Hvordan døde Günther Messner? Ble den unge fjellklatreren drept av et isskred eller sin brors ambisjoner? I snart 40 år har dødsulykken høyt oppe på 8125 meter høye Nanga Parbat vært blant klatresportens største mysterier. En uoppklart gåte som har utløst utallige leteekspedisjoner, rettssaker og memoarer. En thriller som aldri vil bli oppklart – fordi det eneste vitnet til tragedien var en delirisk, dehydrert og hallusinatorisk mann som flere dager etter dødsfallet kom krabbende utsultet ned verdens mest rasutsatte fjellvegg med syv forfrosne tær og tre ødelagte fingre.

Hans navn er Reinhold Messner (63).

Klatrekalkulatoren. Lyn flerrer nattehimmelen. Groteske silhuetter luter over svimlende avgrunner. Så skjærer den første solstrålen gjennom, og Sør-Tirols hvitkalkede fjelltopper funkler som taggene på en krone. Reinhold Messners krone.

– Mitt liv er fullt av motbakker, men et menneske vokser seg større jo flere hindringer det tvinger seg over. I dag er jeg takknemlig for hvert eneste ett, sier fjellverdenens eneste globale superstjerne.

Det var her, øverst i Italias nordøstre hjørne, at den unge Messner kjempet seg opp fjellvegger så krevende at ethvert hinder etterpå ble overkommelig. Det var her han utviklet den alpine stilen som revolusjonerte klatresporten. Og det er her han nå bygger sitt ettermæle.

I den historiske borgen Sigmundskron, under jorden ved monsterfjellet Ortler, på sitt private slott i Juval, i frodige Brüneck og på toppen av frittliggende Monte Rite har Reinhold Messner funnet fem luftige lokaliteter for kjempeprosjektet som skal sette Sør-Tirol på turistkartet – Messner Mountain Museum.

Gal attraksjon. – Jeg kaller dette min femtende 8000-meterstopp, sier Reinhold Messner og slår ut med grove armer.

Over ham troner de århundregamle borgveggene på Sigmundskron. Den imponerende festningen ruver riktignok høyt over Sør-Tirol, men ingen vet bedre enn Messner at det kun finnes 14 fjell over 8000 meter i verden: Han er selv det første mennesket som har besteget dem alle sammen.

– Oppbyggingen av museene er organisert akkurat som en himalayaekspedisjon. Men dette løftet er tøffere enn alle mine fjellturer til sammen, forklarer Messner.

En kvart milliard kroner har satsingen kostet hittil. Hver eneste en fra Messners egen lomme. Til gjengjeld er villmannen selv kurator. Med privat innkjøpte malerier, skulpturer, kart, bøker, utrustning og religiøse relikvier fra all verdens tak presenterer Messners nettverk av fem museer klodens høyeste fjell og hva de betyr for menneskene som tilber dem, bestiger dem, lever i skyggen av dem – og dør på dem.

– Jeg vil vise publikum at store ting skjer når mennesker og fjell møtes, sier Messner.

Hans mange fiender har en annen forklaring. Kritiske røster har døpt det høyst private museumsprosjektet for «Messner Mausoleum» – en plasskrevende manns bauta over seg selv.

- Ha! Vi passerer 100.000 besøkende i år, sikter mot 200.000 og er allerede det mest suksessrike fjellmuseet i verden. Jeg ville være gal om jeg trodde at slike menneskemengder ville komme for å se meg, sier Messner.

Mon det. 63-åringen er fjellverdenens, ørkenene og den evige isens eneste megakjendis. Ingen livshistorie forteller mer om ødemarkens tiltrekningskraft, utfordringer og kommersielle potensial enn Messners egen.

Skjebnefjellet. 27. juni 1970 befant 25 år gamle Reinhold Messner og hans to år yngre bror Günther seg på toppen av Nanga Parbat i Himalaya. Den 8125 meter høye steinkolossen hadde siden mellomkrigsårene båret tilnavnet Skjebnefjellet, etter å ha kostet horder av nazister og fascister livet. Nå hadde brødrene Messner innledet et nytt, sensasjonelt kapittel i sagaen om «Der Schicksalgebirge». Uten telt, soveposer, mat, ekstra klær eller sikkerhetsutstyr hadde de klatret opp Rupalveggen – verdens høyeste sammenhengende stup og datidens vanskeligste tekniske utfordring – på ubegripelig kort tid. Bragden skulle komme til å snu opp ned på alle sannheter om Himalayaklatringen, en sport som inntil da hadde handlet om å «beleire» fjell med et hundretall bærere, for deretter å bruke uker og måneder på å etablere faste tau og teltleire helt til topps.

