Navnet er treffende. Fra et vindusbord kunne Salt og Pepper på kloss hold se den gamle krumme jernbanebroen som har gitt navn til Ved brua. Her i Vika Atriums dystre skygge har det et års tid eksistert et fargesprakende foretak som lyser opp med en pussig blanding av psykedeliske plaststoler, kreativ mat og en forbløffende mengde trykk av Frans Widerberg.
Kontrasten er stor til Raymonds restaurant tvers over gaten og maten er om ikke unik, så i hvert fall bedre enn mye av det som serveres på Aker Brygge et steinkast unna.
Ikke helt på nett. Menyen skiftes visstnok hver dag og presenteres kun i muntlig form på åstedet, og det servitøren fortalte om hadde ikke den fjerneste likhet med det Ved brua lover på sin hjemmeside. Menyen bæres av to trerettere til 365 kroner, som også kan splittes opp til et mindre måltid eller kombineres til en femretter (395).
Den ene treretteren lovet sjøkreps, lam og noen puddinger, den andre hjortecarpaccio, småkveite (hellebarn) og sjokoladefondant.
Salt og Pepper hadde mest tro på alternativ b, og slik ble det.
Lavt tak, høy stemning. Ved brua er et intimt, lavloftet sted. Det lange lokalet har rare vinkler og kort avstand mellom de små bordene. Et støyende selskap kan fort overdøve alle andre gjester.
- Dette er litt bydelsrestaurant, litt business, litt bar og kafé, sa Pepper.
Denne midtukekvelden var det halvfullt, med noen par og en lystig gruppe i en langt fremskreden forretningsmiddag.
- Jøje meg, hvor de bråker. Men totalt sett er det da ganske hyggelig her, mente Salt og nøt sin gode alsacevin til 65 kroner glasset.
Oppvartningen var oppmerksom og hyggelig, men det føles fjollete å bli tiltalt som herren og damen av en slentrende servitør i bluejeans på et uformelt sted som dette. En enslig kelner er nok for lite hvis det skulle komme storinnrykk.
Spreke kombinasjoner. Carpaccioen kom på bordet til passelig tid og i rikelig mengde, meget fersk og lekker, med nok parmesanflak og ruccola i en lett dressing som Salt elsket. Men Pepper syntes den var for sur. Ved bruas kokk virker glad i syrlige smaker, og til hovedretten satt de som et skudd.
Fisken kom med en frisk lime- og fenikkelsalat oppå, og en gulrot- og appelsinstuing på siden - to uvanlige kombinasjoner som også fungerte overraskende godt sammen. God og grov potetmos fulgte også med fisken, som i seg selv var perfekt trukket.
Servitøren hadde intet imot at Salt og Pepper tok hver sin dessert, og sjokoladefondanten var i kategorien helt grei og fort glemt. Desserten noen puddinger viste seg å være tre varianter av crème brûlée vanilje, lakris og ikke minst rosmarin, som Pepper kommer til å unngå i fremtiden. Til gjengjeld smakte de to førstnevnte nesten ingen ting.
Regningen for to ganger tre retter, en flaske og to glass vin kom på rundt 1150 kroner, en pris som ikke avskrekker Salt og Pepper fra å komme tilbake en annen gang.
