Linda Åsen Tjønneland er nettopp ferdig på jobb og har fått latterkrampe. DN har ringt henne og spurt om hva hun «egentlig» synes om mannens sporty tatoveringsstunt, for her er det ikke snakk om hebraiske skrifter på underarmen eller ungenes navn på brystet eller noen enkle tegn på biceps eller en puma i nakken eller noe machosvarte greier på skulderen.

Neida, Ove André Tjønneland har tatovert 2009, Trondheim–Oslo, en racersykkel, og sluttid på høyre legg. På den venstre: Copenhagen (ironman) 2012 og sluttid, samt sluttid i samme konkurranse i 2013.

Kona ler ikke fordi hun synes det er harry, men fordi mannen selv i samtale med DN noen minutter tidligere hardnakket påsto at kona helt sikkert synes dette er greit, og at det bare var å ringe henne for å sjekke. Derfor ler hun. Og fordi hun vet at det nå er slutt, han har pådratt seg en idrettsskade i foten og får sannsynligvis aldri tatovert en ny bestenotering på venstre legg.

 Men trebarnsfaren på 46 år, som både er bonde og ambulansesjåfør, har andre planer. Og det vet ikke kona noe om.

Ikke Beckhams idé

– Jeg får ikke løpt noe særlig, men jeg skal sykle masse. Trondheim–Oslo-leggen er med andre ord klar for mer blekk, sier Ove André Tjønneland.

 Stjerner her og vinger der. Drager og blomster og hodeskaller. Da den 5000 år gamle ismannen «ötzi» ble funnet i alpene av et tysk ektepar i 1991 fant forskerne ut at han hadde flere tatoveringer på kroppen, blant annet på håndleddene, i korsryggen og på foten. Tatoveringer er altså ikke innført av David Beckham.

 Slik form for kroppskunst har vært en del av den eurasiske kultur siden yngre steinalder, dette er en urfolkskikk. Enkelte forskningsmiljøer hevder sågar at steinaldermenn kunne finne på å dekorerer sine egne kjønnsdeler.

Nå skal det nok svært mye til om det om 5000 år vil bli funnet en mumifisert norsk supermosjonist nedfryst et sted inne i Nordmarka med «Ironman» tatovert på penisen, men man kan jammen begynne å lure.

«Lucky duck»

– Det er virkelig i vinden. Jeg ser konkurranseinspirerte tatoveringer overalt når jeg er ute og konkurrerer, sier triatlet Gisle Johnsen.

Den 46-årige familiefaren hadde akkurat fullført Ironman på Hawaii da han fant en butikk kalt «Lucky duck». For hva er vel mer naturlig for en som nettopp har pint seg gjennom hundrevis av kilometer, enn å la seg gjennomhulle av en blekkdryppende, sviende nålspiss? Inne på «Lucky duck» var han ikke den eneste deltageren.

– Det var mange der samtidig som fikk lignende tatoveringer, og det kom hele tiden inn nye kunder med samme mål. Tatovøren min var godt kjent med fenomenet og har hendene fulle hvert år etter konkurransen, sier Johnsen som er medlem i Skagerrak Sportsklubb der også seks av hans treningskamerater har skaffet seg en løpsinspirert tatovering.

Ikke uventet er trenden importert fra Amerika. Det mest populære er den såkalte «M-dotten», selve symbolet for ironman. Denne kan kun påføres om man har gjennomført full distanse som blir sett på som så tøft at det rettferdiggjør et merke for livet.

Ironman er riktignok et registrert varemerke hos det amerikanske privateide selskapet World Triathlon Corporation, som lisensierer ut navnet til stevner. Den populære røde M er altså en selskapslogo, som igjen har ført til flere flyktige diskusjoner i miljøet.

 For er det noe man ikke gjør, er det å tatovere selskapslogoer. Navn på konkurranser og tid, er en gjenganger. Og kroppskunsten skal helst være synlig for konkurrentene som ligger bak i løypen, derfor er legg, nakke og baksiden av arm populære steder å tatovere seg.

Arrangøren av Norseman tror deres innovasjon kanskje er det mest tatoverte norske varemerket av alle norske innovasjoner, på verdensbasis. Hvor mange ostehøvler finnes prikket inn i huden på folk?

– Dette vet vi selvfølgelig ikke sikkert, men vi la ut en tråd på Facebook her før helgen og det strømmer inn norsemanlogotatoveringer fra hele verden, sier daglig leder Dag Oliver som også bekrefter at fenomenet er i ferd med å bre om seg også i Norge.

De nye sjømenn

I den vestlige verden var tatoveringer i moderne tid lenge forbeholdt sjøfolk som et yrkessymbol. På 1980-tallet ble det vanligere blant unge mennesker, særlig i grupper som sto i opposisjon til det etablerte samfunnet. Mot slutten av 1990-tallet var tatoveringer en del av den alminnelige moten i vesten.

– Denne konkurransetatoveringen minner faktisk litt om sjømannstatoveringen, sier professor i religionsvitenskap Siv Ellen Kraft ved Universitetet i Tromsø.

Ifølge det amerikanske forskningssenteret Pew Research har mer enn én av fem amerikanere én eller flere tatoveringer i dag. Danske Politiken skriver at 600.000 dansker også har tatovering. Ifølge Runners World er det blitt så populært med ulike løpetatoveringer, at de har satt i gang egne kåringer.

– Det har egentlig alltid vært sånn, man markerer tilhørighet til en gruppe. Dette er sikkert mennesker som drar verden rundt og deltar i ulike arrangementer. Slike tatoveringer blir et symbol man kan lese og forstå på tvers av kulturer,  alle som har deltatt vet hva det betyr, sier Kraft som i 2005 ga ut boken «Den ville kroppen» som tar for seg kroppskunst og smerteritualer.

Fremtiden?

Men så er det nå slik at alle organismer eldes. En tatovering på en stram muskel blir fort et falmet bilde av gammel kondis, et lett skinnslengende og disig symbol på at denne kroppen faktisk har vært rett i ryggen.

– Det må jo trenes, sier Ove André Tjønneland og ler.

– Spesielt leggene. Det får være en motivasjon i seg selv.

Han er redd for at den spenstige sykkelen som er tatovert på høyre legg mister «racer-looken» når denne kroppsdelen får en annen fettprosent.

– Det blir et mål i seg selv å holde sykkelrammen rett. Det kan jo ikke begynne å henge og slenge bakpå der, sier han.

Gisle Johnsen er ikke bekymret, selv om vi snakker år 2050. Hans Hawaii-tatovering får stå sin prøve.

– Leggen er enkel å dekke. Det er bare å ta på seg bukse, sier han.

– Og når man er gammel har man bukse på hele tiden, mener du?

– Ja, det vil jeg tro. Så får vi ta de av ved en passende anledning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.