Det er langt fra Rolf Wikborgs kontor på toppen av Chrysler-bygningen i New York til Indre Sogn.

– Selv her i Luster er det litt kult, humrer direktøren i forretningsbanken AMA Capitalpartners. Han og kona Mette Wikborg ser rundt seg med salige smil. På fjorden som strekker seg blygrått mot land, på de steile fjellene som flerrer himmelduken. På gamle Tørvis – trehotellet deres ved fjorden.

– Når jeg kommer hit, føler jeg en ro jeg ikke får noen andre steder. Vi er blitt helnorske og veldig nasjonalromantiske etter årene ute. Da først ser du hvor heldig du er, og hvor vakkert det er her i Norge, sier Rolf Wikborg (51).

Dette er noe annet enn det internasjonale miljøet som shipping- og offshoreinvestoren har jobbet i de siste tiårene. Ekteparet hadde aldri tenkt å kjøpe hotell. Nå sitter de fint i det.

– Vi synes det er gøy med oppussing! Jeg elsker farger og stoffer. Nå er guttene våre blitt så store at jeg kunne kaste meg uti det. Vi har dratt på loppemarked og auksjoner overalt, sier Mette Wikborg.

Hun har en mappe i lin og turkis velur full av fargeprøver under armen. Hun er interiørsjefen med bakgrunn som representant for Blomqvist Kunsthandel i New York, og tidligere eier av to motebutikker.

– Vi pusset opp barndomshjemmet mitt på Bygdø da vi kom tilbake i 2002. Så pusset vi opp Glenne pensjonat på Tjøme da vi hørte det skulle rives. Nå står det der ubrukt. For da vi var ferdige kom dette prosjektet, sier hun lattermildt.

Fru Wikborg er solgt.

– Vi har bodd ute i atten år, reist verden rundt. Jeg hadde ikke vært på Vestlandet før for to år siden. Nå er jeg bergtatt!

Passe langt fra Oslo. Nasjonalromantikkens vugge. Jakt med lokalbefolkningen. Toppturer. Det kan bli business.

Les også: Lykken i Luster og Her er det best å bo i Norge


Bygger sjel. – Kom og se! Jeg har hengt opp lampen!

Rolf Wikborg er iført tweedjakke i skinnende, tettvevd ull og lyseblå skjorte. Ivrig stikker han hodet inn i den nyåpnede kafeen. Kona reiser seg forventningsfullt og følger ham til det hvitmalte, gamle trehotellet. De blir stående med henførte blikk. Fra verandaen i annen etasje dingler en rosa måneskinnslampe.

– Det var ikke noe sjel igjen her, konstaterer Mette Wikborg.

– Det så helt jævlig ut, sier Rolf Wikborg.

I etasjen under svinges malerkostene, rekkverk blir malt, flygel og hjortegevir flyttet inn. I jaktstuen står den utstoppede bjørnen som Rolf Wikborg kjøpte på Geilo og kjørte over fjellet.

Hver helg etter jul har ekteparet tatt turen fra Bygdø for å gi hotellet i det gamle handelsstedet Marifjøra sjel.

– Vi har nok brukt 30 millioner kroner på opprustningen. Mye mer penger enn vi hadde drømt om, sier Rolf Wikborg.

– Første gang vi kom hit, hadde vi med oss to partnere med hotellerfaring. «Glem det», var deres råd. Dere må jo være smågærne for å kaste dere ut på noe sånt.

Kunstnerparadis. Galskapen har fått navnet «Tørvis bre-, ski- og fjordhotell». I tillegg har paret kjøpt halve Mundal Hotell i Fjærland, som i motsetning til Tørvis må kunne kalles svært ærverdig.

De kompletterte med Nigardsbreen Gjesteheim i Jostedalen, og er på jakt etter en passende fjellgård. De har også overtatt driften av Munthehuset, der general Gerhard Munthe var vert og mesen for nasjonalromantikkens malere. Her møttes Adolph Tidemand og Hans Gude første gang. Her traff Johan C. Dahl den unge Thomas Fearnley. Her malte Johannes Flintoe og Joachim Frick.

– Vi har ikke gjort dette for å tjene penger. Vi ser det som en livsstilsinvestering i området her. Men vi satser jo på å drive dette med overskudd. Med Mundal hotell og pensjonatet ved breen står vi på flere ben. Det er jo noe med breen! Og vi vet det er et økende marked for toppturer, forklarer Rolf Wikborg.

På et «usnobbete og sporty» vis skal turister fraktes mellom Munthehuset, Feigumfossen og Urnes stavkirke. Wikborg måtte også punge ut til båt.

