På 1920-tallet heiste Emma Stattons bestemor pianoet ned fra klippene til stranden på hotellet sitt, så gjestene kunne danse i lange kjoler under måneskinn på sanden. Cornwall var eleganse og luksus, engelskmennenes egen riviera i en tid da reisen dit var mer enn lang nok.

90 år senere er Emma Statton og søstrene hennes med på å gjenskape Cornwall som luksusdestinasjon.

– Vi ville lage det hotellet vi selv ville ha bodd på.

Høyt over bukten i den bittelille landsbyen Mawgan Porth klamrer hotellet The Scarlets seks lave terrasser seg til fast grunn. På kanten av klippen damper det sjø- og peislukt fra vedfyrte badestamper fylt med alger. Ansatte i flipflopper og myke yogaklær i gråbrunt serverer drinker fra et drikkekart med økologiske fruktdrikker og lokal musserende vin.

Nede på stranden duver surfere i tidevannsbrenningene som slår inn fra Atlanterhavet. Ute i havgapet konkurrerer solen med stormskyer om å skape det vakreste lysspillet, mens inne er det gratis yoga, myke senger, gourmetmat og sjøutsikt fra alle rom.

Velkjent oase. Cornwall er revebjeller og ryllik i veikanten, palmer og petuniaer i blomsterpotter og roser som dufter kjølig av sommer langs husveggene. Det er fersk fisk og fløtefudge, forblåste havstrender og subtropiske oaser. Det er like mange sauer som fastboende; gammel glamour og ny trend; og mange, mange barndomsminner. Cornwall er prins Harry på fylla, både bokstavelig og billedlig. Det er sandslott på stranden og engelskmenn i sandaler, shorts og sydvest. Er det ferie, så er det ferie.

En gang for lenge, lenge siden var det langt til kontinentet. Det var langt til Cornwall også, mer enn 400 kilometer fra London. Men det var tross alt kortere dit enn til Middelhavet. Dessuten slapp man språk- og kulturproblemer. På 1950-tallet kom surferne fra Australia. Omtrent samtidig ble fylket mest en familiedestinasjon. Så åpnet charterturismen verden for alle. Hvorfor stange og humpe langs dårlige bilveier når man var garantert sol i Benidorm?

De siste 15 årene har Cornwall gjenerobret britenes hjerter. Bedre veier, lokal flyplass, en satsing på aktiviteter, kultur og ikke minst gourmetmat har fått besøkstallene til å fyke i været: Fra rundt tre millioner besøkende i året på 1990-tallet til fjorårets rundt 4,5 millioner.

Målet har vært å bygge en turistindustri som ikke bare tjener penger i fellesferien, men som også trekker folk resten av året. For 40 år siden var det minst åtte timer å kjøre fra London til Cornwall, og folk ble en uke i sommerferien. Nå kan man suse på motorvei fra London på drøye fire timer, og det frister vel så mye med kortere besøk.

Søstrene sisters. Lite symboliserer det nye Cornwall så godt som The Scarlet. Statton og søstrene hennes ventet en rolig start da de åpnet hotellet ifjor høst. Men det har knapt vært en rolig uke. «Alle» vil til luksushotellet som er så økologisk og bærekraftig som det kan være: Minibar og kaffetrakter finnes ikke på rommene av både sjarm- og miljøhensyn; ring heller og be om det du ønsker på døren. Hver morgen er det gratis trening. Utebassenget er soloppvarmet og sivrenset. Spaet baserer seg på ayurvedisk medisin, og restauranten serverer engelske oster og kamskjell sanket av en ansatt.

Her har bare voksne adgang. Familier kan heller ta inn på det mastodontiske søsterhotellet The Bedruthan fra 1960-tallet, lengre opp i bakken. Frem til 2003 var hotellet bare et sommerhotell. Da bestemte familien seg for å oppgradere til offisielt firestjernershotell med helårsåpning, i takt med resten av fylkets bevegelser for å bli en helårsdestinasjon.

Millenniumsprosjektet Eden Project, verdens største drivhus som blant annet huser verdens største regnskog i fangenskap, var en av spydspissene. Da det åpnet ved årtusenskiftet, havnet Cornwall på kartet for annet enn strender.

