Det nedtrekkbare kartet over Europa er gammelt og slitt, og den nederste delen av lerretet, som viser øvre delen av Afrika, henger godt synlig over tavlen og småblafrer. Middelhavet kan skimtes fra bakerst i klasserommet, et farvann mange av elevene her på Breidablikk læringssenter en gang krysset. Nå sitter de med ryggen vendt mot Nordsjøen og har fått i oppgave å skrive om kvinnens posisjon i samfunnet der de er vokst opp.

Etiopiskfødte Urige Buta (36) noterer noe i en bok. Så er timen ferdig og Norges raskeste maratonløper kan endelig svare på spørsmålet DN stilte ham for 45 minutter siden; om hvorfor østafrikanere er så mye bedre til å løpe enn alle andre. Men da var timen akkurat i gang. Nå er den over. Og her er svaret:

Eleven. Buta går nå siste året på grunnskolen ved Breidablikk læringssenter i Haugesund.
Eleven. Buta går nå siste året på grunnskolen ved Breidablikk læringssenter i Haugesund. (Foto: Dagens Næringsliv)
– Disiplin, sier han og drikker lunkent vann fra sportsflasken sin. Buta liker ikke vannet kaldt, mener lunkent vann er bedre for kroppen.

Seirene. Det er blitt mange triumfer. Blant annet er han kåret til årets løper fem ganger.
Seirene. Det er blitt mange triumfer. Blant annet er han kåret til årets løper fem ganger. (Foto: Dagens Næringsliv)
– Hardt arbeid, legger han til.

Familiefar. Hjemme bruker han all tid med familien. For å bli god til å løpe må man ha balanse i livet, mener familiefaren som er kristen ortodoks.
Familiefar. Hjemme bruker han all tid med familien. For å bli god til å løpe må man ha balanse i livet, mener familiefaren som er kristen ortodoks. (Foto: Dagens Næringsliv)
– Og tålmodighet.

Urige Buta starter dagen med en løpeøkt klokken seks. Etter skolen bærer det rett hjem for økt nummer to.
Urige Buta starter dagen med en løpeøkt klokken seks. Etter skolen bærer det rett hjem for økt nummer to. (Foto: Dagens Næringsliv)
Nå skal han hjem og trene, som han også gjorde klokken seks i morges, og som han har gjort klokken seks hver dag i hele sitt voksne liv.

Treneren. Den tidligere storløperen Karl Johan Rasmussen fungerer nå som Butas personlige trener.
Treneren. Den tidligere storløperen Karl Johan Rasmussen fungerer nå som Butas personlige trener. (Foto: Dagens Næringsliv)
– Jeg tror ikke noe på at vi har en genetisk fordel, alle mennesker er født like, sier Buta som har løpt maraton på 2.09.27

– Vi har en fordel av å trene i høyden.

– Men vesten har vitenskapen, de beste trenerne og penger. Vesten har jo alt?

– Men bruker det kanskje ikke riktig.

Rekordkrangel

Før påske satte den somaliskfødte briten Mo Farah europarekord på halvmaraton. Tiden 59.32 var 20 sekunder raskere enn spanjolen Fabian Ronceros 14 år gamle rekord på distansen, hvilket fikk sistnevnte, ifølge nyhetsbyrået AFP, til å uttale dette:

– Jeg har ikke noe imot afrikanere. Tvert imot, jeg anser dem overlegne europeiske løpere. Problemet er at alle de rekordene som finnes på dette nivået i dag er satt av løpere som er født i Afrika.

Han sa videre at han ikke syntes Farahs tid burde blitt oppført som europarekord, at det bør skilles i rekordbøkene mellom løpere som er født i Europa og de som ikke er det. I miljøene er dette en svært betent sak. For nå er dominansen i ferd med å svekke elitesatsingen i vesten. Bare sist helg ble fire europeiske storbymaraton arrangert: i Paris, Rotterdam, Milano og i Wien. Samtlige ble vunnet av østafrikanere. Like før påske var det VM i terrengløp, i utgangspunktet en stor verdensidrett, men i år omtrent uten europeiske land til start, og man kan spørre seg hvorfor. Bortkastede ressurser? De 12 raskeste kvinnene var enten fra Kenya eller Etiopia. Hadde hvert land kunnet sende flere enn seks løpere ville listen vært endeløs. På herresiden må man ned til 10. og 11. plass for å finne andre farger på flaggene, nemlig to løpere fra Bahrain. Men begge er østafrikanere som har skiftet statsborgerskap. Slik fortsetter listen ned til 22. plass, der det tyrkiske flagget dukker opp. Men Polat Kemboi er også oppvokst i Kenya. Før jul ble han europamester på distansen foran en annen tyrkisk-kenyansk løper som nylig også skiftet statsborgerskap. For ordens skyld kan det nevnes at bronsen gikk til Spania og Alemayehu Bezabeh, opprinnelig fra Etiopia.

Blant verdens til nå i år 20 raskeste tider i halvmaraton finner vi riktignok én hvit mann. Han heter Zane Robertsen og er fra New Zealand og er en av fire hvite i historien som har kommet under timen på 21 kilometer. Hemmeligheten? Sammen med broren Jake flyttet han etter gymnaset fra et ressurssterkt miljø i New Zealand til Kenya, inn i en jordhytte med blikktak. Han har vært i Afrika i syv år og nekter å flytte hjem.

