Anshe Chung er det fremste eksemplet på en bedrift i Second Life som skaper arbeidsplasser i den «virkelige» verden og generer overskudd i harde kontanter - trolig tilsvarende to millioner kroner i år.
Samtidig er Chung opptatt av politiske forhold i syntetiske verdener. I sin egen verden er hun halvt Donald Trump, halvt Bono.
Nylig møtte hun DN's utsendte avatar Moferai Moore i The Forest, et av prosjektene hun for tiden har under utvikling.
Moferai Moore:
–Du har hatt suksess med eiendomshandel i Second Life. Kan du kort forklare oss forretningsmodellen din?
Anshe Chung:
– Vi har fem divisjoner nå, som alle utfører tjenester i virtuelle verdener. De to største er ren eiendomsmegling, og utvikling av eiendom. Den tredje er knyttet til virtuelle finanstjenester og valutahandel. Den fjerde selger ferdigvarer - prefabrikerte hus, accessoirer til avatarer, animasjoner og slike ting. Og den femte yter konsulenttjenester til bedrifter og organisasjoner som vil etablere seg her i Second Life.
Så det er hva vi gjør. Vi driver mer enn 130 ulike simulerte regioner i Second Life.
Moore:
–Når var det du innså at dette kunne bli seriøse forretninger?
Chung:
–Det var for to år siden, da jeg plutselig begynte å tjene 200 dollar om dagen på å lage animasjoner. Da ble det hele svært virkelig.
– Finner du det vanskelig å forsvare din posisjon?
– Second Life er ekstremt konkurranseorientert. Gjør en feil, og du er vekk. Å konkurrere her er ikke enkelt, og krever mye innsats og kunnskap. I vårt tilfelle trengte vi også å globalisere. Derfor valgt min mann og jeg også å bruke mer tid her i stedet for jobber i First Life. Den som kan konkurrere i den rå, globale, og raske kapitalismeutviklingen i SL, kan konkurrere hvor som helst ellers. Dessuten lærer man fort, fordi ting skjer så fort. Men dette er også høyrisikable forretninger, og vi vet vi kan komme til å tape for konkurrentene.
– Kommer du til å være her om fem år?
– Vi har vært markedsledere i denne økonomien i 24 måneder. Det er uvanlig lenge for en virtuell verden. Jeg tror vårt selskap fortsatt eksisterer om fem år, men det er vanskelig å si i hvilken verden, og med hvilke tjenester
– Etter det jeg forstår har du også en betydelig virksomhet i Kina.
– Operasjonen i Kina begynte tidlig i år. Vi har et studio i Wuhan med 15 ansatte. De bygger verdener og utvikler innhold. Der har vi også brukerstøttefunksjoner, fakturering og bokholderi. Alle våre ansatte der jobber full tid, de har forsikring og pensjonsordninger. Dette er ikke noen spill-sweatshop, vi driver en høykompetansevirksomhet. Vi er forresten et registrert egenfinansiert selskap i Kina, uten lånte penger eller forpliktelser til investorer.
–Venter du at virksomheten i Kina vil øke i omfang?
–For tiden vokser forretningsvirksomheten vår med ti prosent i måneden. Det tyder på at vi kan få behov for å ruste opp i Wuhan.
–Hva er det viktigste å huske på når man gjør forretninger i Second Life?
–At SL har sin særegne kultur ogt dynamikk. Jeg har sett så mange - også mennesker som er vellykkede forretningsfolk i virkeligheten - tape sørgelig i SL fordi de bare kom hit for pengenes skyld og oppførte seg som utlendinger. Min mann og jeg har dype røtter i virtuelle verdener og deres kultur, og levde som vanlige innbyggere i SL før vi begynte å drive forretninger på alvor. Nå for tiden er det mange som leser om raske penger i slike verdener, oppretter en konto og starter i investere, bare for å tape pengene.
–Har Second Life flere mørke sider?
–Selvsagt. Det er masse intriger, mobbing og favorittisme her. Samfunnet i SL er langt fra demokratisk og retterdig. Det ligner mer på fascisme i Chile, med ett regime på toppen (Second Life's eierselskap, Linden Labs, red. anm), ingen reelle demokratiske institusjoner. Man kan bli utstengt fra diskusjonsforumene hvis man er kritisk til visse deler av USAs utenrikspolitikk.