Siden har Tate Gallery har åpnet i utposten St. Ives. Cornwalls hager, som er blant Englands vakreste, er aller finest om våren. Og mat kan man spise året rundt, enten stranden er dekket av solbadere eller en nordatlantisk vinterstorm slår helt opp mot vindusruten.

– Har du først vært i Cornwall én gang, kommer du tilbake, sier de, en etter en.

Jamie Oliver. For fire år siden kom Jamie Oliver også til Cornwall. På stranden i Watergate Bay ligger restauranten Fifteen Cornwall. Gulvet flyter av Disneyprinsesser og leketraktorer. Barn skråler, mammaer hysjer, og kelnere bærer ut fat med lokale nypoteter, pasta med flytende fyll av ost og artisjokker, perlemorshvit akkar og lokal kylling, alt behandlet med italiensk finesse og urban eleganse. Det er langt unna klisjeen på engelsk mat med overkokt «meat and three veg».

Det er også litt av en kontrast til de fastboendes hverdag i Cornwall. Fylket er et av de fattigste områdene ikke bare i England, men også Vest-Europa. Primærnæringer som gruvedrift og fiske er ikke hva de var. Arbeidsledigheten er høy, og mye av arbeidet som finnes er sesongbasert og dårlig betalt. Turismen står for en fjerdedel av inntektene.

Mens gjennomsnittsinntekten i Cornwall er rundt 18.000 pund, er gjennomsnittsprisen for en bolig ti–femten ganger så høy. Eiendomsprisene er høye fordi så mange velstående presser opp prisene i sin jakt på en attraktiv feriebolig. Infrastrukturen lider på grunn av dette: Når husene blir kjøpt opp av feriegjester, mister lokale skoler, matbutikker og postkontorer kundegrunnlaget mesteparten av året og stenger.

Men nettopp fattigdommen gjør området attraktivt for nyetablerere. Stikkordet er EU-støtte.

– De lokale myndighetene skrev til Jamie Oliver at Cornwall var et fantastisk sted å utvide Fifteen-konseptet. Vi har en god matindustri, nok av folk, men mangler kokker, forteller Chris Hugo, daglig leder av Fifteen Cornwall.

Fifteen-restaurantene drives på veldedighetsbasis; alt overskudd styres inn i en stiftelse som utdanner ungdom i restaurantbransjen. Kombinasjonen EU-støtte og tilgang på både folk å lære opp og gode råvarer, ble et agn folkene i London ikke klarte å stå imot. Gjestene bet også på.

– Da jeg lanserte en plan for 2,4 millioner pund i årlig omsetning, trodde folkene i London jeg var gal. Jeg er jo økonomisjef. Men vi har ikke vært under tre millioner pund, sier Hugo.

Havsprøyt. På den endeløse Watergate Bay-stranden rett utenfor, danner skyenes dans i vinden et hektisk skyggespill i sanden før solen bryter gjennom en gang for alle. I den andre enden skimrer et soria moria i havtåken – det ser ut som et slott, men er et hotell.

Cornwall er det britiske surfeparadiset. Med havet som står rett inn på langgrunne sandstrender, er surfeforholdene optimale. Australierne viste engelskmennene kunsten på 1950-tallet, og siden har sporten bare vokst. På den ville nordkysten ser man knapt en strand uten surfere.

I Harlyn Bay noen kilometer lenger vest ligger fire menn i våtdrakter som strandede hvaler på hvert sitt surfebrett. De skal lære å reise seg på brettet. Den sol- og saltblonde surfeinstruktøren Leo Cox ved Harlyn Surf School drar dem gjennom en serie bevegelser som mest av alt minner om yoga: Håndflatene inntil skuldrene, løft overkroppen opp og heng på armene, hopp derfra til alle fire, skyv venstre ben frem mellom armene, opp i stående på bøyde knær og vri foten innover.

– Når dere faller, fall flatt forover eller bakover. Husk at det er grunt vann, sier Cox.

Harlyn Bay er mer skjermet enn mange av strendene på Cornwalls nordkyst. Her står havet inn fra nord istedenfor vest. Bølgene er ikke så store, noe som gjør stranden ekstremt egnet for nybegynnere. Eller for de som vil prøve seg på Stand Up Paddleboard, en surfegren nylig importert fra Hawaii der man tar seg frem i vannet stående på brettet med en padleåre i hånden. Er eventyrlysten større, finnes muligheter for havsvømming, der man svømmer i åpent hav under oppsyn, en idrett i vekst.

