munnen. Et lite sekund ser han fornærmet ut.

- Nei, sier han.

Smilet er tilbake.

- Jeg skal vinne den for datteren min, Lily. Det ville vært perfekt. Hun er to og et halvt år. Jeg savner henne helt crazy. Nå skal jeg bare kjappe meg og vinne finalen på søndag. Og komme meg hjem til familien.

Spillet har en hvit køball, 15 røde og seks fargede kuler, hvor de fargede kulene er henholdsvis gul, grønn, brun, blå, rosa og sort gitt i stigende rekkefølge fra to til syv.

Flere artikler