De færreste kan ha unngått å få med seg at Tour de France ruller og går for tiden. Verdens desidert mest kjente sykkelritt har dessverre blitt forbundet med mer enn sykkelglede etter de siste årenes dopingskandaler, men også forskningen innen sykkel har blitt «rammet» av doping.

I 2005 publiserte den amerikanske forskeren Edward Coyle en forskningsartikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of Applied Physiology som beskrev de fysiologiske endringene som skjedde hos én spesiell Tour de France-syklist fra 21-28 års alder i perioden 1992-1999. I løpet av denne perioden rakk denne syklisten å bli profesjonell syklist (1992), verdensmester (1993), og han vant sin første Tour de France sammenlagt (1999). De viktigste fysiologiske forbedringene han viste over denne syvårsperioden var en forbedret mekanisk effektivitet og redusert kroppsvekt.

Denne syklisten var Lance Armstrong. Nylig innrømmet han omfattende bruk av prestasjonsfremmende midler i et TV-intervju med Oprah Winfrey. I dette intervjuet rapporterte han bruk av EPO, reinfusjon av røde blodlegemer, testosteron, kortison og veksthormon. Han fortalte at bruken av enkelte legemidler begynte allerede på midten av 1990-tallet og trolig fortsatte karrieren ut. På grunn av dette har Armstrong blitt fratatt samtlige syv Tour de France-titler. Det forskningsetiske spørsmålet som dukket opp i etterkant av doping-innrømmelsen var om forskningsartikkelen til Ed Coyle viser fysiologiske tilpasninger av årelang trening, eller om den viser resultatet av effektiv dopingbruk? Burde artikkelen trekkes tilbake av forfatteren eller tidsskriftet? Dette dilemmaet er av prinsipiell etisk interesse, og ble derfor grundig diskutert av redaktørene i mai-nummeret av tidsskriftet. Artikkelen ble ikke trukket tilbake.

En annen nylig artikkel, også publisert i Journal of Applied Physiology, involverer et annet forkningsetisk dilemma med link til sykkel og doping. Elitesyklister ble studert med tanke på sykkelprestasjon etter manipulasjon med fjerning og reinfusjon av blod, samt bruk av plasmavolum-utvidere. Det oppsiktsvekkende var at studien brukte konkurransesyklister som trolig var tilsluttet sine respektive sykkelforbund, og dermed bundet til World Anti-Doping Agency (WADA)’s antidoping-regelverk. I følge WADA’s forskrifter er både blodfjerning, reinfusjon og bruk av plasmavolum-utvidere forbudt. Derfor var utøvere som frivillig stilte opp til å delta i denne studien samtidig i konflikt med antidopingreglene, og kunne ha blitt felt for dopingbruk. WADA er i en skriftlig uttalelse krystallklare på at denne type forskning, som gjennomfører undersøkelser med toppidrettsutøvere, ikke skal utsette disse for forbudte stoffer og metoder uten at de blir trukket tilbake fra idrett i betydelig tid etterpå. Derfor bør studier som involverer toppidrettsutøvere vurderes grundig metodisk og etisk med tanke på disse forholdene. Dessuten, trenger vi eksakt kunnskap omkring effekten av ulovlig manipulasjon?

Ed Coyle’s Tour de France-utøver var altså et gjennomdopet forskningsobjekt. Han var ikke alene. I løpet av de siste 15 årene har mer enn 1/3 av alle topp-10 plasserte sammenlagt i Tour de France enten blitt tatt, eller blitt offisielt linket til dopingbruk. Det blir garantert flere.

Øivind Rognmo, dr.philos
K.G. Jebsen – Senter for hjertetrening, NTNU
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.