Blir for drøyt

Er det dette som skal til for den hvite mann for å ta opp kampen? En absolutt livsstilsforandring. Et liv hengitt til den totale askese? Hvordan i all verden skal en vestligfødt løper klare å motivere seg for å løpe fremover?

– Jeg synes det er drøyt. Vi kan ikke forlange av talentene våre at de må flytte til Øst-Afrika og nærmest gi opp sitt eget samfunn og kultur, sier Svein Arne Hansen som lørdag ble valgt til president i Det Europeiske friidrettsforbundet.

En av hans aller viktigste oppgaver mener han er å få opp motivasjonen til europeiske langdistanseløpere.

– Stort sett alle pengepremier i løping går nå til afrikanske løpere. Det begynner å bli et problem, det går på motivasjonen løs for andre, sier Hansen som sammen med et team skal jobbe med forslag om hvordan det kan bli gjevere å satse på verdens tøffeste kondisjonsidrett.

– Jeg vil jobbe for at vi innbakt i større stevner, som for eksempel Diamond League på Bislett, kanskje har en egen konkurranse for europeere på for eksempel 3000 meter. Vi må få opp interessen der vi er svake, sier den nyvalgte presidenten som også har et langsiktig mål om å bygge opp treningscamper i høyden i Spania etter amerikansk modell, der man kan skape profesjonelle miljøer og trene sammen hele året.

Johan Kaggestad er mer pessimistisk.

– Vesten har tapt, sier han til DN.

– Løping er den enkleste idretten. Alle kan drive med det. Men vi har ingen incentiv for å satse lenger.

– Hvorfor er det så viktig å være best i løping? Vi har jo andre idretter vi kan drive med?

– Ja, men det er flaut. Det blir pinlig å følge med på OL og VM-sendinger når vestlige løpere bli lekt med. Vi har fått maten på bordet, vi lever det gode liv. Det er mindre bevegelse i barneårene, for mange halvfete unger, for lite naturlig bevegelse.

– De som satser må skille seg ekstremt ut.

Skyggeløping

Da Urige Buta kom til Norge fra Addis i Etiopia i 2003 og søkte politisk asyl, hadde han ikke joggesko. Han begynte å spare. Satte av noen hundrelapper i måneden fra støtten han fikk fra den norske stat. Etter tre måneder kjøpte han sko til 800 kroner.

– Da var jeg rundt 22 år og hadde aldri drevet med konkurranseløping. Jeg kjedet meg på mottaket, satt bare inne og spiste. Jeg ville trene, sier han.

Løp til og fra skolen

Men kroppen hans har vært i bevegelse hele livet.

– I oppveksten løp jeg til og fra skolen. Det var ti kilometer hver vei. Jeg hadde ikke klokke, men vi fulgte solen. I Etiopia kommer den rett over hodet hver dag. Det var en skygge vi så på. Når den var kommet til et punkt, var det tid for å løpe. Vi ville ikke komme for sent, da ville vi blitt slått på håndflaten.

– Hvorfor løp du hjem igjen, da?

– Jeg var sulten. Og jeg måtte passe på dyrene våre.

Butas nåværende trener, Karl Johan Rasmussen, tror det finnes mange i Norge som også har en allsidig bakgrunn, som i teorien skal ha sjanse til å bli gode.

– Å satse krever en spesiell form for motivasjon, noen finner det i det asketiske livet, andre finner det for eksempel som Vebjørn Rodal som løp med piggsko opp alpinbakker og kjørte på akebrett ned.

– Man må finne ut hva som gjør en til en «jævel» i løypa, sier Rasmussen som selv var blant Europas beste maratonløpere.

Han mener norske løpere kan være mer forvirret enn afrikanske.

– Det er mange ulike treningsfilosofier der ute, mange lar seg nok fascinere av alle mulighetene vi har, sier han.

– De beste løperne i verden er vitenskapelige, men de blir aldri helt fanget av den, sier Rasmussen.

Bruker talentet feil

I 2011 fikk Buta norsk statsborgerskap. Han er fem ganger kåret til Norges beste langdistanseløper og har NM i Haugesund som årets mål. Så er det OL i Rio 2016 han sikter mot.

– Det er mange talenter i Norge som helt sikkert kan bli blant verdens beste. Men det virker som nordmenn har problemer med å bestemme seg for hva de vil, hvilke distanser de vil satse på og ofre livet for, sier han.

Buta har invitert på etiopisk festmåltid. Sammen med kone og barn feiret han påske sist søndag, etter den julianske kalenderen som mange ortodokse kristne følger. Det er mengder med restemat igjen. Han ber før maten, takker for at familien har det godt.

– De beste afrikanerne har europeiske trenere. Det er her kunnskapen er, sier Buta som mener et steg i riktig retning er å trene mer sammen.

– Mange er alene med egne programmer. I Etiopia og Kenya løper nesten alle sammen i store grupper etter hvilke distanser de satser på.

De færreste har pulsklokke, de stikker seg ikke i fingeren for å måle laktatet i blodet. Men de har utviklet en unik belastningsfølelse.

– Jeg synes det er unødvendig å klage på at østafrikanerne setter rekordene.

– Alle har muligheten til å trene sammen med oss.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.