Da jeg kom til Paris denne sene høstkvelden, var det en del ting jeg ikke visste. Som at delfiner er de eneste dyrene som nyter av sex, at 27 prosent av de kvinnene som vinner i lotteri gjemmer kupongen i BH-en og at flere mennesker blir drept av esler enn i flyulykker. Jeg fikk vite det da jeg sto i heisen på hotellet Mama Shelter i Paris’ 20. arrondissement. Det sto skrevet i store bokstaver på veggene i dette skrudde, gjennomdesignede billighotellet som nylig ble kåret til Europas beste – med Starck-design og Senderens-meny.

Med all denne nye kunnskapen som ballast gikk jeg til baren. Der sto en skikkelse innpakket i dun og skjegg. Det var Cyrille Aouizerate, filosof og eiendomsutvikler, typograf og gammel trotskist.

– I dette strøket finnes det bare en turistattraksjon. Kirkegården. Shopping kan du glemme, sa Aouizerate.

– Det er helt ok. Jeg skal på nekrosafari, svarte jeg.

Kjendislik. Lenge var den eneste aktverdige grunnen til å komme til 20. arrondissement at man var død. I 1804 grunnla Napoleon 1. kirkegården Père Lachaise her, men lå den så langt ute på bygda at det var få som ville besøke den, langt mindre ville man ligge her for evig.

Da det nye gravstedet var i ferd med å bli et stykke land selv de døde skydde, bestemte kirkegårdsadministrasjonen seg for å redde situasjonen ved å importere noen døde kjendiser. Etter at forfatterne Jean de La Fontaine og Molieres levninger flyttet til Père Lachaise, ble det plutselig stedet for de rike og berømte.

Så fulgte kroppene til de døde eksentrikerne, poetene og posørene. De ble lagt side om side med anarkister, fascister, fylliker, spissborgere og surrealister. Korrupte politikere delte den samme mulden som nasjonsbyggere, revolusjonære, bødler, ballerinaer og sinnssyke.

I dag er Père Lachaise, med sine to millioner turister i året, den mest besøkte kirkegården i verden. Men de døde har aldri vært noen god butikk for de levende i det 20. arrondissement. Få av turistene turde gå trappetrinnene fra kirkegården og ned til Rue de Bagnolet. Bydelen var balsamert i sitt dårlige rykte – som en av de fattigste og «verste» delene av Paris.

Men så dukket denne Cyrille Aouizerate opp. Filosofen og eiendomsutvikleren ønsket å virkeliggjøre et nytt hotellkonsept på nedsiden av Père Lachaises murer. Nå står det 20. arrondissement i fare for å bli like tiltrekkende som Molieres lik var det for 200 år siden.

Mama Shelter. Cyrille Aouizerates visjon var å bygge et hotell som ikke brydde seg om sosiale klasser eller nasjonsgrenser. På sørsiden av Père Lachaises murer, i Rue de Bagnolet, fant han et gammelt parkeringshus befolket av uteliggere og aggressive løshunder. Her ville han bygge sitt designhotell hvor romprisene var overkommelige og omgivelsene vitale. I dag er det ett år siden Mama Shelter åpnet med sin anarkistiske holdning, sine Starck-designede rom og lave priser.

– Jeg hadde lyst til å åpne et hotell, og det måtte være i dette nabolaget, faen heller, det måtte være i dette nabolaget. Vi er i en by hvor alt ble bygget for 300 år siden, så det er vanskelig å skape noe nytt her. Men så, for fem år siden fant jeg dette gamle parkeringshuset. Så ringte jeg designeren Phillippe Starck, og spurte om han mente prosjektet var mulig. Han sa ja. Så startet marerittet, fortalte Aouizerates.

