– Ja, dette blir altså den nye cruisekaien.

Næringssjef Olav Grov i Luster kommune ser opp på de grønnkledde, høye fjellene. Fjorden siger fromt mot land. Fra neste år får den vesle bygden Skjolden, innerst i Sognefjorden, en kai som kan ta de aller største cruisebåtene i verden.

– Du vet hva den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein kalte naturen her inne, spør Grov mens digre lastebiler tipper pukkstein i sjøen bak ham.

– «Naturen med det stille alvoret». Naturen er vår fremste verdi, men «det stille alvoret» er vanskelig å leve av, sier næringssjefen.

Les også: - Luster er ikke verdens navle og Lykken i Luster


Vil dele naturen. Ingen turistnæring vokser så hurtig som cruisenæringen. Hornmusikkorpset spilte og lokalbefolkningen på rundt 200 sjeler vinket med flagg da «MS Braemar» og «Saga Rose» åpnet Skjolden som cruisedestinasjon i juni 2007. Uten kai. Det var begynnelsen på fremtiden. Helt siden de første engelske klatrepionerene kom til Luster på slutten av 1800-tallet har kommunen med de høyeste fjellene, den lengste breen, ved bunnen av den lengste fjorden, tiltrukket seg turister. Men de vil ha flere.

Den utflyttede investoren Oddvar Røysi, bosatt på Hønefoss, har investert i ny cruisekai og 200 nye sengeplasser langs hele strandlinjen ved bunnen av «the worlds longest navigable fjord»; «the heart of Norway». Prislappen så langt: 130 millioner kroner.

– Dette er min gest til kommunen jeg har røttene mine i, forklarer investor Røysi.

– Jeg ønsker å dele naturen der inne med andre. Cruisebåtene stoppet i Flåm, jeg følte at det ble feil. Du stanser ikke i Hammerfest når du kan dra til Nordkapp. Turistene bør få en diplom for at de har vært i bunnen av verdens lengste fjord.

Røysi og Luster kommune har spyttet i henholdsvis 26 millioner og 25,5 millioner i aksjeselskapet Skjolden Cruisekai as.

– Jeg hadde ikke gjort dette uten goodwill i kommunen. Ikke en sjel har vært negativ. Kaien vi bygger nå, kan ta inn verdens største cruiseskip.

– Hvor mange passasjerer er det snakk om?

– 5400.

– Hvordan skal lille Skjolden takle så mange passasjerer?

– Godt spørsmål. Til nå har det vært båter der på 1400–1500 passasjerer. 2000 er en utfordring. Vi må være med i markedet, men vi har god plass.

På overnattingsstedene bekymrer de seg ikke for at det skulle komme for mange turister.

– Fjorden er i bruk igjen! Dette blir et pluss for hele bygden, stråler Barbro Nyhus på Nymoen Camping.

Hotelldirektør Einar Galde ved Skjolden Hotell ser for seg store ringvirkninger.

– Det er en gave fra himmelen at det kommer en mann hit og vil investere i Skjolden. Vi blir satt på kartet. Det blir liv!

Stor kloss. – Vi har aldri stått med lua i handa her inne.

Aud Midttun ser ned på gravemaskinen som friserer landskapet og spytter stein så vannspruten står. Hun pleier jordbærplanter og blåbærkjerr, og tenker på neste sommer. Med nyåpnet cruisekai og busstrafikk nede på Eidsneset sitt. De har solgt eiendommen sin for en billig penge, men er langt fra sikre på at de har gjort det rette. Snart er både strandlinjen og naustet historie.

– Jeg kan ikke fatte hvorfor kaien skal være så svær. En stor kloss som blir liggende langt ute i fjorden til all tid. Hva er det vi gjør med perlen vår? sukker hun.

Hun reiser seg opp og peker:

– Det hadde vært fint om de kunne spart den stubben strandlinje der borte.

– Men jeg ser ikke helt svart på det, sier hun.

– Vi får prøve å utnytte mulighetene for en liten kiosk på kaien, og selge litt bær. Dette kan skaffe arbeidsplasser til bygden. Det er jo derfor vi ble med på dette.

Les også: - Luster er ikke verdens navle

Natur på billigsalg. I 2006 kåret National Geographic de norske fjordene på Vestlandet til det beste uberørte reisemålet i verden. Nærøyfjorden og Geirangerfjorden hadde nettopp kommet på Unescos verdensarvliste. Samme år sto de fire vestlandsfylkene for 88 prosent av den samlede veksten i turistnæringen.

– Spørsmålet Norge bør stille seg er hvor mange turister dere vil ha, hvordan de skal fordele seg. Og hvilken type turisme det skal satses på, sier Stefan Gössling, professor ved Vestlandsforskning.

Han forsker på geoturisme og bærekraftig reiseliv.

– Utslippene øker med økt turistvolum. Bygger du en cruisekai er den der for alltid. Det er lett å tenke for stort. Kanskje er det bedre å tenke småskalavirksomhet slik mange bygder nå gjør. De tar heller høyere priser og gir eksklusive opplevelser, og får livsstilsentreprenører som trives med det de gjør.

«Powered by nature» heter det i markedsføringen til Innovasjon Norge. Spørsmålet er hvordan arvesølvet skal forvaltes.

– Vi må kunne følge med i utviklingen, og det er viktig å ha kaianlegg som kan ta imot de store cruiseskipene, sier reiselivsdirektør Per Arne Tuftin i Innovasjon Norge.

Skribent og Unescorådgiver Arild Molstad er ikke helt enig.

