- Det er bare på Long Island det er samlet så mye makt og kapital som på Djurgården, sa han, slettet ut posen under venstreøyet med langfingeren, festet monokkelen og skulte ned i menyen. Monokkelen var klar til å bestille.
- Pleier noen av Wallenbergerne å spise her? spurte jeg.
- Nei. Men også de liker enkel kost. Jeg husker jeg var i middag i SE-banken med Marcus Wallenberg. Han foretrakk husmannskost. Gjerne brune bønner, sa Monokkelen.
Vi bestemte oss for en halv meter brennevin. Jeg vet ikke om noe annet sted i verden enn vertshuset Lilla Hasselbacken på Djurgården hvor man kan beordre en halv meter brennevin. En trefjøl med Absolut Vodka, Gammel Norrlands akevitt, Herregårds akevitt, Østgøte Sädes brännevin, Hallands fläder og Skåne akevitt drev inn på bordet.
Monokkelen hadde gjort noen store og raske penger i finans og eiendom og var blant de fine få som kunne skryte av å ha adresse i Stockholms i særklasse mest fasjonable villaområde: Djurgården.
Utenfor vinduet lå Djurgårdsslätten forblåst og vinterøde. En alderstæret Morris Mini svingte opp foran teatersalongen Cirkus. Det var Benny Andersson, Abba-Benny, som skulle instruere vårens nyoppsetning av musikalen Chess. Abba-Benny hadde ikke kjørt langt, han bodde rett nedi gaten. I Villa Lido, palasset som i sin tid ble bygget til enkegrevinne Piper, og som etter hennes død ble testamentert til Frelsesarmeen. Frelsens soldater ville forvandle villaen til hjem for falne kvinner, men øverstkommanderende for det nærliggende regimentet nektet hardnakket. Med omtanke for troppens moral og konsentrasjon.
- Det går hardt for seg på Djurgården. Her om dagen ble slottsfogd von Knorring slått ned av gartneren, fortalte Monokkelen. Det er bråk i de beste borettslag, tenkte jeg. På Kungliga Djurgården har det alltid vært spetakkel.
Forkledd titter. På 1500-tallet fikk svenskekongen Johan III for seg at han skulle ha en jaktpark som kunne imponere selv renessansefyrstene lengre ned i Europa. Øya i Stockholms midte ble inngjerdet og fylt med skogvoktere, jegermestere og portvakter. Den kongelige jaktparken Djurgården ble født.
Portvaktene fikk tillatelse til å skjenke brennevin i sine egne hjem, og forlystelsesstedet Djurgården ble født. I 1733 fantes det 32 skjenkesteder på øya. En samtidig reporter beskrev livet på følgende måte: «Hit trömmade spelare, supare, kopplare och alla slags kofsor och förde et hiskelig leverne». Utskeielsene på Djurgården var så ille at kong Carl Gustaf III og hans følge snek seg maskert inn på Djurgården for å studere skamløshetene under eiketrærne. Så bygde kong Karl Johan sitt sommerslott her, aristokratiet fulgte etter og anla et villastrøk man ikke hadde sett maken til i Norden. Så kom museene, kunstgalleriene, tivoliene og dyreparken.
- Det er den til enhver tid sittende regent som har råderett over Djurgården. Vi som bor her betaler tomteleie til kongehuset, opplyste Monokkelen.
Kungliga Djurgården er et av gulleggene i det svenske hoffets hønsegård. I dag selges den simpleste leilighet på Djurgården for 75.000 kroner kvadratmeteren. I 1994 bestemte den svenske Riksdagen at Djurgården skulle bli nasjonalpark. Verdens første og eneste nasjonalbypark. Vinden rev fortsatt i eiketrærne på Djurgårdsslätten. Vi bega oss ut i nasjonalparken. Monokkelen gikk først.
Villaveien. Vi gikk østover, forbi villaen «Franska Wärdshuset», eid av Bonnier-familien, grevinne Carla Teki og oppfinneren Leif Lundblad. Sistnevnte oppfant den automatiske seddeltelleren, som har gjort ham til en av Sveriges rikeste menn.
- Der bor Bonnier, sa Monokkelen og pekte oppover, nedover og til siden.
- Og der bodde hoffjuvelér K. A Andersson som ble fryktelig upopulær da han systematisk byttet ut de kongelige briljantene med glassbiter. Og der bor Lukas Bonnier.
