Alt for barna

Barneombud Anne Lindboe har bare ett mål: å være gnagsåret på politikernes hæl.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

I et barns lille, begrensede verden, uansett hvem som står for oppdragelsen, er det ingenting som oppleves sterkere enn urettferdighet.
Charles Dickens’ «Store forventninger» (1861)

Hun har stirret inn i mørkets hjerteløshet. Anne Lindboe har sett mye jævelskap. Foreldre som har torturert sine egne barn. Unger som er slått så helseløse at de er gule og blå over hele kroppen. Og hun har obdusert små barnekropper som ikke overlevde sin egen families voldelige oppdragelsesregime.

– Det er ingen grenser for ondskap eller grusomme handlinger som voksne begår mot barn. Det er mye som er ille. Noe av det verste jeg har sett – der barna fremdeles er i live – er barn skåldet med glohett vann, brennmerket med varmt bestikk, låst inne i en tørketrommel, holdt under vann i badekar, mens søsken ser på, til de nesten druknet.

Hos barneombudet er Riksløven byttet ut med en gul teddybjørn. Dette er tydelig heraldikk for småfolk som trenger omsorg og beskyttelse.

Siden hun tok fatt på sitt seks år lange åremål ifjor sommer, har Lindboe vært meget synlig. Hun står kompromissløst på barnas side, enten det dreier seg om å tukte tusenårige religiøse omskjæringstradisjoner, kritisere Rikshospitalet for begredelig behandling av de tidligfødte eller se smårollingene som havner i det moderne velferdssamfunnets malstrøm av samlivsbrudd.

Anne Lindboe

  • Født: 1. august 1971.
  • Sivilstatus: Gift med veterinær Morten Lindboe, tre barn.
  • Stilling: Barneombud.
  • Bakgrunn: Lege, spesialist i pediatri, stipendiat i rettsmedisin (om krybbedød og hodeskader som følge av filleristing), MBA fra NHH, doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Overlege ved barneavdelingen, Oslo universitetssykehus fra 2008. Forsker ved Folkehelseinstituttet/Rettsmedisinsk institutt.
  • Aktuell: Mener det må bli obligatorisk med fire timer megling for foreldre før de barker sammen i en barnefordelingssak i rettsapparatet.


Kidsa fra Sellanrå
Tusenvis av saker om barnefordeling og samvær utkjempes hvert år i norske rettssaler. Tallet øker kraftig. Og det er skrekkelig kostbart. Denne uken sammenlignet Lindboe intense konflikter mellom foreldrene med alvorlig omsorgssvikt.

– Vi mener at alle barn skal høres i saker som angår dem selv. De skal ikke få bestemme selv hvor de skal bo når foreldrene går fra hverandre, men de skal ha mulighet til å si hvordan de har det. Hvis foreldrene krangler forferdelig mye, skal de få si noe om hvordan det påvirker dem. Mer tid til megling vil få flere til å besinne seg. Ofte er det gode, fornuftige foreldre. Så plutselig klikker det. I en del saker er det mistanke om vold, overgrep, psykopati og omsorgssvikt. Disse må selvsagt opp for retten.

Lindboes oppvekst på Revetal i Vestfold betød trygghet og god tid. Dette var før barndommen var blitt digital, før bamseklubber, før smårollingene inngikk i en taus symbiose med tv-skjermer. Lektorforeldrene sørget for å gå turer i fjellet med barna. De reiste aldri uten barna. Lyng under beksøm. Rondane, Femundsmarka, Møsvatn i Telemark. Det var turorientering med kart og kompass. De øyhoppet gjerne i Hellas i seks uker.

– Paros var flott. Og Astipalia, som lå pokker i vold utenfor Kykladene. Ti timer med båt, uten lugar, men med stråmatter på dekk. Dette var en tid for ryggsekk, enkle pensjonater og bed and breakfast. Jeg har barn som er to, åtte og ti år. Foreløpig blir det mye all inclusive. Det er litt vanskelig å reise ut på strabasiøse utflukter. Barna må bli litt større først.

