Rock og pop er djevelens musikk, heter det. I alle fall har musikken i alle år levd i skjæringspunktet mellom børs og katedral. Robert Johnson solgte sjelen sin til hinmannen på 30-tallet i et veikryss i Alabama, og siden har spenningen mellom kunst og kommers preget musikken.
Dermed er det ikke nødvendigvis slik at en «god» plate er en «kjent» plate. Det kan stundom ta lang tid for et album å nå utover menigheten. Det er slike album vår jury har sett på denne gangen.
100 album er rangert etter viktighet ut fra kriteriet «rocksnobb-album» (se hele listen i bunnen av saken). «Rock snobbism» er et begrep i amerikansk presse: Album som ved utgivelse ikke fikk jubel, de lå under radaren, men som over tid har påvirket og blitt store.
Vi har samlet albumene i spillelister for deg (de ulike strømmetjenestene har ulikt utvalg av album. Derfor har ikke alle spillelistene alle albumene).
Problem: Avgrensning
Vi kom øyeblikkelig opp i problemer, eksemplifisert ved «Velvet Underground & Nico» og Love’s «Forever Changes».
Vi hadde en delt jury hvor halvparten mente at disse to platene er blitt for svære til å være på en slik liste hvor kriteriene er initiell obskuritet før det etter lang tid blomstres. Men vårt jurymedlem, NRKs Thomas Felberg, sammen med Tom Colbjørnsen og Kristin Winsents, skar gjennom: «Disse to albumene MÅ være med!». Noen ga seg.
En annen kategori rocksnobbplater er de som forble under radaren salgsmessig, men likevel fikk kunstnerisk og stilmessig betydning over tid. John Phillips, etablert stjerne i Mamas & Papas, utga det erketypiske rocksnobbalbum, «John Phillips (John, The Wolfking Of LA)», som har oppnådd mytiske dimensjoner, men ikke slo til i sin samtid.
David Crosbys «If I Could Only Remember My Name» er et annet urklassisk rocksnobbalbum, det samme er Paul Kantner & Grace Slicks transformasjon fra Jefferson Airplane til Starship; fra banjo og bluesgitar via syretripper i viktorianske teatre i San Francisco til det ytre verdensrom i «Blows Against The Empire». Reisen var lang, men røttene hele tiden synlige. «Blows» er samme gjengen, stort sett, av ledende musikere som på «If I Could Only ...»
De gyldne årene fra 1964–75 – ofte kalt «sekstiårene» – blir uvegerlig tungt representert på listen. Det er vel etablert at disse 10–12 årene var en periode man aldri har sett siden. Musikken betydde enormt mye den gangen, og en analog verden med informasjonsunderskudd ga grobunn for det obskure.
I dag er mediebildet hurtig og flimrende, og forholdene så transparente og effektive at moderne utgivelser ikke i samme grad har mulighet til å komme under radaren. Men for all del, også en del nyere album er med. Det tar som regel lang tid å bli en rocksnobbplate, men unntak finnes: Jonathan Wilson. Matthew E White. Og flere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.