Isen er på vei bort fra Maridalsvannet, men under tåkedottene som setter fart i snøsmeltingen høres taktfaste slag mot underlaget. Femmilsturen på rulleski er imidlertid som en luftetur å regne i forhold til det som venter i slutten av uken.

– Vi som skal gå, er alle i samme båt, men det blir helt jævlig, sier Gunnar Bøthun.

33-åringen, som allerede har kjent på kroppens tålegrense under ekstremtriathlonet Norseman, snakker om verdens lengste langrennskonkurranse i moderne tid. Søndag arrangeres rennet etter 132 års opphold.

Gunnar Bøthun fikk brudd i ryggen i mai i fjor. Tre måneder senere gikk han i mål på Norseman. Nå forbereder han seg til verdens lengste skirenn.
Gunnar Bøthun fikk brudd i ryggen i mai i fjor. Tre måneder senere gikk han i mål på Norseman. Nå forbereder han seg til verdens lengste skirenn. (Foto: Dagens Næringsliv)

– Man må trøste seg med at andre har det like ille og at de som er dårligere trent har det enda verre, sier Bøthun om det han tror kan bli det tøffeste han har opplevd.

- Jeg får mange spørsmål om hvorfor jeg driver med dette. Det er først og fremst fordi jeg syns det er gøy, sier Bøthun.

Staker i ti timer

For hverken løpere eller arrangøren av Nordenskiöldsloppet vet helt hva som venter i et renn som er dobbelt så langt som Vasaloppet. Egentlig skulle løpet tyne utøverne i 220 kilometer, men det varmeste været i Lappland på 70 år har endret løpet til hardere stigninger, men til rundt 180 kilometer.

Bøthun har konkurrert over 11 timer før, men da med en blanding av svømming, sykling og løping. Nå venter kun en ting; staking i rundt ti timer.

Det er det dobbelte av hva han noensinne har gjort før og rundt fire ganger så lang som turen han nå er ute på. Fjorårets 76. plass i Vasaloppet i bagasjen hjelper på.

– Man må lære å takle smerte. Smerte i seg selv ikke så fælt. Det handler om å vite hvorfor man har smerten og vite at vondt bak i leggen ikke er farlig. Man må på en måte innse at det kommer til å gjøre vondt. Da er det lettere å takle, sier Bøthun.

Det er tvilsomt om det er noen trøst for dem som begynner å gå tom søndag, men trolig var det forrige ultraløpet i Lappland langt verre. Med ski på opptil tre meter lengde og tre ganger dagens vekt gikk løperne sitt eget spor i 1884, i jakten på førstepremien på 200 svenske kroner. De måtte også gå minst 30 kilometer hver vei for å komme seg til og fra rennet. Han som bodde lengst unna skal ha gått 90 kilometer bare for å komme til starten og etter endt renn dratt ut på ulvejakt.

– Historien sier at en svenske som kjempet side om side med to samer i teten tre mil fra mål tenkte at konjakk kunne hjelpe ham å vinne rennet. Men drikken virket motsatt, sier leder for nåtidens arrangementet Wolfang Mehl.

Gunnar Bøthun forbereder seg til verdens lengste skirenn. Foto: Marte Christensen
Gunnar Bøthun forbereder seg til verdens lengste skirenn. Foto: Marte Christensen (Foto: Dagens Næringsliv)
Fra ryggbrudd til Norseman

Bestemann klarte å fullføre de 22 milene på litt over 21 timer, inkludert pålagt hvile minst én time halvveis.

– Det er utrolig at de klarte tiden med datidens ski og utstyr uten preparerte spor. Det var langt fra noe kosthold med energibarer og sportsdrikke heller, sier Mehl.

Ti måneder tilbake i tid var også blytungt på sin måte. Bøthun, som til daglig er i full jobb i NRK, presset mil på landeveissykkelen da han ikke klarte en sving i 60 kilometer i timen. Han stupte ut i grøften. Med én gang kjente han at noe var veldig galt der han lå med brukket sykkel ved siden av seg.

Legen påviste brudd i ryggen og flere «forandringer i ryggen». Nakkesleng, armbrudd og tre brekte ribben var også resultatet av fallet. Men det kunne gått verre.

– De var ganske tydelig på det tidlig at når man har skadet ryggen skal man passe på å trene. Det tok jeg til meg og sa ikke så mye om Norseman, sier Bøthun om konkurransen som hadde vært årets mål.

Men sakte startet han veien tilbake. Rundt en måned etter ulykken klarte han å trene. Etter seks uker var gipsen borte. I august, tre måneder etter ulykken, stilte han til start i Norseman.

– Den siste biten på fem kilometer foregår i steinur. Jeg hadde krampe i absolutt alle muskler jeg kunne kjenne til under livet. Det var sikkert ti forskjellige muskler som skrek samtidig. Det er noe man ler av etterpå. Det er ikke farlig det heller, sier Bøthun som begynte å trene opp kroppens ressurser etter studietiden i 26-årsalderen.

Nå hadde han klart 26. plass til tross for skadene og fått teste en smerteterskel som er en god erfaring å ha med seg under helgens prøvelse.

«Ernæring mest avgjørende»

Stadig flere ser med nysgjerrighet på den utmattelsen kroppen utsettes for over så mange timer. Professor Eystein Enoksen ved senter for prestasjonsevne på Norges idrettshøgskole mener ernæring er helt avgjørende.

– Man bryter ned muskelapparatet og det muskulære blir spesielt tappet. Når man trener hardt får man små mikrorupturer som kan føre til en slitasje som utløser krampe. Derfor er det viktig å tenke på å få tilført mineraler og salter når man konkurrerer så lenge. Det er kjempeviktig, for det tappes i svetten, sier Enoksen.

Han påpeker at konkurransen i Nord-Sverige er så mye lengre enn det ni mil lange Vasaloppet at behovet øker drastisk til det man spiser underveis og i forkant.

– Man må ha lagret opp med energi på forhånd. Karbohydrater, fett og slike ting må være ekstremt på plass. Ernæringen er det mest avgjørende. Fettforbrenningen avgjør etterhvert det man har gå med på slutten, sier Enoksen som også påpeker at blodets oksygentransport blir påvirket negativt dersom man ikke får tilført det nødvendige.

– Det er utrolig viktig å opprettholde blodsukkeret og holde det på et jevnt nivå. Er det for lavt mister man kraft, sier Enoksen.

Han vektlegger at løperne må disponere kreftene med ikke for høy intensitet i de første timene for å økonomisere kraftforbruket.

Selv gjør ikke Bøthun veldig spesielle ting for å forberede kroppen til å møte utmattelsesprøven. Men han vet hva som må inntas underveis. Og et snitt på 50–60 timer trening i måneden er grunnfjellet.

– Jeg vet om folk som mener de ikke trenger næring på ni mil i Vasaloppet. Men går man tom etter åtte mil er man ferdig, sier Bøthun.

 

- Se flere bilder:

 

Les også: Ekstremt populært dnPlus

Spår dyrere sportsutstyr dnPlus  

NTNU-professor: Hvilepulsen har blitt litt glemt  

Se DNtv:

Her er årets sykkelnyheter:

Dette er vårens sykkeltrender
Her er sesongens nyheter på terreng og landevei.
03:11
Publisert:
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.