Hemmetfronten

Det er mye man skal kunne for å skape seg en karriere. Men ikke nødvendigvis å se, høre eller gå.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.


Navn: Guro Fjellanger
Alder: 42 år
Stilling: Styreleder, tidligere miljøvernminister
Funksjonshemning: Ryggmargsbrokk

KONGEN VAR GJEST PÅ gallamiddagen under den internasjonale miljøkonferansen, og han skulle naturlig nok ha miljøvernministeren til bords. Miljøvernminister Guro Fjellanger hadde kledd seg i langt skjørt i grønn fløyel med matchende, grønn silkebluse. Den gallakledde ministeren ble ledsaget til bords av en tralle med tallerkener i kjøkkenheisen. Etter middagen med kongen, fikk hun følge av søppelet ned igjen.

Det var en veldig bra kur mot primadonnanykker, sier Guro Fjellanger.

Hun opplevde flere ganger at kjøkkenheisen geleidet henne til og fra gallamiddager. Hver fredag kjørte en kolonne svarte biler opp Slottsbakken til statsråd, en av bilene skar alltid ut til venstre for å kjøre til kjøkkeninngangen på baksiden. To ganger gikk miljøvernministeren glipp av statsråd fordi noen glemte å slippe henne inn.

Men jeg anbefaler alle med en funksjonshemning å bli minister. Det er alltid noen som tilrettelegger, en svart bil kjører når du vil, og det er alltid noen som har sørget for at du får assistanse på flyet og at det er heis på hotellet.

Nå må Fjellanger planlegge alt selv. Når hun skal fly, må hun gi beskjed fire ganger om rullestolen sin: når hun bestiller billetten, når hun sjekker inn, når hun kommer ombord på flyet og før flyet lander.

Likevel klarte Air France å sette igjen rullestolen hennes i Oslo.

Du glemmer ikke føttene til folk. Jeg blir lyn forbanna når noen tar fra meg makten over livet mitt.



Sjalu skritt. Guro Fjellangers foreldre fikk beskjed om at datteren aldri ville kunne gå. Men da hun var noen måneder gammel, mente en turnuskandidat at hun hadde sett en bevegelse i bena til den lille jenta, og insisterte på at barnet skulle få trening. Hvor vellykket treningen var, ble synlig da Guro var drøyt to år og moren kom hjem med en lillesøster.

Jeg skjønte jeg måtte ty til drastiske virkemidler for å holde på oppmerksomheten, så jeg gikk tvers over kjøkkengulvet mens jeg skjøv dukkevognen foran meg.

Det skulle komme mange fall etter de første famlende skrittene, men foreldrene voktet seg vel for å være raske til å strekke ut en hånd.

Det var reis deg selv og klar deg selv. Vi hadde ikke bil. Mamma sa: Vi bruker føttene eller fly.

Fjellanger har blitt operert 25 30 ganger, hun har sluttet å telle for lenge siden. Men hun husker godt at hun fra syvårsalderen måtte ligge alene på sykehuset i Oslo i tre uker hvert eneste år.

Da merker du at du bare har deg selv å stole på, og det bør du ikke oppdage når du er syv år. Det har ført til at jeg kan ha vanskelig for å slippe folk tett innpå meg.

Hun ble med på både turn og skolekorps hjemme på Stokmarknes og fartet rundt på trehjulssykkel til hun var 19 år. Hun har hørt at hun var tapper.

Jeg er så lei av at man er tapper fordi man har en funksjonshemning. Tapperhet er hverken at en funksjonshemmet kommer seg frem eller at noen går på ski til Nordpolen. For meg er tapperhet å gjøre noe for andre.

Svak statsråd. Da Guro Fjellanger var 17 år, fikk striden om Alta-utbyggingen henne til å melde seg inn i Unge Venstre. Dermed startet en politisk karriere der hun ble leder i Unge Venstre, generalsekretær i Nei til EU og miljøvernminister. Hun etablerte seg uten krykkene i hver nye rolle. Hun kom gjerne litt tidlig til et møte og satte krykkene diskret til side.