– På papiret var prosjektet nesten umulig. Hotellet skulle være luksuriøst, elegant og billig. Vi ville ha inn kunstnere fra nabolaget, det skulle spilles rock, vibrasjonene av Paris skulle kjennes i veggene. Men dette skulle ikke være Paris som St. Germain – hvor turistene går mellom Gucci-butikkene og tror de er i et slags eksistensialistisk miljø fordi de drikker kaffe et sted Jean-Paul Sartre en gang satt. Og i tillegg betaler syv euro for den. Dette skulle være ekte. Når du reiser til New York, reiser du ikke til Park Avenue. Det er ikke der folkene du vil møte befinner seg. Champs-Élysées er heller ikke det virkelige Paris, selv har jeg vært der to ganger i mitt liv. På Champs-Élysées, altså, sa han.

Bankene lo godt av Cyrille Aouizerates idé, og påpekte at det var et strøk fullt av afrikanere, portugisere og... ja, andre som kunne skremme turistene.

Drømmelaget. I stedet for bankene fikk Aouizerate følge av Serge Trigano, sønnen av Club Med-grunnlegger Gilbert Trigano. Trigano eier i dag 60 prosent av Mama Shelter, Aouizerate 40 prosent.

Arkitekten og den mislykkede presidentkandidaten Roland Castro fikk ansvaret for å tegne hotellet. Castro har tidligere tegnet en rekke hus for innvandrere og sosialboliger i Paris forsteder, nå skulle han skape en «blanding mellom et lekent kloster og en moderne kibbutz». Stjernekokken Alain Senderens satte sammen menyen.

– Det ble et drømmelag. Serge Trigano skapte alle detaljene, innerst inne er han en beatpoet. Alain Senderens laget menyen, Senderens er rock ’n’ roll, han ba Michelin-guiden dra til helvete og sa fra seg stjernene sine. Hos oss har han skapt en billig, men bra meny. Phillippe Starck ville være med fordi han likte ideen, han var vel lei av lage hoteller for millionærer fra Qatar, sa Aouizerate.

– Navnet?

– Vi brukte lang tid på å komme frem til navnet. Om du kommer fra Australia eller Japan, er det alltid komplisert å komme til en ny by. Vi vil at du skal komme til et smil – og få beskyttelse. En mors beskyttelse. Paris er aggressiv, med en mengde biler og mennesker. Her er det beskyttelse, en beskyttelse vi trenger når vi skal stresse ned. Derfor ble det Mama Shelter, sa han.

De 172 rommene på Mama Shelter er små og nakne i betong og speil, med bisarre detaljer som superheltmaskene som tjenestegjør som lamper og de svarte graffititeppene. De ansatte er kledd opp av couturier-designeren Anne Gelbard, ellers er hotellet holdt i en slags vimsete storbydesign hvor et åtte manns fussballbord utgjør senteret av baren, på tavlene rundt i hotellet opplyses det hva som foregår av konserter, utstillinger og forestillinger i nabolaget. Mama Shelter eier også Fleche D’Or – den populære indierock- og elektroscenen som ligger i en nedlagt stasjonshus på andre siden av gaten.

Tidligere i år ble Mama Shelter kåret til Europas beste forretningshotell av CNBC Business. Tidsskriftene Wallpaper og Fortune har kåret hotellet til et av de 50 mest «stilfulle» i verden.

I hotellbrosjyren sto det at baren var perfekt for forelskede par i dype, melankolske samtaler, så jeg holdt meg unna og gikk for å ta en drink på den lange terrassen ved det nedlagte jernbanesporet.

«På terrassen kan du dulte bort amerikanske poeter, japanske malere eller latinamerikanske poeter», sto det videre i Mama Shelters brosjyre.

Jeg gikk i stedet ut på Rue de Bagnolet, noen hundre meter ned i gaten fant jeg hullet i muren som førte inn til på Père Lachaise. Takke meg til døde poeter.

Dødt løp. Père Lachaise er høsten i Paris i sort-hvitt, den smiskende melankolien, de tørre sukkene fra høstløvet som vinden forsøker å løfte fra brosteinene.