Vi passerte Oakhill, et 40 roms palass som prinsesse Maria Pavlovna av Russland fikk i bryllupsgave av storfyrstinne Sergius Elisabeth Feodorovna da hun giftet seg med prins Wilhelm i 1907. Paret ble skilt, og i 1926 fikk den italienske staten kjøpe palasset for 100.000 kroner. Et godt kjøp.
Til slutt nådde vi Manila.
- Bonnier, sa Monokkelen.
Manila er den mektige forlagsfamilien Bonniers hovedsete - opprinnelig bygd av en spansk minister som døpte eiendommen etter Filippinenes hovedstad. Bonnier-klanens suksess er et bevis på at man ikke skal gi seg etter et første bakslag. Da Albert Bonnier kom fra Tyskland i 1837 publiserte han sin første bok; «Bevis att Napoleon aldrig existerat». Bevisene var ikke sterke nok og boken var en flopp. I dag er Bonnier-klanen mektigst både i det litterære Sverige og på Djurgården. Ved siden av Manila tronet Torneroseslottet «Täcka Udden». Wallenberg-familiens palass. Vi sto i den svenske maktens absolutte sentrum. Frem til sin død i 1982 pleide familieoverhodet Marcus Wallenberg å sitte her og drikke de fineste vinene som kunne drikkes. «Livet är för kort för att inte dricka det bästa», pleide Wallenberg å si før hovmesteren satte stålet i korken.
- Man kan vanskelig være uenig i det, mente Monokkelen.
En av de ansatte i banken har beskrevet selskapsmiddagene hos Wallenbergerne slik: «Samtalene etter middagen var uinteressante, for ingen våget å si noe personlig når man var gjest i sjefens hjem. Selv gikk herrene Wallenberg opp i den øverste etasjen og spilte bridge med noen av styrets eldre medlemmer. Vi andre fløt langsomt rundt i de vakre salongene og følte oss som de manglende kortene i en kortstokk».
I dag er «Täcka Udden» Skandinaviske Enskilda Bankens representasjonsvilla.
- 70 millioner kroner, sa Monokkelen og satte fart mot Wallenbergernes mer beskjedne nabovilla, Villa Ekudden. Tidligere bodde aviskongen Torsten Kreuger her, (broren til Ivar med krakket). Nylig kjøpte kunsthandler Verner Åmell villaen for 70 millioner kroner. På 80-tallet ble Åmell kjent for å oppdage den slumrende verdien i Frits Thaulow-malerier. Han kjøpte og solgte Thaulow så frenetisk at han til slutt kunne flytte inn i Villa Ekuddens 13 rom og kjøkken.
- Det har bodd noen it-folk på Djurgården, men nå har de fleste flyttet, sa Monokkelen.
Studerer man adresselisten til Djurgården, ser man hvem som sitter igjen etter at konjunkturenes karusell har kastet av sine passasjerer. En av de største villaene på Djurgården tilhørte finansmannen Carl-Erik Björkegren. I 1991 gikk Björkegren konkurs med 1,4 milliard i personlig gjeld - ny svensk rekord. Han måtte forlate Djurgården. Sommeren 1994 forsvant Björkegren fra jordens overflate for godt. Uten å etterlate seg noen spor. Politiet tror Björkegren ble drept og dumpet.
Vi gikk sørover.
- Der ligger Villa Alnäs. Den eies av stiftelsen for moralsk opprustning, sa Monokkelen.
Vi snudde og gikk raskt mot Lilla Hasselbacken.
Primadonnaen. På Lilla Hasselbacken hadde turistene og djurgårdbeboerne benket seg side om side. Slik har det vært siden skalden Carl Michael Bellman og hans følge ravet hjelpeløse og i villrede rundt på Djurgården. «Förutom den vanliga kretsen av försupna trasproletärer och prostituerade samlas också finare folk i lokalen», skrev en Bellman-samtidig om krolivet på Djurgården.
Krovert Tommy Takacs jobbet som en stekepanne på julaften.
- En del djurgårdbeboere er rullegardinsalkoholikere. Jævlene kobler ut telefonen, drar ned rullegardinen og sitter der og drikker sin taxfree som de har kjøpt på reise til Abu Dhabi - eller hvor det er de har vært. Så har vi proletarene. De finnes også her, sa Takacs.
Nærmest baren satt stamgjesten Anita (69). Djurgårdens primadonna. Et aldrende bombenedslag. Hun hadde høye hæler, leopardjakke og chiffonkjole. Øyenskyggen lå tykk som sorbet over øyelokkene.
- I 25 år har jeg promenert på Djurgården. Man kler seg vakkert og går rundt i solen. Her finnes det nok av trivelige små restauranter og nydelige promenadeveier, fortalte hun.