Jeg skammet meg ikke over dem, men jeg ville etablere meg som minister, ikke som funksjonshemmet. Jeg ville at folk skulle være opptatt av hva jeg hadde å si.

Men hun ble raskt kjent som Norges første funksjonshemmede minister, og det gjorde henne populær i kretser som vanligvis ikke er så opptatt av politikk.

Fordi jeg hadde en tydelig svakhet , var det mange som regnet meg som sin minister, blant annet uteliggere, alkoholikere og innvandrere. Det hadde nok lite med politikken å gjøre, jeg ble bare opplevd som et tilnærmelig menneske.

Utenlandske politikere følte også at det var lett å nærme seg en norsk minister på krykker. Smilende spurte de Did you have a ski accident? . Smilet ble raskt erstattet med et trist uttrykk når ministeren svarte at hun var født slik.

Jeg kan ikke fordra det, jeg har ikke behov for at folk skal synes synd på meg. Å synes synd på noen, kan være en måte å unngå dem på.

Da hun var 20 år, ville en mann på gaten gi henne syv kroner til godteri. Hun svarte at han heller kunne gi henne 70.000 kroner til en bil.

Tre kjønn. I dag driver Fjellanger sitt eget firma og har mange verv. Hun er blant annet styreleder i Stiftelsen Miljømerking, som holdt til i fjerde etasje uten heis da hun ble utnevnt. Hun holder også foredrag om diskriminering av funksjonshemmede.

Visste du at vi har tre kjønn her i landet? Kvinner, menn og rullestoler. I USA har både toalettet for damer og herrer en ekstra bred bås.

Men hun tror at det kanskje er verre for menn enn kvinner å være funksjonshemmet.

Du skal være så sterk og selvstendig som mann, det er lettere for en kvinne å be om hjelp.

Guro Fjellanger håper hun har bidratt til å motbevise at funksjonshemmet er det samme som yrkeshemmet.

Det er en del fotgjengere som har problemer med å matche det jeg har oppnådd i yrkeslivet mitt.

Da hun var ung, rådet en arbeidspsykolog henne til å bli sekretær eller jobbe på sentralbord.

Jeg er usedvanlig lite ryddig med papirer. Jeg er en betraktelig bedre sjef enn sekretær.




Navn: Morten Tollefsen (til høyre) og Magne Lunde
Alder: 39 og 42 år
Stillinger: Daglig leder og utvikler
Funksjonshemning: Blinde

MORTEN TOLLEFSEN plasserer fingeren på europakartet.

Tyskland, sier en stemme fra pc-høyttaleren.

Han flytter fingeren til en opphøyd prikk.

Berlin, sier høyttalerstemmen.

Tollefsen snur seg vekk fra plastkartet med de opphøyde landegrensene og byene.

Spør en blind om hvor Singapore ligger, og han svarer langt borte .

Dette er det første kartet som er laget for blinde, og det er laget av firmaet MediaLT, som Tollefsen startet i 1997. Da han fikk en seende datter, lagde han den elektroniske pekeboken Martines dyrebok som de kunne lese sammen. Boken ble en stor suksess og er oversatt til svensk. Boken fikk også et stort publikum blant synshemmede barn og psykisk utviklingshemmede.

Tollefsen fikk med seg Magne Lunde, som han kjente fra langrennslaget i Paralympics i Lillehammer i 1994. Sammen har de to utviklet MediaLT til å bli en overskuddsbedrift som gir arbeid til fem personer utenom dem selv. Det er bare de to gründerne som er helt blinde.

MediaLT har laget en øyetelefon der blinde kan ringe til en sentral og få hjelp til å se det de holder foran kamera. Er det lapskaus eller fiskeboller i denne boksen? De har også laget et opplæringsprogram for blinde i bruk av pc som ble en del av et EU-prosjekt. Tollefsen og Lunde synes altfor mange funksjonshemmede faller ut av arbeidslivet.