Ved Jim Morrisons grav hang noen gråbleke og liksomlivstrøtte tenåringsjenter. De var rammet av thanatopsis, som hverken er syfilis eller kikhoste, men en slags kommersialisert meditasjon over døden. Thanatourism er det nye, har jeg hørt. Dødsturisme, den voksende interessen for å oppsøke steder forbundet med død, undergang og fordervelse. Nekrosafari.

Père Lachaise er nekosafariens Ibiza, hvor alle vil kline med Oscar Wildes gravstein og røyke dop ved Morrisons grav eller i et ubevoktet øyeblikk tilsnike seg litt sex med journalisten Viktor Noirs bulende bronsebukse.

Viktor Noir ble drept i 1870 i en duell, over graven ligger han i helfigur som om han akkurat har falt. Bulen i skulpturens bukser var så fremtredende at den ble sett på som et fertilitetssymbol, hvor parisiske kvinner i tide i og utide setter seg over skrevs på Noirs grav i håp om snart å få barn.

Det var stille rundt Noirs bukser, en gruppe turister fulgte en omviser som foreleste i «forbrytelser på Père Lachaise». Man kan få kirkegårdsturene i den fasong man ønsker; erotikk, humor, svart humor, ulykkelig kjærlighet, kunstnere, krig og fred, musikere...

Ved enden av dagen stoppet jeg ved den amerikanske ballerinaen Isadora Duncans grav. Hun ble kvalt da silkeskjerfet hennes tullet seg inn eikene på den åpne sportsbilen hun var passasjer i. Hennes siste ord til vennene før kjøreturen var «adieu, mes amis, je vais à la gloire!» – Farvel mine venner, jeg er på vei til saligheten.

Ordene inspirerte meg til å ta farvel med de døde og sette kursen mot baren på Mama Shelter.

Boboene kommer. Idet jeg forlot Père Lachaise og gikk inn i Rue de Bagnolet, forflyttet jeg meg visstnok fra et populært turistkonsept til et annet nytt – og populært – reiselivskonsept. Fra dødsturisme til «nyurban turisme».

Begrepet ble lansert av Mama Shelter-eier Serge Trigano, og innebærer at folk ikke lengre orker å reise til eksotiske destinasjoner som ikke lengre er spesielt eksotiske. I stedet vil de bruke sin fritid til å oppdage eksotiske og ukjente hjørner av storbyer som Paris, Amsterdam og London.

Utenfor Mama Shelter hang et hvitt flagg. Et laken på en flaggstang. Hadde de overgitt seg? Inne på hotellet blafret Cyrille Aouizerate som vanlig rundt i lokalene.

– Flagget? spurte jeg.

– Flagget viser at dette er et nøytralt sted. På Mama Shelter spiller det ingen rolle hvilken religion eller etnisk gruppe du tilhører. Tradisjonelt har dette vært et opprørsk nabolag, med mye sosial boligbygging, noe som kan virke farlig for en del mennesker. Det finnes de som er redde for befolkningen her, men det er ingenting å frykte. Det er et komplisert nabolag, definitivt ikke et sted for de rike. Men det er blandet, i det siste har strøket blitt et slags «bobosentrum», sa han.

«Bobo» er den franske betegnelsen på middelklassebohemer – «bourgeoises bohêmes».

– Bobos! spytter Aouizerate som om det var en olivensten som har festet seg under tungen.

– Bobo-ene liker å se på seg selv som fattige «bad boys», kunstnere som vil være bohemer men trenger komfortable loftsleiligheter på 400 kvadrat for å sove ut rusen. Dette er ikke et bobo-hotell. Vi som driver dette, er en gjeng som liker å drikke, høre på musikk og skape en menneskelig atmosfære i et trøblete nabolag. Vi er en gjeng som er lei av at Louis Vuitton er drivkraften i livet. Vi kommer fra den virkelige verden, og har den samme oppfatningen av hva som er problemet.

– Og problemet er?

– Sivilisasjonen trenger å drikke, spise, elske, røyke og leve. Hva er det folk holder på med? De ser på tv. Se deg rundt: Vi har i hvert fall et slags liv...

Hold deg oppdatert på D2: Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Flere artikler