– En av huskereglene for bærekraftig turisme er at «suksess ikke regnes i antall gjester». Vi er ikke i nærheten av å ha helhetlige retningslinjer på cruisenæringen, den raskest økende turistnæringen, sier Molstad.

Han er tilknyttet National Geographic Society og representant for National Geographic og deres «Center for Sustainable Destinations».

– Det er på tide vi spør oss hva vi får igjen for cruiseturisme i stor skala. Hva koster det landet av forsøpling og omdømme på stedene? Hvor kult er det å være cruisepassasjer på den tredje båten i Geirangerfjorden den dagen? spør Molstad, og fortsetter:

– Skal vi ha is i magen og stå på det vi mener er riktig bevaring av kultur og miljø? Får mottagerapparatet på land godt nok betalt, også for miljøskader? Bør vi ha en avgift per passasjer slik de har innført i Alaska?

Molstad synes ikke en cruisebåt med 5400 passasjerer skal ta for gitt at alle får landlov i en liten norsk bygd.

– Vi bør ikke legge ut vår unike natur på billigsalg.

Finne tålegrensen. Wenche Nygård Eeg, direktør i Cruise Norway, markedsfører Norge som den beste naturbaserte cruisedestinasjonen i Europa.

– Norge er et attraktivt reisemål, konstaterer hun og er positiv til flere cruisedestinasjoner. Og til Skjolden spesielt.

– Det legges til rette for besøk av de nye cruiseskipene som er under bygging og sprer trafikken. Dessuten har Skjolden mye å by på.

En rapport fra Vestlandsforskning slår fast at både «Flåm og Geiranger nærmar seg ei kapasitetsgrense. (.) Det kan vera eit alternativ (...) og heller fremstå som ein «roleg», eksklusiv og noko mindre masseturismepreget cruisedestinasjon.»

Skjolden er det rolige alternativet, men forskerne mener tålegrensa går på 1000 passasjerer.

– Vi har verdens vakreste land, vi trenger ikke følge cruiseoperatørenes premisser. De kan dra andre steder med de forurensende skutene sine. Det er uønsket støy, sier reisejournalist og forfatter Jens A. Riisnæs, kjent fra NRKs «Ut i verden».

Han mener reiseliv blir stadig viktigere i den moderne verden.

– Norge har verdens vakreste natur. Vi trenger et eget departement til å forvalte naturen og kulturen. Det er for viktig til å bli overlatt den enkelte kommune. La oss kalle det distrikts- og reiselivsdepartementet, sier Riisnæs.

Han får støtte fra Kjetil Smørås, hotelldirektør i Bergen og styreleder i Fjord Norge.

– Vi trenger en overordnet strategi for å ta vare på gullet vårt snarest. Gjerne et eget turistdepartement. Den uberørte naturen er en fremtidig verdi for landet på linje med oljen.

Cruiseoperatørene har ikke frydet seg over Smørås’ tidligere uttalelser slik de sto å lese i Bergens Tidende 2005: «Cruisetrafikken forurenser mer enn flere titalls tusen biler, og mange av de verste skipene går her oppe hos oss (...) cruiseturistene tråkker ned den urørte norske naturen, og ødelegger grunnlaget for at Vestlandet har fire oppføringer på Unescos verdensarvliste».

Smørås fremstår i dag langt mer spak:

– Volumtanken passer ikke til vårt produkt: Fjord-Norge som det mest vakre og uberørte stykke natur i verden. Hvor går grensen for steder som Bergen, Geiranger og Flåm? Det må vi debattere nå, før det er for sent.

Han legger til at det er plass til en viss mengde cruiseturisme.

– Det offentlige bør engasjere seg i å finne ut hva som er tålegrensen.

At Luster kan vente seg nye arbeidsplasser i kjølvannet av den nye cruisekaien, har han liten tro på.

– Norges muligheter ligger i å foredle råvaren og utvikle opplevelsene av den.

Verdifull industri. Det er gått noen år siden Jonas Gahr Støre slo fast at politikken nærmest hadde abdisert overfor turistnæringen i boken «Norge i 2015 – En reise verdt?» Det er på tide å våkne, mener Arild Molstad.

– Turismen er ikke prioritert. Vi snakker om en industri som på sikt vil bli mer verdifull enn olje, gass og fiske. Det fortjener i hvert fall en turistminister.

I år skal National Geographic nok en gang kåre de verdensarvstedene som tar best vare på sin egenart. Med masseturisme i Sognefjorden og trafikkork i Geiranger, kan ikke Molstad love at de norske fjordene nok en gang vil toppe listen.

– Vi får se. Jeg sitter selv i panelet.

«Artemis» seiler. 31. mai, en stille dag med høy himmel, sol og blikkstille fjord. Cruiseskipet «Artemis» seiler ut Lustrafjorden mellom alvorstunge fjell. Fra dekk, i solstolene sine, hvis de da ikke er i spaavdelingen, tar passasjerene inn synet av de blåsvarte fjellene med hvit snø i sprekkene. De hvite lammene på de irrgrønne bøene, den hvite heggen og de hvite, små trehusene med valmet tak og frukttrær i hagen. Over høyttalerne gauler Rod Stewart så det gjaller mellom fjellene: «We are sailing. We are saaaaaaailing.»

Wittgenstein så det litt annerledes:

«Jeg kan ikke tenke meg at jeg kunne arbeidet noen andre steder slik jeg gjør her. Det er roen, og kanskje det vidunderlige landskapet: jeg mener det stille alvoret i landskapet.»
Postet i Skjolden, 1936

Hold deg oppdatert på D2:
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Flere artikler