Det er en fryktelig unødvendig sløsing med menneskelige ressurser, sier Lunde.

Det begynner utrolig tidlig, det settes for lite krav til funksjonshemmede barn og unge. Når de kommer hit på kurs, er de vant til å høre at de er fantastisk flinke fordi de kan sende e-post, mens de i virkeligheten er utrolig klønete med pc-en. La den blinde jenta gå alene til skolen. Hun får heller slå seg litt, sier Tollefsen.

Prikk, prikk, prikk. Morten Tollefsen er født kraftig svaksynt og ble helt blind i 20-årene da han studerte data på Universitetet i Oslo. Fordelen var at det ikke var så mange sider å lese, men lærebøkene inneholdt komplekse figurer. Tollefsen fikk tilbud om at lærebøkene kunne leses inn på bånd for ham, men det hjalp lite når hun som leste kom til figurene med stiplede piler imellom.

Dama var så dum at hun leste dot, dot, dot for de prikkede linjene.

Tollefsen kom på at han kunne sende e-poster til forfatterne av lærebøkene og be dem sende manuskriptene elektronisk. Det gjorde de, og dermed kunne han lese bøkene på pc-en med blindeskrift eller høre teksten oversatt til tale over pc-høyttaleren. En medstudent forklarte figurene for ham. Den blinde studenten tok hovedfag på normert tid.

Det er en skandale at ikke funksjonshemmede kan få lærebøker slik at de kan klare seg selv. Tilgang på informasjon er utrolig viktig for blinde. Vi kan lede Statoil, men vi kan ikke kjøre taxi, sier Tollefsen.

Vi er veldig gode tenkere, fordi vi må finne løsninger på praktiske problemer hele tiden, sier Lunde.

Og vi husker godt. Har du først gått på en stolpe en gang, husker du nøyaktig hvor den står, sier Tollefsen.

Da Tollefsen søkte jobb, skrev han åpent om at han var blind og måtte gjøre oppgavene på sin måte.

Det er utrolig viktig å være ærlig i søknaden, ellers tar det all oppmerksomheten i intervjuet.

Kollegaen nikker.

Det er viktig ikke å late som du fikser alle oppgaver uansett, da vil du bare bli oppfattet som veldig ineffektiv når du begynner i jobben. Ofte trengs det bare en liten tilrettelegging for å gjøre en fullgod jobb.

Arbeidsgiverne lot seg ikke skremme av den blinde søkeren. Tollefsen søkte på ti jobber, ble innkalt til åtte intervjuer og fikk tilbud om halvparten av jobbene.

En funksjonshemmet som sender 200 søknader og aldri blir innkalt til intervju, bør kanskje ta en kikk på søknadene sine.

Hører ballen. Magne Lunde jobbet som frilansjournalist da en bilulykke brått tok synet hans for 24 år siden.

Da måtte jeg finne nye arbeidsmetoder og bruke nye sanser.

Han fortsatte som sportsjournalist for Eidsvold Blad. Han lærte seg å finlytte til ballen som traff stangen og publikums reaksjoner. Han lyttet til fotografens kommentarer under kampen, og han snakket grundig med spillere og trener før og etter kampen.

Journalistikk dreier seg mye om vinkling, og jeg får en ny vinkel med andre sanser enn synet. Dessuten støtter alle journalister seg på andre som kilder, sier Lunde.

Han leverte også artikler om andre temaer til ukepresse og aviser over hele landet.

I de fleste tilfellene opplyste jeg ikke at jeg var blind, jeg ville at de bare skulle vurdere teksten.

Magne og jeg har det felles at vi ikke problematiserer så mye. Hvis du har et avslappet forhold til deg selv, får folk rundt deg det også. Det er faktisk i møte med hjelpeapparatet at jeg føler meg mest som klient og blind, sier Tollefsen.

