- Det er tid for endring. Noe må gjøres. Og sektoren det må gjøres noe med er industrien, mener professor Karen Helene Ulltveit-Moe ved Universitetet i Oslo.

Onsdag var hun invitert til å snakke om omstillinger i tiden etter krisen på NHHs høstkonferanse i Oslo.

- De fleste som jobber i skjermet sektor har først og fremst merket finanskrisen gjennom lave renter på boliglånet. Men for industrien er krisen et problem, sier Ulltveit-Moe.

Tre alternativ
Og dersom man erkjenner at noe må gjøres, ser Ulltveit-Moe for seg tre mulige utveier.

• Si farvel til hele industrien

• Drive en aktiv næringspolitikk

• Industridød og nye skudd

Selv ivrer Ulltveit-Moe for det siste alternativet. Forskning som blant annet Ulltveit-Moe står bak, viser at norsk industri hadde en samlet vekst på 24 prosent i perioden 2000 til 2004. Dette var en periode med sterk kronekurs og fall i sysselsettingen.

- Det var en årlig produksjonsvekst på seks prosent, mye høyere enn tidligere. 73 prosent skjedde i eksisterende foretak, 23 prosent skyldtes nye foretak, mens de minst produktive forsvant, konstaterer Ulltveit Moe.

Produksjonsforbedringen hos de eksisterende foretakene knyttet seg blant annet til bedre kapasitetsutnyttelse. Verdikjeden ble splittet opp, de delene av organisasjonene som ikke har komparative fortrinn i Norge ble flyttet til andre land.

Hun mener de generelle rammebetingelsene i Norge er gode.

- Det som trengs er at vi må la krisen få virke, slik at bedriftene på egenhånd kan sørge for en restrukturering som bidrar til at de er konkurransedyktige i fremtiden. Det er ikke sikkert at alle vil komme ut. De som skaller av, skaller av, sier professoren.

Konkurransevridning og proteksjonisme
En mer aktiv næringspolitikk vil ifølge professoren gi utslag gjennom blant annet konkurransevridning og proteksjonisme.

- Den blir revitalisert i krisetider. Politikere vil gjerne gjøre noe, se ting som virker raskt, hindre konkurser og hindre ledighet.

- Vi så det på 30-tallet og 70-tallet. Det ble gitt direkte støtte til foretak. Det bidrar til proteksjonisme, og det hindrer nødvendig omstilling, mener professoren.

Man kan også risikere å bli sittende med nasjonale kjemper, selskaper som blir "too big to fail".

- I Norge har vi vært så heldige at vi ikke har så mange av dem. Dermed har vi sluppet å bli møtt av så mange krav, sier Ulltveit-Moe.

- Ferdig, en gang for alle
Det finnes tilsynelatende også gode argumenter for det første alternativet, mener Ulltveit-Moe.

- Vi kunne sagt "greit, la oss ikke bruke så mye tid på det. Industrien er på vei ned og la oss bli ferdige med det en gang for alle, så slipper vi alle klagene", sier Ulltveit-Moe.

Norsk industri sysselsetter rundt 13 prosent av de yrkesaktive, står for ni prosent av verdiskapningen og bidrar med 20 prosent av valutainntektene, omtrent det samme som eksporten av tjenester.

Hun mener samtidig at frontfagmodellen innebærer at det blir vanskelig å tiltrekke seg flinke og effektive mennesker i offentlig sektor.

- Frontfagsmodellen er nødvendig for å opprettholde industrien. Det er en tvangstrøye, gitt at organiseringsgraden varierer sterkt fra sektor til sektor, mener Ulltveit-Moe. Hun viser til at organisasjonsgraden er høyest i offentlig sektor med rundt 80 prosent, og av den grunn mest av alt legger føringer for offentlig sektor.

- Kanskje ikke så attraktivt
Men dersom man tar farvel med norsk industri, vil det gi ringvirkninger til tjenesteytende næringer. Det vil også gi regionale konsekvenser. Industrien er fordelt i distriktene.

- Vi vet at industrinedleggelse har sammenheng med uføretrygd, sier Ulltveit Moe, og viser til forskning gjort av NHH, SSB og Universitetet i Stavanger.

- Det er interessante studier som viser en nær sammenheng mellom industrinedleggelse og økt uføretrygd. Resultatene tyder også på at det er smitteeffekter, og at det dannes "uførecluster" i små, ensidige kommuner.

- Dermed er det kanskje ikke alternativet så attraktivt likevel, sier Ulltveit-Moe.