Hun sang i Sandefjord jentekor. Det ga oppvekstårene et anstrøk av magi og musikalsk evighet.

– Vi turnerte mange ganger i Europa, vi sang i Kölnerdomen og i Notre-Dame. Katedralene hadde en vill akustikk, og ga den store lyden. Det var helt rå opplevelser. Å synge på mer alminnelige konsertscenene var ikke så morsomt. Jeg liker den store musikalske dramatikken – gjerne Richard Wagners operaer.

Lindboe likte naturfag og dissekerte frosk med stor glede mens de fleste andre holdt på å kaste opp. Men hun syntes aldri det var gøy når noen moret seg med å trekke vingene av levende fluer. Da hun var 19 år, reiste hun til Aix-en-Provence for å studere fransk. Der lærte hun mange unge franske menn at blond ikke er synonymt med bytte.

Hun traff sin veterinærektemann i Medicinernes Skiklub Svartor. Skiromansen holder. Da det nybakte barneombudet stadig vekk var på tv-skjermen iført den samme grå drakten (Anne Lindboe hater å shoppe), tok ektemannen henne resolutt med til London. Der fosset de igjennom byens klesbutikker. Det ga resultater med høy stilkarakter.

– Mannen min leste «Markens grøde» høyt da jeg var gravid med vårt første barn, og jeg lå på sofaen. Det ble et sterkt møte med Hamsuns tekst. Sist sommer pakket vi lavvoen i bilen og kjørte nordover. Fra Mo i Rana kjørte vi til Bodø og Saltstraumen. Sørover brukte vi Atlanterhavsveien og var innom Dønna, Herøy og Vega. Det finnes ikke noe vakrere i hele verden enn Nord-Norge.

– Men det regnet visst gruelig hele tiden?

– Vi fikk slått opp lavvoen bare én gang, ved Stokkøya Sjøsenter i Åfjord. Ellers ble det mange hoteller. Men det var sånn det skulle være den sommeren.

Anne - da hun fortsatt het Snildal til etternavn - og broren Olav poserer i sin fineste stas for fotografen.  Foto: Privat

Tidsnød for dummies
Hun har ikke sløst med tiden. Lindboe proklamerer med smittende begeistring at hun elsker å lære nye ting.

– Når ting er lystbetont, er jeg flink til å disiplinere meg. Jeg tok en MBA på Norges Handelshøyskole ved siden av full jobb og barn. Jeg hadde lyst på en hardcore MBA. Skal jeg være ærlig, må jeg si at det var tøft. Men jeg er nok analytisk og flink til å se hva som er viktig. Jeg leser ikke de tykkeste bøkene, men jeg får likevel fatt i kjernen. Jeg lærer lett.

– Du er god på synopsis?

– Ja! Utrolig mye finnes i «... for dummies». Som «Excel for dummies». Jeg har jo ikke all verdens tid.

På medisinstudiet oppdaget hun at hun hadde et usedvanlig barnetekke. I oppveksten var hun ikke opptatt av dukker og barn, men som student møtte hun skrekkslagne små pasienter – som så tok imot kanyler og alskens ubehag uten å kny.

– Det var noe med kjemien som bare var der. Jeg ser ikke skummel ut, og jeg tar barn på alvor. Jeg oppdaget at vi likte hverandre. Alle har sine talenter. Barn var mitt talent. Jeg ser barn som selvstendige individer, jeg synes barn er interessante – de er ikke bare kransekaker og bursdagssanger.

Hun skulle egentlig ikke bli barnelege, men barnekardiolog. Men det ble for teknisk. Lindboe fikk et vikariat som overlege på seksjon for sosialpediatri – som tar seg av barnemishandling og spiseforstyrrelser. Dette fagfeltet er ennå mye upløyd mark.

– Jeg så at her kunne jeg være med og forme faget. Dessuten kunne jeg ha en ekstremt stor effekt på enkelte barns liv. Som lege møtte jeg skjebner som var så store og triste at jeg ikke fikk sove om natten. Ved å være legen som ser barna, kan du endre livet deres. Det er et ekstremt privilegium.

