Så langt har landets finansminister karakterisert beslutningen som «milliardærutpressing», som «provokasjon mot Norge» og hevdet at jeg «stikker av fra regningen» og ikke vil delta i «spleiselaget». Store aviser skriver indignerte lederartikler og omtaler meg som «skatteflyktning». Dagbladets altomfattende meningsmaskin Marie Simonsen ønsker meg dit pepper'n gror. Dagsavisens ditto Arne Strand mener jeg mangler «samfunnsmoral», og PR-bransjens pratesyke sidekommentatorer, som pressen for anledningen utnevner til «omdømmeeksperter», karakteriserer mitt «utspill» som «patetisk» og «feilslått».
Jeg tror derfor det er på tide å sette beslutningen og dens begrunnelse i perspektiv, men først litt skattefakta:
Jeg og mine barn betaler personlig og gjennom de andeler vi eier i ulike selskaper om lag 700 millioner i skatt for året 2008. I 2007 betalte vi om lag 925 millioner, og i 2006 betalte vi om lag 610 millioner. I tillegg har vi, i samme periode, gitt totalt om lag 200 millioner kroner til veldedige formål og medisinsk forskning. Dette er ikke noe vi brisker oss med, men på denne bakgrunn er det selsomt å bli hengt ut som umoralske nullskattytere som ikke vil bidra til det norske fellesskapet. Vi bidrar selvsagt, og det vil vi fortsette med.
Så litt om skattepolitikk: Jeg har ved flere anledninger de siste årene foreslått at en mer rettferdig og næringslivsvennlig kompensasjon for et eventuelt bortfall av formuesskatt på arbeidende kapital vil være at regjeringen øker beskatningen av midler som blir tatt ut av bedriftene - utbytteskatten. Dette har jeg foreslått offentlig og senest i brev til regjeringen 18. mars i år. Samtidig er det vel kjent at jeg er sterkt kritisk til den del av formuesskatten som legges på arbeidende kapital. Jeg skal ikke her repetere alle argumentene mot denne særnorske skatten, som kun norske private eiere bosatt i Norge må betale. Men Kristin Halvorsen vet meget vel at det samme standpunktet deles av en rekke organisasjoner, herunder Norges Fiskarlag, Norges Bondelag og Norges Lastebileierforbund, som neppe kan beskyldes for å representere «de rike». Så vidt meg bekjent deles standpunktet også av Kristin Halvorsens regjeringskolleger i Senterpartiet.
Så litt om «flyttemeldingen» som har utløst både hysteri og raseri: I likhet med tusenvis av andre nordmenn, velger to av mine barn å bosette seg og arbeide i utlandet. Det er mange grunner til at de velger å flytte. Det er riktig at et av motivene, men ikke hovedmotivet, er skattemessig - ut ifra en forretningsmessig begrunnelse: Flyttingen vil redusere familiens formuesskatt, som den rødgrønne regjeringen faktisk har økt med 182 prosent. Vårt samlede skattebidrag til det norske «spleiselaget» vil bare bli berørt i mindre grad av utflyttingen. Det helt vesentlige skattemessige motivet for flyttingen er å styrke egenkapitalen i de bedrifter vi eier, slik bidrar vi til styrking av og investeringer i norske arbeidsplasser. Alternativet er at vi tvinges til å selge virksomheter eller å tappe bedriftene for egenkapital for å betale formuesskatten.
Avslutningsvis litt om reaksjonene på flyttemeldingen: Jeg er ikke så opptatt av mediereaksjonene, de fleste vet at norske medier i stadig større grad opererer unyansert, på overflaten og i forenklede bilder av skurker, helter og ofre. Når det gjelder Dagsavisen, som i denne saken har gått helt av hengslene, bør det først og fremst være et tankekors for dets ledelse at en avis som selger så elendig at den kun overlever på millioner av offentlige subsidiekroner hvert år, beskylder andre for manglende samfunnsmoral. Jeg er heller ikke bekymret over «omdømmeekspertene», som ikke har forstått at dette er en forretningsmessig beslutning, ikke et omdømmestunt.
Derimot er jeg opptatt av at statsråder i landets regjering er drivere i de stadige angrepene på meg og min familie. Kristin Halvorsen er i nærheten av å gi en begrunnelse i VG lørdag 25. juli: «Når han så tydelig har gitt sin støtte til Fremskrittspartiet, som ønsker å avskaffe formuesskatten, må han ikke bli forundret over at den politiske debatten også dreier seg om ham».
Dette er en interessant avklaring. Ti store næringslivsorganisasjoner her i landet mener det samme som meg om skatten på arbeidende kapital, men jeg har ikke sett Halvorsen angripe dem for å svikte fellesskapet. I motsetning til mange andre næringslivsledere har jeg også foreslått skatteøkninger, og fremstilles likevel som en umoralsk skattemotstander. Få her til lands betaler mer skatt enn jeg og min familie, og det vil vi fortsette med. Til tross for dette hevdes det at vi «stikker av fra regningen».
Men - også det i motsetning til enkelte andre rike aktører i næringslivet - jeg har ikke logret for Arbeiderpartiet og SV. Det er sannsynligvis min første synd. Min andre synd er at jeg har våget å snakke rett ut om at vårt ellers utmerkede skattesystem har en defekt gjennom skatten på arbeidende kapital, som er en av de store symbolsakene for SV, det eneste direkte næringslivsfiendtlige partiet på Stortinget. Kristin Halvorsen og hennes parti har brutt omtrent alle løfter som bidro til å løfte dem inn i regjeringen, fra fattigdomsløftet til barnehagebetalingen. Det hun sitter igjen med som fikenblad er formuesskatten og stadige angrep på «de rike», særlig dem som våger å tale henne imot.
Men selve dødssynden er, skal vi tro Halvorsen, at jeg har gitt midler til Frp. Jeg har faktisk også gitt midler til Høyre og andre borgerlige partier. Grunnen til det er ikke en ureservert politisk tilslutning til de programmer disse partier står for. Jeg har også stor sympati for deler av Aps politikk og tradisjon. Men jeg har gitt denne støtten til ulike borgerlige partier opp gjennom årene for å bidra til en balanse i politikken, og da særlig i næringslivspolitikken. Ap har i etterkrigstiden vært et viktig og dyktig parti for næringsliv og vekst i Norge, men har etter min mening ikke vist de samme taktene de senere årene. Derfor er det viktig med balanse i politikken, og dette er hovedmotivet for mine politiske bidrag.
SV bekymrer meg mindre, selv om det bekymrer meg at partiet åpenbart hindrer en fornuftig regjeringsløsning rundt skatten på arbeidende kapital. SV er det nærmeste vi kommer et ortodokst sosialistisk parti i Norge, men har etter de sosialistiske eksperimentenes historiske sammenbrudd intet annet enn blind retorikk igjen.
