– God morgen, min dronning.

Knut Kloster jr. (55) gir datteren Kristin (25) en rask klem, før han lager seg en kopp kaffe og sjekker om sønnen Jon (27) har fått på seg tøflene. Det brenner på peisen, stearinlys er tent og florlette snøfnugg sørger for å pakke inn fjelleiendommen Harahorn i stillhet. Utenfor vinduene er det uberørt hemsedalsnatur. Innenfor er det bondeantikviteter, vakre malerier og en frokost som snart er klar.

To år er gått siden redersønnen og millionæren Knut Kloster jr. ga barna valget: Bli med på driften, ellers selger jeg unna.

Da hadde Kloster brukt 20 år av livet på å sette i stand eiendommer over hele landet. Nå var det kjøpere på banen, og Kloster var i tvil. Til hans store overraskelse tvilte aldri barna. Jon og Kristin Kloster satte studiene på vent til fordel for farens hoteller.

Protest til fjells. Fjellgården Harahorn er hjertet i Klosters hotellnettverk med det lett pompøse navnet Det virkelig gode liv. Det består av elleve hoteller spredt over store deler av landet, samt Kulinarisk Akademi og Grefsenkollen restaurant.

Harahorn ble bygget i 1991, og var Klosters måte å peke nese til laftepalasser og historieløse fjellhoteller.

– Dette stedet er en protestaksjon. Mot alt det stygge som ble bygget i fjellet, sier Kloster i dag, om eiendommen som også huser familiens egen fjellhytte.

300 millioner kroner har han brukt på å restaurere, bygge opp og utvikle eiendommer i Lofoten, Hemsedal, Jotunheimen og Oslo-området. Med unntak av den lille pengemaskinen Kleivstua, har overskuddene i hotellnettverket på ingen måte stått i stil med investeringene. Resultat rundt null har vært normen.

Nå håper Kloster at en del av løsningen er å finne i Kabelvåg i Lofoten. Der er et sovende hotell er i ferd med å vekkes til live, slik at trendy skifolk skal få en ny innfallsport til Det virkelig gode liv med hjelp av en kjent finanstopp og tindebestiger.

I cruise og dus. 29 år gamle Knut Kloster jr. hadde tjent sine første millioner som bulkreder i Singapore, og lagt akademikerdrømmen bak seg. Faren, som bærer samme navn, var allerede kjent som den karibiske cruiseturismens far. Nå hadde senior motvillig akseptert at junior kjøpte seg tilstrekkelig opp i selskapet til å ta det på børs, og fikk stridende familiemedlemmer til å selge seg ut.

Livet som hotelleier var ikke engang en fjern drøm for Knut Kloster jr., da han sommeren 1983 sørget for at kontrollen over familierederiet havnet på hans og farens hender. Knut Kloster jr. ble en av landets aller rikeste 30-åringer – på papiret. Men så kom krakket og den første Gulfkrigen: Verdiene av Kloster Cruise falt som en stein.

Innen cruiseeventyret var over, greide Kloster å selge unna nok aksjer til å sikre seg en pen formue. Nok til å starte utbyggingen av verdens første flytende borettslag, «The World».

Nok til å finansiere det som etter hvert skulle bli en storstilt redningsoperasjon av gamle, vakre, norske bygninger.

Forfall. Enda en skitur gikk langs Bogstadvannet i Sørkedalen like utenfor Oslo. Enda en gang beundret 31 år gamle Knut Kloster jr. de eldgamle tømmerbygningene som dannet tunet Bjørnsgard. Oslo kommune lot arven etter kirurgen Anton Raabe og hans skuespillerhustru Tore Dyveke Segelcke, forfalle. Kloster bestemte seg. Han kjøpte kunstskatten tilbake, sammen med Raabes barnebarn.

– Jeg visste ikke hva vi skulle gjøre med Bjørnsgard, annet enn at stedet måtte reddes og gjøres tilgjengelig for folk, sier Knut Kloster jr. om Sørkedalens svar på Maihaugen.

Det skulle bli flere kjøp, drevet av ønsket om å ivareta unike steder for allmennheten og selskapet Det virkelig gode liv ble til. Overnattingsstedene Harahorn, Røisheim og Kleivstua ble utviklet. Samtidig som Kloster jobbet som cruisesjef, barnehageinvestor, «The World»-bygger og hageredskapsimportør, blant annet.

– Omgivelsene kan legge til rette for gode tanker, for bedre beslutninger. Ingen tenker godt når de er stresset. Vi lever i en verden der alle har godt av å være på slike steder, misjonerer Kloster.

Han er overbevist om at eiendommene hans har en betydning utover å være vakre.

– I vår tid trenger vi kreativitet, å tenke annerledes, å inspirere hverandre. Stedene gjør noe for oss. Folk trives der, det åpner for innovasjon og nytenkning, insisterer Kloster.

Selv tyr han til naturen når han skal tenke. Beveger seg som en elg gjennom skogen, utenom stiene, fra det ene vakre utsikten til den neste.

Kjæresten min. Knut Kloster jr. sitter til bords i den gule spisestuen på Harahorn, med to av sine fire barn. Han har ikke vært den typiske finanspappaen. Kloster har alltid hatt hjemmekontor, tatt pappapermisjon og hatt få utenlandsreiser.

Sønnen Jon Kloster forteller at faren i møter uforvarende kan kalle ham «kjæresten min». «Er han ikke søt», utbryter datteren Kristin da hun ser faren ploge seg ned mot hovedhuset.

– Jeg er veldig privilegert som får være så mye sammen med barna mine, og at de er så interessert i det vi driver med, sier Knut Kloster jr.

– Vi er vokst opp i Det virkelig gode liv. Hadde pappa fortsatt drevet med cruisebåter, hadde det ikke vært snakk om, men dette ville vi være med på, sier sønnen Jon Kloster.

Verken han eller søsteren Kristin Kloster ville la faren selge unna ett eneste hotell, da han for to år siden ga dem valget.

– Vi hadde 100 prosent kjempelyst. Vi mener det er viktig at disse stedene finnes og videreutvikles på nye og veldig spennende måter, sier Jon.

Datteren Kristin ansatte likeså godt seg selv som daglig leder av Harahorn, sammen med samboeren Henrik Fløymo (26).

– Da vi skrev stillingsannonsen, hørtes dette så fristende ut at vi søkte selv, sier hun.

Barnas inntreden ga startskuddet til en storstilt shoppingrunde. Ifjor sommer kjøpte familien både den nedslitte skistuen Grefsenkollen, restene av Gastronomisk Institutt i Oslo og gourmetgården Trugstad ved Gardermoen.

Hotellnettverket satt nå på en eiendomsmasse verdt over 400 millioner kroner, og entusiastiske planer begynte å ta form. Et kobbel 20-åringer ble ansatt. Det ble stilt tøffere krav til hotellene, og et titall steder som ikke var eid av Kloster forsvant ut av nettverket. Ny entusiasme til tross: seks av ti hotellsenger stod fortsatt tomme hver eneste natt. Enda hardere lut måtte til. Den fant Kloster i fjor sommer.

Et annet liv. En vinterdag er i ferd med å våkne til liv i Lofoten. For turistene varer vinterdvalen nesten til sommeren. I Vågan kommune, der 9000 mennesker fortsatt holder stand klemt mellom stupbratte fjell og et nådeløst hav, er Simen Mørdre på plass.

Den tidligere toppsjefen i Acta er iført pelsbesatt parkas, Bergans-bukser og tursko. Polfareren og fjellklatreren, som var nær ved å omkomme på Mount Everest, er nå i full gang med å kombinere sin lidenskap med business.

– Det var jo helt fantastisk at noen bare ville prate med meg, ikke om Acta eller konkrete spørsmål, han ville bare prate, sier Simen Mørdre.

Han tenker tilbake til august ifjor. Da det var blitt kjent at han ikke orket mer. Simen Mørdre hadde lagt bak seg et år med tidenes største norske innsidesiktelse, finanskrise, oppsigelse av 100 medarbeidere og et resultat barbert til et minimum.

Han hadde gått tom. Da ringte Kloster.

– Simen, nå er det vel på tide at du skal drive med noe du virkelig har lyst til, noe du liker?

Sammen med Jon Kloster jobber han nå som omreisende konsulent, med base på Grefsenkollen i Oslo. Faste salgsmøter med alle hotellsjefene er innført, proffe salgstriks tas i bruk i fjellheimen, og nye prosjekter settes ut i live i høyt tempo.

– Dette systemet har nok vært bedre på ideer enn på gjennomføring, kommenterer Mørdre tørt.

Look to Lyngen. Inne på Kabelvåg Hotell er det småkaldt. På kjøkkendisken står det igjen en tranflaske, og bare et velkomstskilt i resepsjonen antyder at det kan være gjester på vei.

Nå skal hotellet vekkes til live, og innredes slik skifolk forhåpentligvis vil ha det. Real mat, god kaffe, varme senger og skikkelig smørebod. Skifilmer i baren og guider parat.

Simen Mørdre, Jon Kloster og toppturentusiasten Martin Miller står i resepsjonen og planlegger gjenåpningen i mars.

Lyngen har lenge hatt monopol på urørte bratte fjellsider som stuper ned i havet. Nå blir det konkurranse. Adrenalinjunkies og toppturentusiaster lokkes til Lofoten.

– Jeg mener at det virkelig gode liv like godt kan være en god kjøttgryte etter en flott skitur, sier Mørdre, og ser håpefullt opp mot fjellene.

Lykkes Kabelvåg-prosjektet, står flere hoteller for tur. Som Skarsnuten i Hemsedal. Også her er håpet at høye fjell og heftig friluftsliv skal fylle hotellet utenom de best besøkte ferieperiodene. Og hvorfor ikke selge inn Røisheim i Lom eller Grann Hotell i Valdres som behagelige alternativer etter turer i Jotunheimen?

Gourmetturistenes svar på Den Norske Turistforening kan være innen rekkevidde.

En drømmer. På Harahorn er frokosten i ferd med å bli avsluttet. Knut Kloster jr. har filosofert med barna Kristin og Jon om menneskerettighetsseminarer, innovasjonsmøter og hotellbesøk som varer i minst én uke.

– I vår tid er vi nødt til å være kreative, tenke annerledes og inspirere hverandre. Da blir disse stedene en ufattelig arena, som ikke må privatiseres eller forsvinne.

Snittalderen på de ansatte i Det virkelig gode liv er senket, og troen på at stedene har livets rett er fornyet. Samarbeid med kokker, kunstnere og friluftsentusiaster er i ferd med å utvide innholdet i Det virkelig gode liv. Reduseres antall tomme senger til én av to, er et hyggelig overskudd innen rekkevidde.

– Vi kan kombinere det å gjøre noe bra, for det er bra for verden at steder som dette finnes, med å skape noe som kan bære seg, sier Knut Kloster jr.

At han kanskje aldri vil få igjen pengene han har investert, med renters rente, bekymrer mindre.

– Penger gir deg handlingsrom, men penger er ikke viktige bare for sin egen del. Pengene må brukes for å skape noe i livet. Du kan ikke ta dem med deg når du dør.

Flere artikler