– Vi ødsler ikke penger. Det er bare blitt sånn. Det har vært så mange tilfeldigheter. Plutselig fikk jeg vite at mor og far var de første som donerte penger til restaureringen av Munthehuset, for eksempel. Men vi hadde aldri gjort det om det ikke hadde vært for Bård, sier Rolf Wikborg.

Flyttet med familien. La oss introdusere østlending nummer tre: Bård Huseby, med halvlangt, krøllete blondt hår, turkis fleece, fast håndtrykk og hjertelig latter er han høfligheten selv. Han har master i business administration fra USA, er tidligere eiendomsmegler, restauratør i Narvesen-kjeden og bonde på Ringerike. Den perfekte hotelldirektør.

– Jeg var heldig som traff Rolf. Nå kan jeg virkelig selge indrefileten av norsk natur. Vi skal bo her til vi dør, vi! sier Huseby.

Ifjor høst flyttet han, kona Linda (38) og barna Maria (12) og Christopher (8) fra gården på Hole.

– Vi hadde traktor, korn og alle de greiene der, men jeg har alltid drømt om å drive et lite, hvitt trehotell. Det er spennende møter mellom folk på et hotell. Jeg fikk høre om et falleferdig hotell vi kunne få kjøpe relativt billig, men det var for dyrt for min lommebok.

Det passet Rolf Wikborgs lommebok. Drømmen gikk i oppfyllelse.

– Folk er veldig inkluderende og positive her, det har gjort overgangen veldig mye lettere for oss. Vi har våget å leve og tatt en sjanse. Og ungene får vokse opp med flotte naturopplevelser, sier Linda Huseby.

Bisettelser og bryllup. I 2006 sto de fire vestlandsfylkene for 88 prosent av den samlede veksten i turistnæringen.

– Fjord Norge og Innovasjon Norge har satset knalltøft på markedsarbeid siden nittitallet. Det hjalp også at Nærøyfjorden og Geirangerfjorden kom med i Unesco sitt verdensarvområde, samtidig som National Geographic kåret fjordene til verdens beste urørte reisemål, sier Ståle Brandshaug, høyskolelektor i reiseliv ved Høgskulen i Sogn og Fjordane.

Britt Dalland, salgs-og markedssjef i Fjord Norge, forteller at de har brukt opp mot 60 millioner kroner på markedsføring av fjordene på Vestlandet de siste fire årene.

– Det har ført til økning i alt fra bobiler til hotellovernattinger. Tyskerne er klart flest, mens britene er best på hotellovernattinger, forteller hun.

– Er Rolf Wikborg vågal som kjøper to hoteller og et pensjonat i disse tider?

– 2009 blir et tøft år, og 2010 enda tøffere, men det er kanskje i slike tider en bør satse. Turistene som kommer hit på opplevelsesferie, er de siste til å kutte turene sine. Det trenger ikke å være noe halsbrekkende, det kan like godt være en guidet tur på breen.

Fiffen møter Norge. Om sommeren risikerer du livet i møte med tyske bobiler på snirklete veier. Men når høsten kommer til Indre Sogn, siger «det stille alvoret» inn over fjord og folk. Det blir stille.

– Vi må utvide sesongen til helårsdrift med filosofiseminarer, skriveverksted, toppturer, jakt og fiske, sier Rolf Wikborg.

I høst inviterte ekteparet Wikborg venner på jakt og bretur, og ba dem rangere opplevelsene. De gikk på jakt med Fjærlands jegere, spiste tiur med grunneierne og gråt en skvett av det lokale spelemannslaget.

– Du blir sånn av å bo ute, forklarer Mette Wikborg.

Hun skal selv markere åpningen med pilateskurs. Senere blir det yogakurs og fluefiskekurs på Tørvis.

– Vi tror på å blande ulike grupper, men vi skal også være et hotell for lokalbefolkningen. Et sted for bryllup, bisettelser, konfirmasjoner og bursdager, sier hotelldirektør Huseby.

– Spisestuen tar 100 gjester, forklarer Mette Wikborg, og viser frem en luftig storstue, i lyseblå rokokkoblomstret tapet fra britiske Designers Guild, med lysekroner og gustavianske møbler.

– Det er tradisjonelle mønstre i grønt og blått. For å ta inn fargene i naturen. Den blåfargen heter faktisk «glacier».

– Det blir jo en hobby, forklarer ektemannen og viser frem jaktstuen, med ny peis og hjortehornslamper i taket.

– De dørene fant vi i Danmark. Se hvor fint lyset kommer inn, sier han og peker mot vinterhagen.