– Hva kan skje når et barn filleristes?

– Det kan gå helt galt. En tredjedel får ikke alvorlige skader, mens to tredjedeler av barna dør eller får alvorlige skader. Det er viktig å informere om at dette er svært farlig. Det handler ikke nødvendigvis om dårlige foreldre, men om natt etter natt uten søvn. Om dårlig impulskontroll og at det en natt tilter for en utslitt forelder – uten at jeg vil unnskylde det.

12 tette

  • 1. Leser daglig Aftenposten, Dagbladet og VG på nett. Faglitteratur, dokumenter, høringsuttalelser. Lite tid til skjønnlitteratur.
  • 2. Ser på Nyhetene. «Nytt på nytt». «House» – som er helt urealistisk. Han ville mistet lisensen og havnet i fengsel for lenge siden.
  • 3. Hører på Wagner er kult – og helst i operaen. Mozart, jazz, country.
  • 4. Favorittduppeditt Iphone.
  • 5. Kjører 18-trikken. Gammel Peugeot 307 stasjonsvogn. Barneombudets sykler.
  • 6. Skulle bli som 12-åring Lege. Kroppen og hvordan den virker, fascinerte.
  • 7. Favorittbok Knut Hamsuns «Markens grøde». Leser krim, liker Jo Nesbø.
  • 8. God til Å se de store linjer, er analytisk. Flink med barn og voksne. Lite stresset.
  • 9. Dårlig til Å håndtere it-tekniske ting. Kan være sta – det er vel både godt og dårlig?
  • 10. Redd for At noe skal skje med barna mine. Har sett for mye til ikke å bekymre meg, men er ikke overbeskyttende.
  • 11. Kan ikke fordra Når voksne setter egne hensyn foran barns. Voksne som mangler barneperspektivet.
  • 12. Favorittnettsted barneombudet.no


Bestialitetens historier
Det er mye mer av oppdragervolden, der voksne bruker vold for å tukte barna, enn man skulle tro.

– Tortur og bestialitet?

– Ja, rett og slett. I Norge brukte vi vold i oppdragelsen for inntil 30 år siden. Endel land ligger langt etter. Vi bør kunne si at er man vokst opp i en kultur der man selv er blitt utsatt for vold hjemme – og der det hevdes at dette er bra for barna, for at de skal bli lydige – er det ikke rart at noen fortsetter med det. Uten at vi aksepterer det. Oppdragerrollen henger igjen i enkelte kulturer. Der har vi et ansvar for å opplyse at når ungen ikke hører og du har lyst til å slå, er det skadelig og ødelegger relasjonen. Det bryter ned forholdet mellom foreldre og barn. Så har du de ekstremt voldelige drapsforsøkene. Det kan også skje i etnisk norske hjem.

– Du har obdusert små barn som er drept av dem som skulle passet på dem. Hvordan orker man det uten å miste troen på det gode?

– Jeg har ikke mistet troen på mennesket! Men det er veldig tungt og veldig trist. Alle som er med, blir dypt berørt. Jeg har i etterkant opplevd å få reaksjoner på det. Jeg var nok ikke den tøffeste i klassen. Men når et barn er dødt, må vi forsøke å finne ut hva som skjedde, og trygge andre barn.

Jeg kan viderebringe tilbakemeldinger fra barn og unge: Det de ønsker seg mest av alt, er en dag til å gjøre ingenting

Barn sendes ofte tilbake til familier som mishandler dem. Lindboe sier flere tar dette på alvor, men at det er langt igjen.

– Barnevernet må ikke henlegge saker der det er vold, men vi vet at det skjer. Vi må unngå frivillige ordninger som går på bekostning av barna. Det er ikke alle saker barnevernet vet om. Christoffer-saken er et eksempel på en sak som mange visste om. Men ingen sa ifra. Alle har et ansvar for å si fra når man er bekymret for et barn. Man må tenke at det er omsorg, og ikke angiveri.

Anne Lindboe bor med familien i Ullevål Hageby. Hun vet at tid er luksus – også for barn.