Vi lever av fjerne å hindrene for funksjonshemmede og ser at det ofte koker ned til praktiske løsninger på problemene, sier Lunde.

Det hender at de to gründerne klarer seg så godt at de får kommentaren jeg glemmer at du er blind .

Da virker det som det er fint at jeg ikke oppfattes som blind. Men jeg er jo det, sier Tollefsen.


Navn: Hans Hjellemo
Alder: 47 år
Stilling: Ansvarlig redaktør
Funksjonshemning: Cerebral parese (CP)

EN SOLFYLT MAIFREDAG for noen år siden hadde den erfarne journalisten Hans Hjellemo forlatt jobb for å møte noen kjente til utepils. Han var på vei ned Stortingsgaten da han ble stanset av en gammel dame.

Her har du ti kroner til en iskrem, sa damen.

Hjellemo prøvde forgjeves å forklare henne at en mann i førtiårene med god lønn ikke behøvde hennes penger til is.

Det er så mange triste skjebner her i verden, sa damen.

Ja, det er det, svarte Hjellemo.

Han husker godt denne avsluttende replikkvekslingen.

Hun tenkte på beina mine, jeg tenkte på hennes intellekt.

Hans Hjellemo har mange ganger møtt folk som ikke skjønner at han kan leve et normalt liv med de bena, og særlig ikke som journalist.

Forventningene til funksjonshemmede er at vi skal sitte hjemme og synes synd på oss selv.

Han får de rareste spørsmål: Kan du danse!? Drikker du øl!? Med en litt vaggende gange, der det ene benet må slenges foran det andre, blir han stadig tatt for å være full før han har smakt på ølet.

Jeg har flere ganger opplevd å bli nektet adgang til utesteder fordi dørvakten tror jeg er full.

Se, han snakker! Hans Hjellemo og tvillingbroren Bendik ble født to og en halv måned for tidlig. Det førte til at begge to fikk cerebral parese (CP) Hans i en mild grad, men Bendik så alvorlig at han fikk en kraftig psykisk utviklingshemning også. Legene trodde ikke guttene ville overleve, og den andre dagen døpte sykehuspresten Hans for Tvilling1. Men den lille gutten hadde ingen planer om å dø.

Nå fulgte 13 år med trening hver eneste dag. I barnehagen ble det halt og dratt i gutten, og hjemme var det moren som sørget for at det ble bøyd og tøyd. CP-en gjorde at alle muskler og sener var et nummer for små. På skolen løp han 60-meteren på tærne, og han insisterte på å slite seg tre kilometer på ski hver søndag.

Jeg kan ikke huske at jeg tenkte på meg selv som annerledes som barn. Det var bare slik familielivet var i mitt hjem. Jeg vokste opp med en bror som var tungt psykisk utviklingshemmet, og da ble ikke problemet med bena mine så viktig.

Men faren brukte aldri ordet problem , til tross for to funksjonshemmede sønner som måtte følges opp døgnet rundt.

Han snakket bare om utfordringer. Det har jeg tatt med meg hele livet. Jeg er sta, og skal helst gjøre alt ti ganger bedre enn andre. Det blir litt som med kvinner i næringslivet som føler de må være bedre enn menn for å vise at de er gode nok. Det ligger en god selvoppholdelsesdrift i den staheten. Ulempen er at jeg er veldig lite flink til å ta imot hjelp fra andre. Jeg har aldri spurt venner om hjelp når jeg har flyttet, og heller betalt profesjonelle for å gjøre det.

Det hendte at Hans ble ertet på skolen, og voksne kunne være utrolig dumme. I tiårsalderen hilste han høflig på en av morens bekjente, som slo hendene sammen og utbrøt nei tenk, han kan snakke .

Hans Hjellemo kunne i høy grad både snakke og skrive, og han fikk alltid gode karakterer på stilene på skolen. Da han søkte sin første jobb som journalist, skrev han de bena representerer et større problem for andre enn meg selv . Han fikk jobben.

