Det er langt mellom statlig støtte til film i Midtøsten, noe som ofte gjør arabiske filmskapere avhengige av støtte fra Europa. Det går på bekostning av filmene, mener den palestinske regissøren Hany Abu-Assad.

Han er i Norge med sin siste film, «Omar» – den første store, palestinske filmen laget uten støtte fra Europa, og med palestinere foran og bak kamera.

I sine tidligere filmer har han vært avhengig av europeiske penger. Med pengene følger ofte krav om å bruke europeisk filmstab.

I tillegg blander europeiske donorer seg inn i alt fra scenevalg til manus, mener Abu-Assad.

«Falsk balanse»

– De fleste i Europa ønsker å se en slags balanse i filmen, noe jeg mener er latterlig. Man kan ikke skape en balanse mellom okkupasjonsmakten og folket som er under okkupasjon, mens den fortsatt pågår, sier regissøren med henvisning til konflikten mellom Israel og de palestinske områdene.

Abu-Assad vokste opp i Nazareth, men emigrerte til Nederland som 20-åring.

– Europeiske donorer krever ting fra oss som de ikke gjør selv. 70 år etter andre verdenskrig, har jeg aldri sett en film hvor det er balanse mellom nazister og europeere under okkupasjon. Enhver balansert film er en dårlig film. En god film er fra karakterens ståsted, og med hans logikk. Hvor er balansen i Gudfaren? Det er en film sett fra mafiaens ståsted, den er ikke balansert, sier Abu-Assad.

Andre scenevalg

Regissøren vant Golden Globe for beste utenlandske film i 2005 med «Paradis nå», finansiert av statlige penger fra Frankrike, Nederland og Tyskland. Filmen handler om de siste 48 timene til to palestinske selvmordsbombere.

Regissøren mener de europeiske pengene satte sitt preg på filmen.

– Det blir et problem med enhver historie når man begynner å forklare og tilpasse seg et europeisk publikum, for eksempel: ”Muren er faktisk ikke mellom Vestbredden og Israel, den er inne på Vestbredden”. Alle palestinere vet det, man trenger ikke å forklare det. Når man må putte inn scener eller dialoger for å lære publikum om bakgrunnen til karakterene, blir det kjedelig, mener Abu-Assad.

Lokalt publikum

På grunn av kapitaltørken, går det ofte mange år mellom hver produksjon for arabiske filmskapere. Når filmen er produsert, finner den ofte sitt største publikum i Europa, og ikke i hjemlandet.

Abu-Assad brukte flere år på å samle inn penger til «Omar» fra palestinske forretningsmenn. Resultatet ble den største egenproduserte filmsuksessen i de palestinske områdene noensinne.

I tillegg har filmen fått både anerkjennelse internasjonalt og Oscar-nominasjon, uten innblanding fra donorer.

– Jeg er veldig stolt, både av filmen og at vi greide å lage en modell som forretningsmenn var interessert i å investere i. Når finansieringen kommer utenfra, må man, bevisst eller ubevisst, ta utenlandsk publikum med i betraktningen, og ikke ditt lokale publikum. Denne gangen prøvde jeg veldig bevisst å ta vare på det palestinske publikumet, sier Abu-Assad.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.