– Jeg er ikke moralist og skal ikke fortelle foreldre hvordan de skal oppdra barna sine. Det har de ansvar for selv. Men jeg kan viderebringe tilbakemeldinger fra barn og unge: Det de ønsker seg mest av alt, er en dag til å gjøre ingenting.

Nå legger noen foreldre inn en gps-tracker og tror at de slik kan passe på barna sine. Det synes Lindboe er en dårlig idé.

– En naturlig del av barndom og ungdom er å gå på epleslang, ringe på dører og så stikke av. Men det er trist hvis du aldri får gått på den epleslangen, fordi foreldrene dine har kjøpt en teknisk dings som skal gjøre foreldrejobben. Jeg liker ikke overvåkning av barn. Barnekonvensjonen sier at barn har rett til privatliv. Og det gir falsk trygghet. Du har ingen garanti for at barnet ikke løper ut i veien, foran en bil.

– Gikk du på epleslang?

– Javisst! Jeg var kjemperedd, men det er jo det som gjør det så spennende. Jeg var ingen versting, men det er fint å løsrive seg, bli fri, teste ut egne grenser.

Anne Lindboe med eldstedatteren Maja for cirka ti år siden.  Foto: Privat

Nøytralitetsvakten
Lindboe er uten partipolitiske sveisepunkter. Det er nok lurt, siden jobbeskrivelsen hennes kan leses som et mandat til å gyve løs på politikere på alle flanker. Da hun erklærte at det å plassere barn på glattcelle var en skamplett på rettssystemet, fikk hun så ørene flagret i en kommentarstrøm på en NRK-nettside. Her ble silkehanskene flådd av.

Anne Lindboe ler så hun rister.

– Jeg er utrolig hardhudet og tåler det, men det er synd at voksne oppfører seg sånn på sosiale nettsteder. De er dårlige forbilder for barn og unge. Barna er i en krisesituasjon og opplever det å bli puttet på glattcelle i dagevis uten tilsyn av voksne, som det verste – fra de blir innbragt til de har sonet ferdig. Vi har ingenting å vinne på å behandle dem på slik, bare noe å tape. Barn skal behandles på en skikkelig måte.

FNs barnekonvensjon er signert av alle land – bortsett fra Somalia og USA.

– Vi håper at USA følger med i timen og undertegner Barnekonvensjonen før Somalia. Norge har ikke signert tilleggsprotokollen, som gir barn mulighet til en internasjonal klageinstans. Det virker som norske myndigheter i økende grad er redde for å gi internasjonale organer mulighet til å overstyre Norge. Selv om vi er gode på barnerettigheter i Norge, er vi ikke perfekte. Det er derfor viktig at også norske barn får internasjonal klageadgang.

– Har vi et moralsk ansvar for asylbarn, som til og med kan være født i Norge og ikke kjenner til noe annet land?

– Helt klart, selv om jeg skjønner at barn ikke kan gi automatisk oppholdstillatelse. Jeg kan ikke være aktivist for enkeltbarn. Min oppgave er å endre systemet for alle barn som trenger det. Noen asylsøkerbarn er så godt integrert, spiller fotball og har foreldrene i jobb. Disse funksjonelle familiene ville kanskje klart en retur best. De barna ingen snakker om, har dysfunksjonelle foreldre, aldri vært godt integrert og har kanskje begått kriminalitet. De barna sender vi hjem uten at noen protesterer. Det er lett å få sympati for dem som tilpasser seg, men det er viktig å fokusere på alle lengeventende asylbarn. Mange barn blir syke av å leve i uvisshet.

Gnågsår
Lindboe leste Pippi Langstrømpe som barn.

– Jeg er glad i Astrid Lindgren. Jeg liker tøffe jenter. Og jeg trenger ikke bli populær i jobben min. Jeg får kun én periode som barneombud. Jeg kan ikke endre verden alene. Det er politikerne som har makt til å gjennomføre endringene, men jeg skal være gnagsåret på politikernes hæl, slik at de ikke glemmer barna.