– Da du ringte trodde jeg det var Jørgen du skulle ha tak i, ler Marianne Fjeld.
– Hvordan er det å være kona til en av Norges mest profilerte langløper?
– Det er bare gøy, sier Fjeld.
I dag reiser hun til Val di Fiemme for å gjøre siste forberedelser til skiklassikeren Marcialonga, hvor hun møter samboeren og hans lag, Team Santander, som har for vane å prege topplasseringene i langløpet.
Skulle trent mer
Når vi møter henne i By i Lommedalen har hun nettopp vært på helsestasjonen med det yngste tilskuddet til familien, datteren på halvannet år. De to andre er på skole og i barnehage. Samboeren har allerede reist ned til Alpene, hvor han forrige helg deltok i La Diagonela, med Marcialonga som neste mål.
– Jeg skal være på et kurs i Sandvika om to timer.
– Da er det bare fem minutter hjemom for en kjapp dusj og litt mat, sier hun.
I vinter har datteren vært syk, med bronkitt. Det har gitt mange våkenetter og mindre trening, spesielt for hennes del.
– Restitusjon blir det lite av for både meg og Jørgen, ler hun.
– Får du dårlig samvittighet når du ikke får trent?
– Ja, jeg gjør det, men da er det veldig deilig når jeg får trent. Jeg har fått til fem–seks langturer på cirka fire mil, og det er jeg fornøyd med.
Tyngre å gå Birken
Det er syv år siden Fjeld gikk Marcialonga sist. I år hadde hun håpet å gå under fem timer. Hvilket hun med stor sannsynlighet gjør, ettersom traseen nå er kortet ned til 57 kilometer på grunn av snømangel.
– Det er veldig kjedelig at det er så lite snø der. Jeg skulle gjerne gått hele løpet, sier Fjeld som mener Birken, som i utgangspunktet er 16 kilometer kortere er mye tyngre.
– Birken har en helt annen løypeprofil. Marcialonga går litt av seg selv. Løypen er så fin og rett med lange slake nedoverbakker og små landsbyer som delmål underveis, sier hun.
Drakk grappa før mål
Selv om løypen stort sett er slak og fin avslutter den med en tre kilometers stigning. Da gjelder det å ha trent, skal man tro Fjelds samboer, Jørgen Aukland.
– Det er en kort bakke, men den er jo tøff og bratt når den kommer der mot slutten. Dessuten er det uvant for kroppen, når du har staket og gått dobbelttak med fraspark hele veien. Jeg pleier å få litt kramper der, sier Jørgen.
Om det var formen eller italiensk brennevin som ga kramper første året er uvisst.
– Første året jeg gikk fikk jeg noe jeg trodde var sportsdrikk, før den siste bakken. Det viste seg å være grappa.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.