Svett jobb. I dag er Hans Hjellemo ansvarlig redaktør i bransjetidsskriftet og nettstedet Kampanje. Han er sjef for fem journalister, men drar fortsatt ut på intervjuer selv.

Den generelle kampen om å være først med nyheter er ekstra krevende for meg. Konkurransen på internett har gjort at det albues om å vinne minutter på pressekonferanser. Der har jeg jo ikke verdens beste utgangspunkt, men jeg deltar daglig i racet. Derfor beskriver jeg min egen jobb som uhyre morsom, men helsefarlig.

Hjellemo er en sann støtte for taxinæringen, men av og til må han skynde seg til fots. Det er en svett opplevelse når han rykker fremover fot for fot. En gang opplevde han at en sekretær bare rakte ham et håndkle da han kom frem til intervjuavtalen. Det var ikke så lett da han i et halvt år var London-korrespondent og stadig måtte delta i uendelig lange, stående cocktailselskaper.

På 80-tallet møtte han en handelsminister som ble stum ved synet av en journalist med CP, men bortsett fra det har han ikke opplevd noen åpenbare reaksjoner på jobb.

Sannsynligvis er det mange flere reaksjoner på bena mine i arbeidslivet enn jeg vet om. Egentlig har jeg alltid prøvd å late som om de bena ikke er der. Dessuten vil jeg ikke la meg merke med at folk glor, reagerer eller forholder seg negativt til mitt handikap.

Men Hjellemo klarer ikke alltid å overse folk som glor. Det er umulig når barna høylytt spør om hvorfor den mannen går så rart, og mødrene nesten like høylytt hysjer dem til taushet.

Jeg synes det er befriende at folk spør meg rett ut: Hva i helvete er galt med bena dine? Jeg er ekstremt finstemt på forskjellen mellom uforstand og ondskap.

Han legger ikke skjul på at det har vært et slit å slenge bena foran seg gjennom en lang karriere, men han vil ikke gå saktere.

Jeg har av og til tenkt på det, omkostningene med å være på høyden blir større og større med alderen. Men selvbildet og egoet mitt forbyr meg å sette ned farten, man blir jo mer og mer forfengelig med årene.


Navn: Gunnar Lindelien
Alder: 45 år
Stilling: Overingeniør
Funksjonshemning: Døv

EN MORGEN RETT FØR Gunnar Lindelien fylte ett år, skjønte moren at noe var galt. Hun ropte god morgen flere ganger uten at den lille gutten reagerte. Hun smelte hardt med døren, fortsatt ingen reaksjon fra barnesengen. Da tok moren gutten med til legen, som konstaterte at gutten var nærmest døv han hørte bare veldig dype lyder.

Familien Lindelien bodde på en gård i Hallingdal, langt fra tilbudene om opplæring for den døve sønnen.

Hele familien flyttet til Oslo, de ville ikke at jeg skulle være alene, sier Gunnar Lindelien.

Diksjonen er litt slapp, men ordene er fullt forståelige og kommer fra en mann som aldri har hørt sin egen stemme, men som like fullt lever et vanlig liv med kone, tre døtre og jobb som overingeniør i oljeindustrien.

Spansk sjekking. Faren var gårdbruker og moren husmor. Da de flyttet til Oslo, fikk faren jobb på Gartnerhallen og moren utdannet seg til å bli lærer og logoped. Men hun begynte opplæringen av den lille sønnen med en gang.

Hun lærte meg å snakke ved å gjenta ordene om igjen og om igjen. Hun ville ikke at jeg skulle lære tegnspråk, men lære meg å lese på munnen slik at jeg kunne snakke med de andre i familien.

Ord for ord fikk Gunnar Lindelien språket på plass. Han hører forskjell på ja og nei på telefonen, ellers er det ikke mulig å forstå noe. Men han forsto godt når moren ringte ham på fest og sa nå må du komme hjem .

