Pressefolk trår feil i sosiale nettverk og trenger regler å forholde seg til.

Balansegang i nytt landskap

Hvor mye skal journalister by på av seg selv i sosiale medier? Det trengs tydelig ledelse, skriver Ragnhild K. Olsen.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Sosiale medier: Journalistikk som samtale med leserne er etablert som et nytt redaksjonelt ideal. Men rollen som samtalende journalist i sosiale medier byr på utfordringer når skillet mellom privat og profesjonell viskes ut. Hvor sterke private synspunkter kan journalister uttrykke uten at det går utover den profesjonelle integriteten?

CNN-medarbeider Octavia Nasr mistet nylig jobben for å ha uttrykt beundring for den avdøde Hezbollah-toppen Mohammed Hussein Fadlallah i en Twitter-melding. Redaktør Raju Narisetti i Washington Post forsvant fra Twitter etter å ha fått refs for å ha tvitret hva han mente om USAs helsevesen.


Nina Nordbø: Ikke privat, men personlig
Carl-Erik Grimstad: Ukjent etisk farvann
Heidi Nordby Lunde: Sosialt rollespill
Kristine Løwe: Avkledd på nettet

Ny kronikkserie:

Twitter, Facebook og blogger har forandret skillet mellom jobb og privatliv, både for ansatte og arbeidsgivere. Hva er offentlig og hva er privat på nettet? Trengs det nye normer og regler for oppførsel i sosiale medier?

Her hjemme måtte samfunnsredaktøren i Drammens Tidende forklare seg etter å ha skjelt ut Buskerud-benken og Ap på Twitter før fjorårets stortingsvalg. Sammenblandingen av privat kommunikasjon og profesjonelle roller skapte vansker for dem alle. De er langt fra alene om å oppleve det - verken i Twitter-sfæren, på Facebook eller i andre sosiale medier.

Både i medielederutdanningen og den journalistiske grunnutdanningen ser vi hvordan den etiske og profesjonelle grenseoppgangen oppleves som ekstra utfordrende i de sosiale mediene. Samtidig er sosiale medier satsingsområde i mange redaksjoner og nærmest et mantra for journalistisk nyskaping. Hvis medielederne mener alvor med satsingen, må de også lede den. Når Facebook har blitt en strategisk viktig publiseringskanal for mediehuset og journalistene oppfordres til å komme seg på Twitter, bør de også få nødvendig veiledning og tydelige rammer for den sosiale medieaktiviteten. Det handler vel så mye om å skape trygghet, som å heve pekefingeren.

I den sosiale mediesfæren er journalister på bortebane; de er gjester i et nettverk med et annet formål enn å fremme journalisters profesjonelle interesser. Samtidig er den sosiale mediearenaen verdifull fra et profesjonelt journalistisk perspektiv - både for å drive research og kildepleie, for å skape oppmerksomhet om saker og for å ha dialog med publikum. Det siste er et forsømt, men stadig viktigere element i journalistikken.

Sosiale medier byr på nye muligheter for å snakke med brukerne, men under andre forutsetninger enn journalistene er vant til. Her opptrer man som person, ikke institusjon. Her er man deltager, ikke bare observatør. Her viskes grensen mellom det private og det profesjonelle ut, og skillet mellom personlig kommunikasjon og publisering oppheves.

For journalisten kan samtalen i sosiale medier gi nærhet til publikum og øke journalistikkens relevans og legitimitet. Men man skal være forsiktig med å bli så nær og personlig at det skaper usikkerhet hos publikum og bryter med konvensjoner som sikrer journalistens integritet. Det er forskjell på å løsne snippen og kaste skjorta.

Amerikanske Doreen Marchionni har forsket på dialogbasert journalistikk og sosiale medier i USA. Hun har undersøkt hvordan reporterens samtale med publikum påvirker oppfatningen av journalistikkens troverdighet og autoritet, og konkluderer med at det er fort gjort å tøye strikken for uformell omgang med publikum for langt. Vær forsiktig med å fremstå for åpen og kompisaktig. Unngå vennskaplig pludring, råder hun.

Dette er interessante observasjoner. Her balanserer journalisten på stram line, og det er ikke åpenbart hvilken stemme og rolle hun bør velge. Når redaksjonsledelsen ønsker mer bruk av sosiale medier i det journalistiske arbeidet, har den også et særskilt ansvar for å veilede medarbeiderne i denne balansegangen, og øke bevisstheten om de dilemmaer og utfordringer sosiale medier byr på.

Det handler ikke om å bremse eksperimentering og utvikling blant medarbeidere som tidlig fant veien inn i den sosiale mediesfæren og føler seg hjemme der. Det handler om å skape større trygghet blant skeptikerne og etternølerne, og større felles forståelse i redaksjonen for forholdet mellom profesjonell, personlig og privat i sosiale medier.

Flere mediehus utvikler nå egne retningslinjer for medarbeidernes bruk av sosiale medier. Det er et positivt trekk og et tegn på at sosiale medier tas på alvor. Journalist Espen Tjersland i DN har undersøkt dette nærmere i en studie på medielederutdanningen Flermedial ledelse ved BI og konkluderer med at slike retningslinjer kan øke bevisstheten om hva sosiale medier er og kan brukes til, og bidra til færre etiske overtramp.

Mot dette kan det hevdes at journalisters forhold til sosiale medier er dekket av pressens generelle etiske rammeverk og at det ikke er behov for egne regler. Men når de sosiale mediene tillegges slik vekt og samtidig byr på så mye usikkerhet, er det grunn til å koste på seg en tydeligere veimerking for det nye medielandskapet. Så slipper færre å havne i grøfta - både når det gjelder presseetikk og folkeskikk.

Ragnhild Kr. Olsen er høyskolelektor og fagansvarlig for medielederutdanningen Flermedial ledelse ved BI.

Debatt Stengt 

Nattestengt 2300-0700: Debatten i DN er stengt mellom klokken 2300 og 0700. Vi ønsker deg velkommen tilbake.