En kraftig bygget, men ikke spesielt høy mann vagger over Rosenkrantz' gate på rødt lys, i hånden holder han en plastpose.

– Redaktøren i Aktuell Rapport ble kjørt ned bakfra. Noen og tredve år. Ble lam fra halsen og ned. En vet aldri noe sikkert. Alle får utdelt en porsjon av et eller annet, sier han.

Det har vært en lang dag etter en dårlig natt, det har vært pressekonferanse med en ny bok om saken, fra en ny advokat. Torgersen har sittet i panelet, kikket ned, to ganger bedt om ordet, tatt frem noen ark fra Joker-posen.

Nå er han sliten i hodet, eller helt kokt i kålrabien, som han sier. Det er én ting som hjelper. Han synger en trall og går inn på Eilefs landhandleri. Det første han tar opp fra posen er arket med tre sjakkoppgaver han har laget selv.

– Dette sjakkproblemet her er jeg stolt av. Det er ikke lett å løse, altså. Det kan du ha med i avisen din. Sjakk er jo in, nå.

Fredrik Fasting Torgersen er medlem av sjakklubben Fischer, av Forfatterforeningen og tidligere medlem i idrettslaget Tjalve. Han har gitt ut seks bøker, hadde sjakkspalte i Dagbladet og 10.8 på hundremeteren.

Iskaldt
Torgersen? Han ble vel frikjent, sier mange. Men så døde han, sier noen.

Jusprofessorer og advokater har i mange år sagt at dommen mot Torgersen åpenbart er uriktig. De har jobbet i årevis uten lønn.

En lang rekke av sakkyndige har underkjent de tekniske bevisene. Utredninger, avhandlinger, bøker og tv-dokumentarer. Fire ganger er saken forsøkt gjenopptatt.

<b>Slik blir amerikanske ungdommer gründere</b>

Til ingen nytte
På 70-tallet sto Jens Bjørneboe og andre raddiser på Torgersens side. Nå er det politikere i Fremskrittspartiet, det er tidligere førstelagmann Nils Erik Lie og forretningsadvokat Jan Tennøe, som for sin samvittighets skyld måtte skrive en bok om saken.

Høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum har nøyd seg med en artikkel, der han sammenligner Torgersen-saken med verdens mest kjente justismord; Dreyfus-saken.

I mellomtiden lever Fredrik Fasting Torgersen sitt liv. Neste år fyller han 80.

– Jeg sitter her. Med et glass øl og en Viking Lotto-kupong på innerlomma. En ny skjorte fra madammen. Jeg har en nydelig dame. Jeg elsker å bli klødd på ryggen.

Han bor i huset han fikk tildelt av kommunen da han slapp ut av fengsel i 1974, i Enebakkveien på Vålerenga, nedenfor toglinjen. Et forfallent trehus uten isolasjon.

– Hver helg bor jeg hos kjæresten, da jeg kom tilbake i går var det syv grader inne. Satte på noe strøm, så da er det vel en 13–14 når jeg kommer hjem. Strømmen er jo jævla dyr. Peisen ryker det ut av. Men jeg har ergometersykkel på kjøkkenet. Kjører fire minutters drag så jeg nesten ikke kan stå på beina. I stua har jeg jernstengene. Og en fjær som kan presses sammen, å holde den nede er fin isometrisk trening.

Skrivesperre
Han leter i plastposen, trekker frem en liten bok som kommer rett fra trykkeriet, et utvalg av hans dikt og fotografier som gis ut nå, «Hvis himmelen».

I mange år tok Torgersen bilder og skrev artikler om folk som levde på gata og i skogen.

– Han der ble dømt for to drap. Der er hunden min, bullstiffen. Der er Greven. Alle er døde nå.

Han leter etter diktet «Blomster til mor». Ned i posen igjen, finner frem en 30 år gammel uttalelse om et manuskript han ennå jobber med, selvbiografien.

– Fy fader, jeg har fått den skrivesperra! Før kunne jeg lage to–tre saker i uka for Aktuell Rapport. Fikk utbetalt 3800 kroner hver fredag. Det holdt til to middager for to, og fire drosjeturer, stort sett til Bjerke travbane.

– Hvordan er økonomien nå?

– Minstepensjon på 12.100 i måneden. Bostøtte på 1700. Husleia er på 8000. Det blir ikke mye igjen. Men jeg har fått hjelp, særlig av nevøen min.

Han prøver å lage seg middag hver dag. En favoritt er fersk suppe, koker ordentlig kraft på kjøttbein, men i går ble det Fjordlands fiskesuppe.

Han mater fugler og villkatter, noen av kattene får sove inne. Trener og måler blodsukkeret i fingeren hver dag. Hører endel radio, mye rart på radio. Tv-en virker ikke, skulle vært fikset, for han liker dyreprogrammer og krimserier.

– Jeg sover dårlig, selv om jeg er trøtt blir jeg lys våken straks jeg legger hue på puta. Men jeg har ikke vonde drømmer, det plager jo mange. Jeg drømmer søtt om dyrene i mitt liv.

Forleggeren bak de to nye utgivelsene kommer innom bordet, med kontrakt og en rull med femhundrelapper.

– Jeg stoler hundre prosent på deg, sier Torgersen og skriver under med stive fingre rundt pennen. De ble knekt i ungdommen, det var en som fikk seg en karramell.

– Jeg gjør ikke dette for pengenes skyld, sier forlegger Håvard Mossige.

– Men det gjør delvis jeg, sier Torgersen og ler.

Åtte på ett rom og kjøkken
Han får en biff, den smakte godt, han får en øl til, smiler og sier «hei, hei» til damer som går forbi bordet.

«Du kommer til å bli gammel, du ler mye», sier han til fotografen. Så får han hikke, som går over i en hostekule.

– Er det ikke det ene, så er det det andre.

Plutselig rykker han til, lener seg fremover.

– Til den artikkelen din: Jeg ble født i Sagveien 23, vi var åtte på ett rom og kjøkken. Stusselige forhold. Så flytta vi til Colletts gate, det var der gubben sjøl hoppa ut av vinduet, jaget av den eldste broren min.

– Faren din, hvor var han?

– Skaumann. Han bodde oppe i skauen. Jeg skjønte aldri åssen mamma kunne ha forelska seg i han. Senere flytta vi til Lille Tøyen. Jeg var med i Tøyen-gjengen, så var det gutta fra Kampen, og de fra «Torshau». Endel blåklokker ble det, en tur på Legevakta var forholdsvis vanlig. Men aldri kniv. Og vi slutta når en mann var ferdig.

– Hadde du et vanskelig temperament?

– Nei, nei. Men jeg har ett råd: Legg aldri hendene dine på en uniformert politimann. Gjør du det, har du dem etter deg siden.

– Hvorfor gjorde du det?

– Jeg var ikke klar i hue. Det hadde vært gatebråk, en politimann ba meg gå inn på fortauet. Jeg gikk litt tilbake, men ikke nok. Han tok ledsagergrep på meg, jeg vred meg løs, og da var det i gang. Jeg mot en masse politifolk.

– Hva drømte du om som ung?

– Bli fotballspiller og bokser. Jeg var yngstemann, mammas gullgutt. Det var jeg som fikk slikke bollen. Jeg hadde noen strøjobber, men betalte vel ikke så mye for meg.

Som 15-åring dro han til sjøs. Gikk nesten ned i en orkan utenfor Skottland. Gikk på bommen noen måneder i New York og Antwerpen.

Hjemme var det idretten som var livet. Oslo-mester i bryting, lovende i boksing, åtte kamper på kretslaget i fotball. Han var en kroppslig begavelse, lynrask og sterk, kunne svinge seg over gjerder med stav, kunne blitt hva som helst innen idrett. 14 dager før den førjulsnatten i desember 1957, da 23-åringen ble arrestert mistenkt for sykkeltyveri, hadde han vunnet en dansekonkurranse.

Da han kom ut fylte han 40.

– Jeg kjente meg ikke igjen i byen.

Etterhvert startet han et treningssenter. Selv løftet han 216 kilo i benkpress, 320 i markløft og satte 17 norgesrekorder i styrkeløft.

– Senteret lå i Christian Kroghs gate, nede ved Akerselva. Folk jeg hadde sittet inne med kom dit om kvelden, banka på. Jeg kunne ikke la dem sove ut i vinterkulda. Men det ødela instituttet. Jeg passer nok ikke som forretningsmann.

Å bøye stoler
De som gikk under i fengselet var alltid folk som ikke trente. Torgersen skrev til fengselsledelsen med anmodning om røykeforbud, passiv røyking var farlig, mente han.

Han fikk diabetes av for mye sjokolade, spilte bridge og sjakk, skrev dikt og malte bilder.

Han kranglet endel med ledelsen, og kanskje var det derfor han satt i 12 år før han fikk permisjon eller fremstilling. Mot slutten av soningen havnet han i isolat på Ullersmo.

– Dit kom jeg etter en slåsskamp med en fangevokter. Jeg hadde bøyd meg ned for å ta frem en vekt under senga, alltid vært nøye med vekta, det er jeg ennå, da slo plutselig vokteren til meg i bakhue. Det var en fangevokter jeg hadde levert inn et par klager på.

Det ble 23 timer i døgnet alene på cella, med en radio som kunne skrus av eller på mellom klokken 17 og 22. I to og et halvt år. En time lufting hver dag, da slo han stiften, trente som en villmann. Veps i vindusposten ble venner, han satte frem skåler med sukkervann.

