Lørdag stengte Frankrikes siste kullgruve. Etter 300 år med kullproduksjon var det slutt, da den siste, symbolske kullbiten ble bragt ut fra La Houve-gruven, nær den fransk-tyske grensen.

«Jeg forstår tristheten som mennene føler i dag,» sa Frankrikes industriminister, Patrick Devedjian, da Frankrikes siste kullgruvearbeidere ble sendt i førtidspensjon.

En gang var det 300.000 av dem.

De siste franske gruvearbeidere forsvinner nøyaktig samtidig som EU gjennomgår sin største endring noensinne, og blir en virkelig europeisk union.

Men hadde det ikke vært for de franske kullgruvene, hadde kanskje ikke EU eksistert.

Gruvestrøkene nord i Frankrike, «det svarte landet» – les Pays Noirs – leverte på 1800-tallet kullet som fyrte maskinene og kjelene i Frankrikes industrielle revolusjon.

Arbeiderne levde under de usleste kår, en virkelighet som den radikale dikteren Emil Zola skildret med hjerteskjærende realisme i et av fransk litteraturs hovedverk, «Germinal» fra 1885.

Senere ble gruvearbeiderne kjernetropper i de franske sosialistiske og kommunistiske bevegelsene.

Men gruverikdommen i grenseprovinsen Alsace og Lorraine var samtidig dypt misunnet av en voksende og stadig mer selvsikker tysk makt.

Etter den tysk-franske krig i 1870 endte områdene under tysk kontroll, Frankrike fikk dem tilbake etter første verdenskrig – før de igjen ble okkupert under andre verdenskrig. Gruvene var blant motstandsbevegelsens viktigste rekrutteringsgrunner.

På slutten av 1940-tallet mente sentrale europeiske politikere at to storkriger mellom Frankrike og Tyskland i løpet av få år kunne være nok. De to franske politikerne Jean Monnet og Robert Schuman kom frem til at det ville være en bra start å samarbeide om naturrikdommene.

I april 1951 undertegnet lederne for de gamle erkefiendene Frankrike og Tyskland (sammen med Nederland, Belgia, Luxembourg og Italia) avtalen som dannet Det europeiske kull- og stålfellesskapet.

Dette var begynnelsen på EU.

I 1957 ble kull- og stålfellesskapet utvidet med flere avtaler, og Romatraktaten ble skrevet. I 1992, etter at antallet medlemsland var fordoblet, kom Maastricht-planen om å skape en virkelig europeisk union.

Og i 2004 – 53 år etter at kull- og stålfellesskapet ble dannet – utvides unionen til å bli et alleuropeisk prosjekt.

Det er ventet tallrike taler som i forbindelse med utvidelsen vil understreke at EU fra starten var et fredsprosjekt. De vil ikke snakke fullt så høyt om saken som de ville gjort hvis folkeavstemningen på Kypros hadde tippet andre veien.

Hadde kypriotene sagt ja til FNs fredsplan, ville de varmeste EU-vennene brukt saken til å vise at bare fristelsen om å bli medlem i klubben, får folk til å holde fred med hverandre. Nå ser det ikke riktig slik ut likevel.

Likevel har EU-entusiastene historien på sin side:

EUs grunnidé var å skape fred, og mennene som gjorde de første avtalene mente den beste måte å skape fred på var å få folk til å handle mer med hverandre.

Mens EU i hvert fall har fått de gamle motstanderne på kontinentet til å holde fred, har det til gjengjeld gått langt dårligere med industrien de kranglet så lenge om.

På 1960-tallet besluttet Frankrike å satse på atomkraft i energiforsyningen, og dekker i dag 80 prosent av energibehovet slik.

Og nå er det slutt.

300 år ble med fransk kulldrift er rundet av med en større seremoni i gruvebyen Creutzwald.

Frankrikes 400 siste kullgruvearbeidere mister jobben, men alle som har mer enn 20 års ansiennitet er garantert lønn og gratis bolig til de når pensjonsalderen.

Det er jo noe.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.