Den tid, den sorg, tenker nok mange, men for søsknene Wendy og Jon Savage (Laura Linney og Philip Seymour Hoffman) er tiden kommet idet de får beskjed om at deres gamle far har begynt å skrive på veggen med sin egen avføring.
Wendy og Jon er begge rundt 40, ikke spesielt nære hverandre, og far (Philip Bosco) har de ikke snakket med på lenge. Noe har skjedd i barndommen, et drama som ikke settes tydelig ord på. Kanskje har Wendys stadig ikke oppførte teaterstykker og Jons doktorat i Bertolt Brechts dramatikk vært deres måte å takle den sammenraste familien på, eller som Jon sier, når Wendy insisterer på at noe må gjøres: «We don't have to go after him, Wendy. We're not in a Sam Shepard play». (Shepards dramatikk går som kjent ofte ut på å gjenforene og forsone familiemedlemmer som har glidd fra hverandre.)
Komikk på ramme alvor
Regissør og manusforfatter Tamara Jenkins ble nominert til Oscar for beste manus for «Innen familien», og klarer å pirke frem mye hverdagskomikk og underfundig humor i en situasjon de fleste skyver fra seg.
Men selv om filmen lener seg mot komedien, er det ikke en farse. Den har med seg alle de kompliserte følelsene det å plutselig bli konfrontert med en hjelpeløs tidligere plageånd fører med seg. På et plan er «Innen familien» også en mild kritikk av egosentriske, homogene samfunnsgrupperinger: Når Wendy og Jon først oppsøker sin bortreiste far, bor han i et skrekkinngytende pensjonistparadis i Arizona, og når de siden begynner å lete etter passende pleiehjem, blir de konfrontert med sine egne livssituasjoner; uforløste på mange plan, men til å leve med, så lenge de forblir uforstyrret, på sett og vis isolert. Spesielt Wendy (Linney ble også Oscar-nominert for sin rolle) blir oppskjørtet av både sine egne og påtvungne forventninger, av frustrasjonen over elskeren som sier til sin kone at han går tur med hunden når han besøker henne, og Guggenheim-stipendet hun søker på år etter år, men aldri får.
Man får tro at originaltittelen («The Savages») i tillegg til å være hovedpersonenes etternavn, er et ordspill rundt hvordan det å leve fragmenterte liv, på sett og vis er å bevege seg bort fra det siviliserte.
Søskenspill
Men dette er også en historie om voksne søsken, noe som ikke blir lagt under lupen så ofte på film. Linney og Hoffman ligner kanskje ikke på hverandre fysisk, men de fremstår som bror og søster. Som de suverene skuespillerne de er, trenger vi bare se dem sammen, lese kroppsspråket og høre på de uhøflighetene som bare søsken kan servere hverandre uten å være redd for at forholdet skal skrante, for å se for oss hele forhistorien deres sammen. Og de er morsomme, til tider veldig morsomme.
Et underliggende tema for Jenkins ser dessuten ut til å være hvordan livene leves utenfor tv-skjermen – hver gang en tv står og surrer i rommet, er den mellommenneskelige situasjonen på skjermen hektisk og emosjonell, mens stemningen i rommet er spent og ambivalent – og det gjør hun med glans.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.