Lenger inn på stranden sitter familiene bak vindskjermer og vurderer å kle av seg til badetøy mens barna graver i sanden. Sarah Cox og Kirsten Cook fra Birmingham synes Cornwall er genialt. Ikke minst fordi de får engelskspråklige barnevakter på hotellet så de selv kan gå ut med ektemennene og spise god mat.

Fiskemat på alle fat. En mann i stråhatt spiller opera og spiser moreller i elegant ensomhet der han har fortøyd seilbåten sin i Padstow havn. En bris kruser vannet i den lune fiskehavnen. På bryggekanten skvaldrer en gjeng menn over en pint de har tatt med seg fra puben over gaten.

– Hva? Du kan ikke dra til Padstow uten å spise hos Rick Stein! sier den ene, til han som har tenkt å finne nærmeste fish’n’chips.

Mer enn noen annen i Cornwall har kjendiskokken Rick Stein gjort fylket til en gourmetattraksjon. Da han flyttet ned hit og åpnet The Seafood Restaurant i 1975, ante hverken han eller kona Jill at det skulle bli begynnelsen på et verdenskjent matimperium. Langt mindre at det skulle trekke matglade til Cornwall i så stor grad at også andre kokker ville etablere seg der. Number Six og Custard er nok de to beste.

Likevel er Padstow så synonymt med Stein-familien at byen har fått tilnavnet Padstein.

35 år senere eier familien intet mindre enn fire serveringssteder, tre butikker og seks overnattingssteder – bare i den lille fiskerlandsbyen som er så trang at bilkjøring kan føre til nervesammenbrudd i løpet av få minutter, og så turistifisert at det hverken er mulig å kjøpe en bok eller andre nyttige hverdagsting. Det er nesten ufremkommelig allerede i juni.

– Det beste med august er 1. september, sier Jack Stein, Ricks sønn.

Barndommens rike. Om Padstow er trengsel, er Cornish Tipi Holidays fredfull isolasjon. Elizabeth Tom forlot hektiske London til fordel for barndommens Cornwall da hun fikk barn. Men da frilansarbeidet fra hovedstaden tørket inn, sto hun på bar bakke. Det vil si, hun hadde bestefars gamle steinbrudd.

Elizabeth Tom satset på camping. Med macheter hugget familien hennes seg gjennom jungelen som hadde grodd til i det gamle steinbruddområdet, og skapte Englands første tipileir. På små enger, alene og i klynger, står nå spisse, hvite tipier klare til bruk. I tipiene, som rommer alt fra to-tre til åtte personer, avhengig av størrelse, er alt man trenger for campinglivet bortsett fra mat, håndklær og sengetøy.

Typisk Cornwall det også; fylket er ribbet for kjedehoteller. Nesten all overnatting i Cornwall foregår i små former, enten det er familiedrevne luksushoteller eller en bonde som setter opp camping for sommeren.

Men Toms tipileir er noe for seg selv.

– Opprinnelig var det jordbruksland. På 1920-tallet begynte de å bryte stein her. Så ble det nedlagt og liggende brakk. Du skulle tro et steinbrudd var en miljøkatastrofe i forhold til jordbruk. Men det var det beste som kunne skjedd. Her brukte de ingen sprøytemidler. Nå er dette et av de få stedene jeg vet om hvor du finner alle blomster og dyr du tradisjonelt regner med å finne i engelsk landskap, sier hun.

I de tette, grønne trærne kvitrer fuglene. Myggen danser over det grunnvannsoversvømmede dagbruddet. Bare få meter unna henne gresser en vill kanin i skumringen. Fasaner tripper lengre opp i skogen; en trost nærmer seg campingbordet. I krattet bakenfor finnes både grevling og rev.

Dette er en bit av et England besteforeldre husker og foreldre drømmer om å dele med sine barn. Og en bit av hva Cornwall var den gangen man danset til pianomusikk på stranden.

Hold deg oppdatert på D2: Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Flere artikler