– Hvordan holdt du ut?

– Jeg bøyde stoler. Jævlig fin isometrisk trening. En førstebetjent spurte meg hvordan det kunne ha seg at stolene ble ødelagt. Dårlig kvalitet, svarte jeg. Og så vipper jeg endel på dem, og jeg veier over 100 kg. «Torger, vi godtar den», svarte han. Han var grei, det var forskjell på betjentene.

Til slutt forbød loven å holde ham på isolat lenger.

– Men mange av vokterne hadde skrevet under på et brev hvor de sa de ville slutte på dagen dersom jeg slapp ut fra isolat. Løsningen ble overføring til Ila, med håndjern og fotlenke, fulgt av syv-åtte voktere.

– Hvorfor var de så redd deg?

– Jeg var sterk. Det kan være nok, bare å vite det. Hvis jeg får høre at han karen i hjørnet der borte går på steroider og er gæern, så er jeg ekstra på vakt.

I Botsfengselet var cellen hans full av duer, opp mot hundre på en gang. Hans beste venn var undulaten Snusken, den lå i halsgropen hans om natten. Da den ble syk og døde følte han en oppgitthet som var «nesten ubeskrivelig». Han la den i et smykkeskrin og begravet den i luftegårdens rosebed.

Hver lørdag kom moren hans med blomster. Flere justisministre kom med forslag om å søke benådning. Aldri, svarte Torgersen.

55 år etter
Støttespillerne begynner å bli gamle, Ebba Haslund og Wenche Foss er gått bort. Men gråhårede jurister i 60-årene kan være grevlinger. Og yngre kommer til, lager Facebook-gruppe, nettside, skuespill.

Den bokaktuelle advokaten Jan Tennøe skriver at Torgersen-saken er full av utrolige feil og verdiløse begrunnelser, i strid med den enkleste logikk.

Men lignende ting er sagt før. Den første var Tor Erling Staff. Han var tilstede da saken gikk i lagretten i 1958. 55 år senere går han sakte mot mikrofonen på pressekonferansen, stemmen er spinkel.

– Torgersen ble øremerket av en aktor som var totalt dominerende, han sa at dette mennesket aldri måtte slippes løs.

Staff forteller om det han kaller det første avgjørende punkt i en uforståelig sak. Da Torgersen under rettssaken hoppet over skranken og fløy på vitnet som festet ham til åstedet. Lagrettens formann forlot sin plass i juryen, deltok selv i slagsmålet, men fikk likevel lede juryen som skulle avgjøre skyldspørsmålet.

Torgersen må smile. Og blunke, han er blank i øynene nå. Snart rekker han opp hånden og spør «kan jeg få si noe?».

– VG spurte leserne i 2006: Burde Torgersen fått saken gjenopptatt? Det kom inn 10 058 svar. 81 prosent ja, 19 prosent nei. Jeg har vunnet. Jeg kjemper ikke for meg selv, men for rettssikkerheten.

Håndbak på Cito
Neste år fyller han 80, da har han vært fri i 40. For 15 år siden tok han en tur med Kiel-ferga, i 1978 var han i London, han og en dame gikk rundt med en koffert full av papirer, prøvde å få engelske aviser interessert i saken, det var håpløst.

Han kan gå hvor han vil, men han går til Galgeberg. Der galgen og gapestokken en gang sto. I mange år gikk han til Galgeberg corner, nå er det Cafe Cito. Ikke før ni om kvelden, ikke hver kveld, men ofte.

– Jeg er lenket på hender og føtter. Kan ikke dra noe sted.

– Du kan jo det?

– Jeg føler at jeg må være her. Være tilgjengelig, hvis det skulle oppstå et eller annet.

Vi tar drosje østover. Ryggen er ikke god, så han er glad for å slippe bussen. Vil han hjem, til villkattene på Vålerenga? En liten tur på Cito først. Et par øl. Hjemme før ett. Han snakker sjelden med noen om saken, det hender ukjente kommer bort fordi han er HAN TORGERSEN, da ber han dem sette seg et annet sted. Hvis det ikke gjelder en runde håndbak, da. Nylig slo han greit en russer, 200 lettjente kroner.

– Jeg sier til gamlingene på puben at skal dere leve lenge, så må dere trene litt. Kutt ut søtt og salt. Bevege seg litt. Sukker er drepen, altså.

Fredrik Fasting Torgersen svinger den brede, men vonde ryggen ut bakdøren i drosjen.

– Får du med at jeg ble tatt ut på juniorlandslaget i fotball?

Han ble tatt ut. Men akkurat det året gjaldt en regel om at de som hadde spilt på seniornivå for klubben ikke kunne spille landskamper.

<b>Slik blir amerikanske ungdommer gründere</b> (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.