Da var det veldig greit å si jeg hører ikke og legge på.

På støyende diskoteker kunne han fortelle kameratene hva som ble sagt ved å lese på munnen. Lindelien er glad i å danse. Han hører ikke musikken, men han føler vibrasjonene og ser hvordan de andre danser.

På gymnaset var han på klassetur til London, og på hotellet så han en nydelig jente.

Jeg bare måtte prate med henne. Hun hadde ingen erf#229 med å snakke med døve, men hun var spansk og veldig god til å artikulere seg.

Samtalen på engelsk gikk så godt at den førte til at de etter fem år og 700 brev giftet seg.

Jeg har bare lært meg noen ord spansk, spanjoler snakker så fort.

Uhørte beskjeder. Etter gymnaset dro han til England for å lære språket bedre. Han gikk på en vanlig språkskole.

Det gikk greit å lese på munnen til lærerne, selv om jeg må innrømme at det tok tid og at jeg ikke fikk med meg alt.

Det var ikke like greit da han skulle reise i England og togbytter ble varslet over høyttalerne. Han endte på endestasjonen, og måtte ta taxi den lange veien hjem.

Gunnar Lindelien har alltid likt teknikk. Som gutt skrudde han ofte ting fra hverandre og satte dem sammen igjen. Han bestemte seg for å bli ingeniør og tok kveldskurs på Bjørknes for å forbedre karakterene i fysikk og matematikk, slik at han kom inn på ingeniørhøyskole.

Han har gjennomført hele studiet på vanlig skole uten tolk.

Jeg måtte bare lese mer enn de andre studentene.

Men det var ikke alt som kunne leses. Av og til ble det gitt beskjed under forelesningen om at undervisningen skulle foregå i et annet rom neste time. Etter pausen kom den døve studenten tilbake til et tomt klasserom.

Jeg fikk ikke med meg beskjeden, og ingen hadde sagt ifra. Alle vet at jeg er døv og ikke klarer å få med meg alt. Dette er en veldig typisk hendelse.

Synlige dialekter. Som nyutdannet ingeniør fikk han jobb i en bedrift som jobbet med undervannsteknologi i Drammen. Siden har firmaet vokst, og Lindelien avanserte til prosjektingeniør, videre til senioringeniør og ble til slutt overingeniør. Han er spesialist i rørsystemer og utviklet blant annet teknologi til Troll-feltet.

Jeg jobber mye med beregninger og testing, som ikke krever så mange møter med andre.

For en som leser på munnen, blir det umulig å følge med på en kjapp replikkveksling mellom ti mennesker som sitter rundt et bord. Men et møte med noen få personer går bra.

Under testingene fungerer Lindelien best når han er alene som test supervisor .

De fleste som jobber på verkstedet, er usikre på døve og vil heller snakke med kollegaen min. Dermed mister jeg kontrollen, og det oppstår misforståelser. Når jeg er alene, er de nødt til å snakke med meg.

Kommunikasjonen er litt vanskelig i starten, men det hjelper at den døve overingeniøren også deltar i arbeidet. En typisk test supervisor sjekker bare arbeidet og forteller hva de andre skal gjøre.

Jeg gjør de samme tingene, men i tillegg hjelper jeg til med å skru, slik at vi får bedre kommunikasjon. Kjeledressene mine er svarte av skitt i forhold til dressen til en vanlig test supervisor.

Det kan faktisk være lettere å ha et møte med kolleger i Texas eller Angola. Hørende mennesker vet ikke hvor mye sms, e-post og chatting betyr for en døv yrkesutøver.

Men Gunnar Lindelien har utviklet lesningen på munnen til en kunst. Han har forlengst lært seg å se forskjell på dialekter, og forleden hadde han et møte med en svenske.

Det gikk helt greit. Men dansk er vanskelig.

Lindelien legger fingrene mot halsen og smiler.

Danskene snakker så mye her.

Debatt 

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du registrerer deg med fullt navn. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør