Brukskunst

Veldig mye av snakket om populærkultur og musikk i dag handler øyensynlig om teknologi og økonomi. Lansering av tjenester som Apple Music og Tidal, og forbrukernes bekvemmelighetsrettigheter, skygger for den individuelle innholdsfremstillingen. Noe av magien ved musikk har forsvunnet på veien, kan man føle i tunge stunder.

Samtidig oppleves både pop og annen, mer hemmelig musikk å være ved god helse – og mengden av plater som fortsatt lages og utgis er nærmest overveldende. I min tid i musikkbransjen har berget av nye (også fysiske) album aldri vært større enn nå, og tilgjengeligheten av gammel og glemt musikk i tillegg, er vanvittig. Presentasjonen av den må da være viktigere enn noensinne – hvordan fange markedets oppmerksomhet samtidig som man forsøker å skape kunst med integritet?

En ny utstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo viser hvordan LP-coveret har utviklet seg gjennom tidene, og hvordan forskjellige stilepoker og enkeltmennesker har preget hvordan musikk presenteres. Omslaget er en reklameplakat for et produkt samtidig som det er en integrert del av et kunstnerisk uttrykk. Og denne balansegangen mellom markedsplass og utstillingsrom har skapt mye skarp brukskunst opp gjennom årene. Det har også blitt videreformidlet myter, klisjeer, propaganda og kjønnsroller til et enormt publikum. Ser man på plateomslagene er det lett å umiddelbart fange tidsånden.

Utstillingen dekker mye, fra den amerikanske grafikeren Alex Steinweiss som lagde de første forseggjorte omslagene for Columbia Records i 1940 og skapte skole med dem, til nordmannen Martin Kvammes ukeferske omslag for Jaga Jazists nye plate «Starfire». Det sistnevnte er så spesielt og interaktivt at det er representert med video på en skjerm. Vi følger en tidslinje og blir introdusert for en rekke av de viktigste designerne, mange kjente, andre nye bekjentskaper. Det er også tematisert, etter typografi, kvinnefremstillinger, urbanitet, surrealisme, sex, tegneserier, det eksotiske, reiser i tid og rom, natur, fiskehoder, nasjonalitetsmyter og så videre.

Utstillingen er opprinnelig dansk, men den er klokelig utvidet med en norsk seksjon (det er forsåvidt verd en egen, større utstilling på et senere tidspunkt) der spesielt jazz-omslagene og 60/70-tallsrocken har historisk sus ved seg, laget av viktige skikkelser som Peter Haars, Bruno Oldani, Knut Harlem og Chris White, som var nybrottsmenn med datidens nye teknologiske hjelpemidler som Letraset. Gjør det selv-holdningen som kom med punken kunne nok blitt mer vektlagt – Sverre Knudsens selvlagde omslag for «Materialtretthet» og «Løver & Tigre» er på hvert sitt vis klassiske, men det er historier bak her som kunne blitt utdypet, om metoder og ideologi.

Om man spoler frem til vår tid er det en ny gullalder for design, igjen drevet av teknologi, men også med et stort bankede hjerte for det taktile og tradisjonen. Men designen blir i stor grad laget for smakfulle kjennere, det er ingen vits i å prøve å nå et stort allmennmarked, siden det jo som kjent knapt finnes noen steder å se og kjøpe disse produktene lenger. Men også som små ikoner på en mobilskjerm kan det gjøres god kommersiell kunst av musikkpresentasjonen. Da fungerer det mer som en logo eller et enkelt gjenkjennelig brand for utgivelsen. Uansett nye distribusjonsmetoder vil artister tydeligvis også fortsatt utgi musikk på gamlemåten.

Yokoland er blant de beste i klassen nå, og gjør alle omslag for det glimrende, eksperimentelle selskapet Hubro, der snodige, ofte naivistiske fotografier som egentlig ikke har noe med artist og musikk å gjøre, likevel gjør at man instinktivt føler musikken den rommer. Alle plateselskap med identitet kjører denne seriefølelsen, der tilhørighetsassosiasjonene er enorme. Ulempen ved dette, noe et selskap som ECM også sliter veldig med, er at alt er likt og det er bent umulig å skille mellom enkeltutgivelsene. Det samme kan også sies om Kim Hiorthøys strålende og svært mange omslag for selskapet Rune Grammofon.

De utstilte platecoverne henger i store plastmapper fra taket, noe som er essensielt – det er tross alt kunstverk med to sider. Dessuten er informasjonen baksiden bringer også en del av helheten, noe man kan sies å miste i dagens musikkonsum. Credits og opplysninger er ofte lett å finne for den som leter, men det blir nok nedprioritert under alminnelig strømmebruk. Man lytter mer, men også mer overfladisk.

Utstillingen ornamenteres i tillegg med en rekke gamle platespillere (og en vintage mp3-spiller), noe som er litt uvesentlig all den tid det skal handle om omslagskunst. En sinnrik installasjon for fire platespillere signert den portugisiske kunstneren Joao Ferro Martins understreker sammenhengen mellom moderne kunst og vinylkulturen (se forøvrig den strålende boken «The Record – contemporary ART and VINYL» for mer om dette).

På Henie Onstad Kunstsenter åpnet samtidig utstillingen «POP ETC», om tilløp til pop-art i Norge i årene 1964 – 1974. Den utfyller deler av bildet med større kunstfaglig tyngde, og er en visuell orgie for fans av denne perioden i kulturen (jeg tror det er slik det ser ut i himmelen). Det er vekt på kunstnere som Willi Storn, Sidsel Paaske og Per Kleiva, som om de i en periode kunne kalles pop i så fall hadde en politisk og mer alvorlig inngang til formspråket. Men her er også mer ukjente navn, og mange reklameplakater og omslag, fra Haars, Oldani og White. En nydelig katalog er også produsert, med et forord av Jan Erik Vold der vi blir påminnet Per Kleivas mange berøringspunkter med musikk.

Men selv om det kan føles givende å se disse salgsplakatene opphevet til noe annet og større i kunstens hvite kube, er det fortsatt ingenting som slår en liten time i en brukthandel, der man kan gjøre fingertuppene møkkete mens man tar inn over seg kunsten. Det er faktisk en liten påkjenning å bla gjennom platebunker, for alle som en kommer mettet med koder, inntrykk, tilhørighet og små historier som tar plass i minnet.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.