Uklare og doble norske budskap preget de første norsk-amerikanske nordområdedialogene. Resultatet er mindre, ikke større amerikansk interesse for norsk del av Barentshavet.
Det er de kritiske konklusjonene forsker ved Fridtjof Nansens Institutt, Kristine Offerdal, trekker i en analyse av de norske forsøkene på å høyne den amerikanske interessen for Barentshavet som energiregion.
Grunnløse samtaler
I en artikkel offentliggjort i det britiske vitenskapelige tidsskriftet Polar Record, ser Offerdal nærmere på de norsk-amerikanske nordområdedialogene som ble innledet etter at utenriksminister Jonas Gahr Støre lanserte nordområdestrategien i desember 2005.
De amerikanske beslutningstakerne klarte ikke å forstå hva Norge ville oppnå med sitt nordområdeinitiativ, og følte at Norge uten gode grunner forsøkte å etablere et nytt byråkratisk samarbeidsnivå.
Mindre interesse
Offerdal har intervjuet 26 norske og amerikanske deltakere i dialogene og sett på offisielle uttalelser fra begge land fram til høsten 2007. Det norske initiativet førte bare til moderat økende, og senere mindre interesse blant de amerikanske beslutningstakerne.
Hun peker på dårlig koordinering mellom Utenriksdepartementet og Olje- og energidepartementet i samtalene med amerikanerne. De to departementene har hatt ulike tilnærminger til ressurspotensialet i Barentshavet.
Motstridende uttalelser
Der utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) pekte på ressurspotensialet i Barentshavet som ett av de viktigste argumentene for økt amerikansk nordområdeinteresse, la daværende Olje og Energiminister Odd Roger Enoksen (Sp) vekt på at Barentshavet er den minst utforskede delen av norsk sokkel.
– At Utenriksdepartementet baserte sine argumenter på usikre anslag som ikke kunne bekreftes av Olje- og energidepartementet, bidro ytterligere til å gjøre det norske budskapet uklart, heter det i artikkelen.
Eksemplarisk
Det at Norge oppfører seg eksemplarisk som en stabil energiprodusent er ironisk nok en av årsakene til den lunkne amerikanske politiske interessen. Norge oppfattes fra før som en pålitelig medspiller. Når amerikanerne blir mer opptatt av energisikkerhet, endres ikke forholdet til trygge stabile Norge.
Med et tilsynelatende lite ressurspotensial, et avklart og greit investeringsregime, og en uklar nordområdestrategi, framstår ikke Norge som interessant for amerikanerne som er ute etter å løste problemer i regioner som inneholder store energiressurser.
Mistolker
Offerdal mener de norske aktørene mistolker hvordan amerikanerne oppfatter situasjonen. Det førte til overdrevne norske forestillinger av hvor viktig amerikanerne oppfatter nordområdene som energiregion og den norske nordområdepolitikken.
I artikkelen siterer hun følgende amerikanske hjertesukk:
«Vi har endt opp i en situasjon der folk tror at det som er veldig viktig for Nord-Norge, også er viktig for USA og resten av verden». (©NTB)