Den superraske alpine stilen skulle i årene som kom bli Reinhold Messners varemerke. Men på Nanga Parbat ble den lillebror Günthers skjebne beseglet. Utmattet av den krevende anmarsjen og overrasket av nattemørket ble brødrene tvunget til å overnatte under åpen himmel i 40 dødelige minusgrader på 8000 meters høyde. Marerittet som fulgte har siden kastet lange skygger over Reinhold Messners karriere og privatliv.

– Günthers forsvinning var øyeblikket da alt stanset og alt begynte, sier Messner til D2.

– Før ulykken trodde jeg at livet varer evig. Etter Günthers død innså jeg at livet er kort. Der og da bestemte jeg meg for å gjøre det maksimale ut av min tid på jorden. Ingen andre skal få styre mine valg.

De tilreisende som strømmer gjennom de nydelig restaurerte ruinene av Sigmundskron opplever ved selvsyn resultatet av Messners ukuelige vilje. Med sedvanlig stahet har den nyslåtte kuratoren forvandlet den forfalne borgen til en arkitektonisk sensasjon – og et forrykt minnesmerke over lillebror Günther.

Skrekkabinettet. Å entre kjelleren i det dunkelt opplyste borgtårnet på Sigmundskron er som å gå inn i et gravkammer. Selv tonene av Bob Dylans «Blowing in the wind» i italiensk coverversjon klarer ikke å overdøve dødens nærvær. Fra murveggene kikker døde fjellklatrere dystert ned på oss. Alle jaktet de ære og berømmelse, alle ofret de livet på verdens tak. Men ingen av dem har skapt mer kontrovers enn mannen hvis sko er utstilt i glassmonteren midt i rommet: Snart 40 år etter sin død kaster Günther Messner fortsatt lange skygger over storebror Reinholds triumfer.

– Seierherrene er aldri interessante. Det er de ødelagte karakterene som bærer på de spennende historiene, sier Reinhold Messner.

– Du er en seierherre selv?

– Langt ifra, det er myten om meg som hylles. I virkeligheten er jeg en ødelagt mann.

Han ser plutselig gammel ut:

– Hele livet har jeg båret på den overlevendes skyldfølelse, sier Messner.

Hundreårsmenneske. – Selvfølgelig har Reinhold Messner fiender. I hopetall! Alle store menn tiltrekker seg misunnelse, sier Paul Henny.

Hvis Anthony Hopkins skulle trenge stand-in i rollen som psykopaten Hannibal Lechter, er turistverten fra det norditalienske alpinstedet Sulden et selvsagt valg. Det intense blikket, de forfinede manerene og den brutale viljestyrken: Alt er der i rikt monn. Og likevel har Sør-Tirol fostret en personlighet av langt mer imponerende dimensjoner.

– Reinhold Messner er unik i verdensmålestokk. Et hundreårsmenneske, sier Henny.

Vennskapet dem imellom ble innledet i 1979, da ukjente Henny tryglet nasjonalhelt Messner om å få delta på vinterbestigningen av 8201 meter høye Cho Oyu i Himalaya. Messner sa ja, men på en betingelse:Henny måtte klatre de to høyeste fjellveggene i Sør-Tirol, midtvinters og på en og samme dag. Henny, som knapt hadde klatret på vinterstid, innfridde kravet.

– Jeg er overhodet ikke interessert i Himalaya. Eller fjell overhodet. Men jeg var desperat etter å få oppleve Reinhold på nært hold. Spennet i tankene hans er så enormt, arbeidskapasiteten uuttømmelig.

Under alpinstedet Suldens raskt smeltende permafrost ligger nok et bevis: MMM Ortler, det tredje av Messners fjellmuseer, er viet den evige snø og is. Det sparsommelige sollyset trenger ned i de underjordiske lokalene gjennom en sikksakkformet spalte i taket – en bresprekk. Det kjølige inneklimaet spiller opp under samme assosiasjon, og på de nakne betongveggene henger malerier fra Alpene, Arktis og Antarktis, signert storheter som Olafur Eliasson, Doug Aitken og Helmut Ditsch.

– Messner har lenge trukket kunstnere, kjendiser og statsledere til Sør-Tirol, sier Henny:

– Med de fem nye museene lokker han også turistene hit. Han er en et lykketreff for hele regionen.

Akkurat det er en omdiskutert påstand.

Antipatriot. Da Reinhold Messner i 1978 besteg 8850 meter høye Mount Everest uten oksygen, eksploderte Sør-Tirol i patriotisme. Den sensasjonelle bestigningen motbeviste datidens vitenskapsfolk, klatrere og lokale sherpaer, som alle hevdet at det var selvmord å bevege seg i så stor høyde uten oksygen. For moderne klatresport var det år null.

– Hvilken seier dette er for vår nasjon! jublet en lokal politiker på det fullpakkede torget i Bolzano.

Intet uventet utsagn i et Sør-Tirol som har tviholdt på sin tyske identitet siden de ble annektert av Italia etter Første verdenskrig. Men for Reinhold Messner, som hadde opplevd hvordan hans glødende nazistpappa returnerte som en knust og svært voldelig mann etter tjeneste under sist verdenskrig, var all form for ekstremisme utålelig. Rasende grep Messner mikrofonen.

– Jeg må korrigere noe, sa han henvendt til den jublende folkemassen:

– Jeg gjorde ikke dette for Sør-Tirol. Jeg gjorde det ikke for Tyskland. Jeg gjorde det ikke for Østerrike. Jeg gjorde det for meg selv.

Messner ble spyttet på i gatene. Han mottok drapstrusler, og ble hånet som landsforræder i de tyskspråklige regionavisene. Men slå retrett? Aldri. I et oppfølgingsintervju med lokalavisen Dolomitten utbasunerte Messner at svettetørklet var hans nasjonalflagg. Da journalisten innvendte at utsagnet var upatriotisk, brente Messner den siste broen:

– Jeg skal si deg hva som er upatriotisk. Det er at 86 prosent av sør-tirolerne forlot sine hjem og sine røtter for å slutte seg til Hitler-Tyskland under Andre verdenskrig!

Tre tiår senere stakk hatet mot Messner fortsatt så dypt at det truet med å velte hele museumssatsingen. Men når motstanden syntes uoverkommelig, krummet Messner nakken og brøytet seg vei på egenhånd.

Som han gjorde da han krysset Gobi-ørkenen og Antarktis til fots (datidens lengste skitur).

Som han gjorde da han gjennom et tiår jaktet Yeti – den avskyelige snømann – og i ramme alvor hevdet at han fant ham («Vi sto ansikt til ansikt med hverandre»).

Som han gjorde da lillebror Günthers gjenferd vendte tilbake for å plage ham en mannsalder etter dødsulykken som sparket i gang hans karriere.

Brodermord. Salen i Münchens alpemuseum var fylt til siste stol. På podiet stod Reinhold Messner. Utenfor dørene lyttet en hel fjellverden. Året var 2001, og i løpet av årene som var gått siden lillebror Günther mistet livet på Nanga Parbat hadde Reinhold blitt styrtrik på foredrag og guiding for velstående gjester, lukrative sponsoravtaler og millioner av solgte bøker. Han ble omtalt som fjellets svar på Michael Jordan, ble lyttet til av toppolitikere og var viet et eget område under sist verdensutstilling. Men lillebror Günthers skygge innhentet ham stadig. Nok en gang besvarte Messner spørsmål:

– Günther og jeg hadde valget mellom å vente på døden, eller gå den i møte, fortalte Messner den fullstappede salen.

Etter overnattingen på toppen av Nanga Parbat var Günther blitt så høydesyk at Reinhold så seg nødt til å legge returen ned Diamir-veggen, den mest rasfarlige i verden. Etter dagers famlende vandring i et oksygenfattig helvete ble halvdøde Günther til slutt feid i døden av et isskred, kunne storebror Messner fortelle. Historien hadde kanskje stoppet der, om ikke Reinhold hadde brukt pressekonferansen til å detonere en bombe:

– Jeg kan aldri tilgi ekspedisjonsdeltakerne for at de unnlot å komme Günther og meg til unnsetning. Noen av dem håpet tydeligvis at vi ikke ville returnere.

I salen spratt flere av de gjenlevende ekspedisjonsmedlemmene i været. Av hensyn til nettopp Reinhold Messner hadde de gjennom en mannsalder nektet å uttale seg om de dramatiske dagene på Nanga Parbat. Nå takket den verdensberømte ekspedisjonskameraten for lojaliteten med å dolke dem alle i ryggen.

Motangrepet kom umiddelbart. I boken «The Traverse: Günther Messner’s Death on Nanga Parbat – Expedition Members Break Their Silence» ga Messners en gang nære venn Max von Kienlin sin versjon av hva som skjedde. Ifølge von Kienlin hadde Reinhold i dagene før toppstøtet snakket om å gjøre den første, sensasjonelle traversen av Nanga Parbat ved å fortsette ned Diamirveggen etter å ha besteget selve toppen. Max von Kienlin hevdet videre at Messner hadde fulgt planen og etterlatt sin høydesyke og dehydrerte lillebror på toppen av Rupalveggen – med minimale sjanser til å komme seg ned igjen i live. Konklusjonen var nådeløs: «Reinhold Messner ofret sin brors liv for sine egne ambisjoner».

Bak granittmasken var selv Reinhold Messner rystet:

– Jeg må dra tilbake. Jeg har ingen annen mulighet til å redde mitt rykte. Det kan ta meg 30 år, eller det kan skje først etter min død, men jeg må finne Günthers legeme.

Typisk nok tok det ham knapt to år.

Gåten Günther. Juli 2005. Mens en forræderisk varmebølge skviset smeltevannet ut av Himalaya, ga isbreene under Nanga Parbat slipp på sine døde.

Da tre lokale klatrere fant levningene av en mann nedenfor Diamirbreen, kastet Reinhold Messner seg på første fly. Snart konstanterte han triumferende at lærstøvlene tilhørte hans bror. Så sjokkerte han nok en gang verden. I stedet for å bringe lillebrorens antatte levninger tilbake til Italia for å bekrefte identitet og dødsårsak, kremerte Messner liket på funnstedet. Så smuglet han Günthers lærstøvel og noen beinrester ut av Pakistan.

– Knoklene er analysert av eksperter. Med 17 millioners sjanse til en tilhører levningene min bror, sier Messner til D2.

Forklaringen overbeviser ikke hans mange kritikere. Messner forsvarer kremasjonen med frykten for at hans fiender skulle få tak i lillebrorens levninger og flytte dem til et sted høyt oppe i Rupal-veggen for å støtte sin makabre teori. Men Max von Kienlin påpeker at verden nå kun har Reinholds ord for at Günther faktisk ble funnet der han ble kremert. Messners kommentar?

– Det er ikke rart Max von Kienlin er bitter. Jeg stjal hans kone.

Wunderwoman. Hvis det står en kvinne bak enhver stor mann, skinner Ursula Demeters profil bak Reinhold Messners rygg.

Den tyske skjønnheten pleide unge Messner da han returnerte mer død enn levende fra Nanga Parbat, og hun forlot sin adelige ektemann Max von Kienlin da Reinhold kviknet til fra det månedslange sykeleiet i deres hjem. I årene som fulgte foredlet Demeter på kløktig vis Messners raskt voksende berømmelse til et økonomisk svært lukrativt imperium. Det sterke vennskapet dem imellom er fortsatt inntakt – til tross for at ekteskapet havarerte.

– Jeg forlot Reinhold fordi han er en menneskeeter, sier Demeter til D2.

– Han spiser deg opp. Reinhold elsker meg svært høyt og vi er et fantastisk tospann, men han slukte meg fullstendig. Med ham i nærheten var det ikke noe rom igjen til min egen kreativitet.

Venner har siden hevdet at det var tapet av Demeter som gjorde Messner desperat nok til å bli verdenshistoriens største fjellklatrer. Demeter er av en annen oppfatning.

– Reinhold ville ha klatret de fjellene uansett. Det var målet hans hele veien.

Selv har hun de siste årene fylt en mer formell rolle i villmannens liv – som prosjektleder for Messner Mountain Museum. En tøff jobb i et kjempeprosjekt uten en euro i offentlig støtte.

– Det er Reinhold som vil ha det slik. Han mener ingenting har livets rett dersom det ikke overlever kun på egen kraft, ler Demeter.

– Det er jo hele livsfilosofien hans.

– Kritikere anklager Messner for å bygge fem bautaer over seg selv?

– Den tanken er ufattelig snever. Hvis Reinhold var så selvsentrert og opptatt av å dyrke seg selv, ville han vært en dønn kjedelig person, sier hun, og avleverer det endelige motargumentet:

– Da ville jeg aldri ha brukt livet mitt på ham.

Never ending story. Ytterst på en klippe høyt over smellvakre Schnalstal ligger Schloss Juval – det eldste og mest personlige av Reinhold Messners fem fjellmuseer. Intet sted er det mer åpenbart at legendens liv og museumskuratorens utstillinger er to sider av samme sak: Bak de 700 år gamle slottsmurene lever Messners nye familie og utstillingen om klodens hellige fjell vegg i vegg.

En mer perfekt pensjonsbolig for klodens største nålevende frilufter er vanskelig å forestille seg: Fra slottsmurene vaier tibetanske bønneflagg beroligende i vinden, i de hengebratte fjellskrentene beiter røslige yakokser og høyt over borgruinenes glasstak troner Messners kjære Alper. Likevel er ikke museets største attraksjon å se. Reinhold Messner er på vei mot nye horisonter.

– Så snart det siste fjellmuseet i Brüneck står ferdig, kommer jeg aldri til å sette min fot i noen av museene igjen.

– Du planlegger å pensjonere seg?

– Aldri. Mitt liv er å fortelle historier. Jeg har gjort det som klatrer, eventyrer, forsker, forfatter, foredragsholder, politiker og nå som kurator. I fremtiden skal jeg dyrke den mest kompliserte fortellerkunsten av dem alle: Film. Den første spillefilmen jeg regisserer blir et drama fra Antarktis.

– Får vi se noen norske polarhelter?

– Selvfølgelig! Det er umulig å lage film fra Antarktis uten hardføre nordmenn. Messner dukker nok opp på lerretet selv også. Et drama fra villmarken er umulig uten ham.

Flere artikler