Det rykker i sjelen til gamle Tørvis. Det er kommet rustent bølgeblikk og værslitt panel fra lokale låver i gangen mot gjesteværelsene. Tregulvet er fra et gammelt barnehjem og hotell i nærområdet.

– Og dette er biblioteket. Tømmerveggene er håndpusset. For å gi den rette nyansen. Mette var nettopp en tur i Delhi og handlet, så her kommer det et nydelig turkist teppe.

«De rette». Ekteparet Wikborg og Bård Huseby har de rette kontaktene, og den rette kulturelle ballasten til å lykkes. Det mener ihvertfall Lusters næringsjef Olav Grov. Derfor har han besørget fire millioner kroner i lån og 250.000 kroner til markedsføring. Før sommeren har kommunen 220 nye gjestesenger.

– Det er ikke noe nytt at det blir satset på reiseliv her inne. Turistnæringen er jo nesten 130 år gammel. Men nå har vi fått kunnskap og kapital utenfra. Jeg håper og tror det er et marked på snø så vi får utvidet sesongen. Vi har Jostedalen og Hurrungane. Naturen er vår fremste verdi.

På Tørvis er de klare til innrykk. Huseby og Wikborgene begynte med å male alle husveggene i Marifjøra.

– Hva sa folk da dere banket på og spurte om å få male husveggene deres, da?

– Det er måten du spør på. Marifjøra lå nede, nå har vi fått opp spiriten. Vi begynte med å få opp flaggstangen, sier Bård Huseby.

– Dette er ikke verdens navle, men det er det vi prøver å få det til å bli, sier Rolf Wikborg.

– Utenlandske venner mener vi sitter på en juvel med naturen her. Vi nordmenn er litt sånn: «ja, greit, vakker natur, et slitent dusjforheng og Dylesåpe får duge». En del steder mangler det som en internasjonal gjest ville satt pris på. Jeg har reist mange steder vet at folk er villige til å betale en formue for å se Nigardsbreen, Feigumfossen og sove i Munthehuset. Du vet, det var der Flintoe, som malte fugleværelset på slottet, bodde.

Wikborgene gjør seg klar for retur til Oslo. Bård Huseby kjører frem Rolf Wikborgs gamle Range Rover og durer oppover mot Jostedalen. Han peker og tenker høyt.

– Skal en få til turisme, må en tenke helhet. Du kan ikke bygge hyttetomter ved skitrekket, ha bilvrak slengende på jordene eller søppel i veikanten. Indre Sogn kan bli som nasjonalparken Whistler i Canada. Det er en annen type kultur og liv her enn der turistene kommer fra. Når nederlenderne kommer hit setter de seg bare rett ned og bare puster.

I'll call you back. Bård Huseby slår av motoren utenfor Edvins landhandel, der det enda er jul. En deppa nisse og et sjabert juletre vantrives i løvspretten. Edvin Flati vurderer å gi seg med hele landhandelen.

– Om sommeren har vi hollendere, tyskere, japanere og franskmenn her inne. Når de drar, blir det stille, sukker han.

– Du får se om du kan skaffe meg en jobb på Tørvis! Jeg er ikke hundre prosent inne på data, men jeg er vant til å jobbe. Har ikke hatt ferie siden juni 1987. Da var jeg på Playa, åt en biff og tok av fem kilo på ei uke, sier han til Huseby.

– Du kan være nattevakt! Kom neste mandag, sier Huseby.

Tilbake i bilen:

– Folk er litt trauste her inne. Gir vi dem kompetanse og selvtillit, blir det gode møter med gjestene.

Ny telefon.

– Se der, ja. En kunde!

Oppe på Breheimsenteret gjør de seg klare til sesongstart. Ifjor kjørte 55.000 besøkende Brevegen opp til Nigardsbreen for å oppleve Europas største fastlandsbre.

Breen strekker seg blekblå og skrukkete oppover, som oldinger flest. Blå is over, bekk under. Nigardsbreens hemmelige ishule.

– Denne isen kom ned som snø for 750 år siden. Når du kommer fra tjukkeste Tyskland eller Hong Kong, og aldri har kjent annet enn asfalt under bena, er det ikke mye som kan måle seg med dette, sier breguiden Frank Optun Smedegård, som eier en tredjedel av Nigardsbreen pensjonat sammen med Tørvis-gjengen.

Utenfor ringer telefonen til Bård Huseby igjen.

– I’m out skiing, I will call you back!

– Det synes de er utrolig eksotisk, gliser han.

Flere artikler