Vi får vite at året et 1204. Men ellers er den historiske forankringen nokså løs; baglerne er ute etter birkebeinerne for å forhindre at den unge kongssønnen Håkon Håkonsson blir fraktet til Nidaros og Norges trone. Lille Håkon selv kan bare pludre og gråte. De voksne er ikke stort mer artikulerte, annet enn i heseblesende oppsummeringsreplikker.
Til å begynne med er dialogen litt av typen «Skjer’a?», og det er både irriterende og litt komisk. Forsåvidt er det også et signal om at «Birkebeinerne» ikke har tenkt å gå i dybden. Nils Gaups regi over Ravn Lanesskogs manus er et actionfylt eventyr der de emosjonelle markørene er makt, fedreland, svik og død. Andre ganger fungerer pratingen – for de prater, de snakker ikke – bedre, og som humoristiske pustehull. Som når hovedpersonene Torstein og Skjervald (Kristofer Hivju og Jakob Oftebro) er kommet frem til Auduns (Jeppe Beck Laursen) gård. «Vi trenger en hær!» sier Skjervald med malmrøst. «Frikk», sier Audun ironisk til gårdsgutten. «Kan’ke du gå ut og hente en hær’a?» Det er omtrent så langt vi kommer i troverdig miljøskildring. Fattige bønder som kjemper med den ene fimbulvinteren etter den andre, har ikke nødvendigvis tenkt på å organisere seg i en hær. Men så gjør de det likevel, og det kommer til forrykende slagscener mellom birkebeinere og baglere der det står om livet til flere enn den intetanende lille kongssønnen.
Det er ingenting å si på de tekniske kvalitetene til slag eller ville skietapper i et landskap som ser ut som en norgesreklame turistnæringen knapt hadde hatt råd til å betale for. Det trenger de jo heller ikke. Den siste og avgjørende kampen – filmens kjerne – er imponerende flott filmet, med galopperende islandshester og bueskyttere på ski, og midt i det hele et ganske personlig hevnoppgjør mellom Skjervald og den gysende onde lederen av baglernes hær (Nikolaj Lie Kaas).
Men ellers har man lent seg på et slags historisk løsrevet fantasiunivers, som periodekyndige nok vil rive seg i håret over. Det er ikke bare Kristofer Hivjus tilstedeværelse som roper «Game of Thrones», og handlingen er uspesifisert nok til å kunne klemmes inn i en hvilken som helst ramme.
Man må spørre seg om hva «Birkebeinerne» kunne ha blitt med sine fantastiske, fysiske kvaliteter, om det var blitt lagt mer energi i å få de andre detaljene bedre på plass i stedet for hastig å røre sammen middelalderklisjéer til en forutsigbar historie om maktens evne til å korrumpere. Pål Sverre Valheim Hagen som den tronesugne Gisle har noen replikker som det må ha vært vanskelig å fremføre uten å le. Han er som flere av de andre rollefigurene aldeles umulig å få taket på, og han får ikke engang gå på ski.
Man kan nok la seg blende av ryttere og skiløpere som fyker gjennom nysnøen, men at handlingen i seg selv går på kladdeføre lar seg til slutt ikke skjule.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.