–Finnes det en bedre verden enn dette, eller har du vurdert å skape en ny verden selv?
–Dessverre finnes det ingen lignende plattformer nå. Konseptet med bruker-skapt innhold vil sannsynligvis skale et monopol som kan sammenlignes med Windows eller ebay.
De andre store virtuelle verdenene er for det meste spillverdener med med mer struktur og mindre valgmuligheter. De er ikk mer demokratiske heller. Det vanlige er en gud eller diktator på toppen, støttet av et aristokrati av ansette og feterte kjendiser blant brukerne. De som har makten kan ikke stilles til regnskap hvis de opptrer kritikkverdig, for eksempel hvis de krenker brukernes privatliv. Dette gjelder ikke bare SL, men også andre viktige virtuelle verdener. Alle er eid av et eller annet privat selskap. Det er svært forskjellig fra World Wide Web.
–Hvilke fallgruber finnes?
–Nå er vi for eksempel i en vanskelig fase hvor folk er blitt avhengige av dette mediet, enten forretningsmessig eller sosialt. For eksempel har vi mange brukere som er funksjonshemmet eller har andre begrensninger i RL, og bruker det meste av tiden sin her. De har alle vennene sine her og så videre. Blir slike mennesker utestengt av en eller annen grunn, kan det bokstavelig talt ødelegge livet for dem.
Men de har overhodet ingen rettigheter, de bruker det meste av tiden sin på steder hvor menneskerettigheter og rettssikkerhet er langt bort.
–Jeg får inntrykk av at du er desillusjonert.
–Nei, jeg forsøker bare å se tingene slik de er og snakke åpent om problemene og oppgavene vi trenger å løse. Alle disse virtuelle verdenenene er på en måte et tilbakeskritt for samfunnet. Det menneskene i Frankrike og Amerika kjempet for for 200 år siden er de nå nødt til å kjempe for igjen i virtual reality. Merkelig, men sant.
–Men du er likevel her i stor skala.
–Selvsagt. Jeg er ikke typen som går min vei. Og glasset er fremdeles halvfullt, ikke halvtomt. Vi har mange diktaturer og regimer, noen med bedre diktatorer og noen med verre.
–Hvilken kategori er Linden Labs i, etter din mening?
–De er blant de bedre regimene. De prøver å være «gode», og noen av dem er hyggelige mennesker.
I det minste noen land i RL har vi rettigheter som lov og rett, åpenhet og transparens, demokrati og representasjon. Men dette mangler i virtuelle verdener, og også i SL. Det er kanskje akseptabelt for folk som er innom en kort stund, men ikke for oss som bruker mye av tiden vår her og kanskje også lever av det. Tenk hvordan det ville vært om World Wide Web ble drevet av ett selskap.
–Kan vi få en politisk oppstand eller en revolusjon i Second Life?
–Det har faktisk hendt en gang tidlig i historien. Linden Labs innførte en ny avgift som rammet mange negativt. Men de ble tvunget til å trekke den tilbake da innbyggerne truet med masseflukt. Samtidig var verden dengang et lite og skrøpelig sted.
–Jeg ser at du nå selger et eiendomsprosjekt som heter Oslo. Var det din ide?
–Ja. Jeg tror på kulturelt mangfold og respekt for alle lands kulturer og symboler. I dette området, som vi kaller Dreamland, har vi også etablert spesielle soner der det snakkes nederlandsk, tysk og japansk, og organisert en gruppe der skandinavene kan samles. Jeg ønsker ikke at verden skal være fokusert på engelsk språk og amerikansk-dominert kultur. I Dreamland bør alle fra hele verden kunne føle seg hjemme. Vi har også egne soner og samfunn for homofile/lesbiske, folk med interesse for asiatisk cultur, goth-kultur arabisk og litt mer.
–Hvor bor du selv?
–Jeg har mitt hjem i Hangzhou, som er del av et område med asiatisk tema. Det er åpen for alle med interesse for slikt arkitektur.
–Hvor befinner du deg i RL?
–For tiden deler jeg min tid mellom Frankurt og Wuhan.
–Det er vel tyngre enn å reise fra sted til sted i Second Life?
–Absolutt.
– Føles det av og til merkelig å være her, til og med for deg?
– Absolutt. Enkelte ting er veldig rare. Men det er mye rart i RL også.