Det viste seg at Anita egentlig het Conny Mårtenson og var pensjonert trykker på Expressen. I barndommen hadde han vært syvendedagsadventist og skulle bli pastor i frikirken. I stedet ble han helgetransvestitt på Djurgården.
- Da jeg var 45 kom jeg inn i en midtlivskrise. Jeg så nedoverbakken fremfor meg. Det var slutt, tenkte jeg. Nå er løpet kjørt. Så begynte jeg å låne min kones klær. Å være Anita lyser opp min alderdom. Selv om det medfører en del arbeid. Man må barbere seg godt. Og klippe sine buskete øyebryn, sa Anita. Og kastet blikk rundt i lokalet.
- Men det er vanskelig å sjekke opp damer, sa Anita.
I sin roman «Mästaren» beskriver den svenske forfatteren Björn Ranelid en samling mennesker på Djurgården. En gruppe mennesker som lever på en plass som finnes på kartet, men som i romanen er en utopi, et miljø som er forbigått av industrialismen og informasjonssamfunnet. Det var kanskje den boken jeg tenkte på da Tom-Tom steg inn i lokalet. Han kom til vertshuset på Djurgården hver morgen klokken 11.00. Ingen visste hvor han kom fra. Eller hvor han skulle.
- Det er svårt att ragga brudar, gjentok Anita.
- Jeg har mange elskerinner. Mange, mange, mange, sa Tom-Tom. - Mange fruer, fruer, fruer. Det er som å bytte skjorte, skjorte, skjorte. Full rulle, kanelbulle, sa Tom-Tom.
Det er ingen nasjonalpark i verden hvor det finnes så mange merkelige fugler som på Djurgården, tenkte jeg. Jeg reiste meg for å gå tilbake til mitt rom på hotell Hasselbacken.
- Velkommen tilbake, ropte krovert Takacs.
- Klinikken er åpen hver dag og pasientene slipper å bestille tid. Her på Djurgården støter vi ikke bort våre barn.
Bellman og Strindberg. Fra den storslagne punsjverandaen på Hotell Hasselbacken ble jeg sittende og stirre på liket av Bellman-eiken. På Djurgården finnes den største samling av kjempeeik i Europa, Bellman-eiken er den minste og sørgeligste. Det var lent mot dette treet Bellman skal ha skrevet Fredmans Epistel nr. 25. Etterhvert har tiden og Bellman-tilhengere amputert eiken i stykker, nå er treet bastet med jern og fylt med sement for å holde seg oppe. Bellmans lallende spøkelse finnes overalt på Djurgården. På Bellmansro står Bellman-bysten. Da den ble avduket i 1825 var det med så store ord om skalden at Bellmans enke måtte bryte inn med replikken; «Jeg undrer hva de skulle sagt om de hadde hatt ham som ektemann. Det salige mennesket var usedvanlig kjedelig når han var hjemme».
Ved siden av Bellman-eiken sto Bellman-statuen. August Strindberg hadde sittet modell for bena. Mellom 1868 og 1883 bodde Strindberg på fem forskjellige steder på Djurgården. Han likte det ikke noe særlig. På sine spaserturer gjennom Djurgården så han bare krøplinger og berusede, barn som lignet demoner, fattige og aparte. Han ble stadig overfalt av hunder, og det var aldri ledig bord på hans stamkro. Selv naturen på Djurgården bød ham imot. «I dag på morgenen slo heggen utenfor mitt vindu ut sin giftige grønske, et blivende reir for mygg og edderkopper. Innen disse blomster rekker å spre sin stank er jeg borte», skrev Strindberg i skissen «Våren på Djurgården».
Det var flere ting som plaget Strindberg. Noen hadde påpekt overfor forfatteren at hans manndom var i minste laget. En natt klokken tre bega han seg til baksiden av vertshuset Fyllan på Djurgården. For å få en ny evaluering av sin stolthet. En lokal prostituert ble utnevnt til dommer. «Hun ga meg godkjent. Dog uten laud», noterte Strindberg.
Ettermiddagen snek seg inn over dagen, og vi bega oss nordover i nasjonalparken. Mot Fyllan.
Ulla, min Ulla. Etter en rask spasertur kom vi til Lejonslätten. På slutten av 1700-tallet oppbevarte svenskekongen sine løver her. Den siste kom til Djurgården som en gave fra sultanen av Marokko, og ble raskt involvert i en praktskandale. Da dronning Sofia Magdalenas hoffdame, grevinne Cederhielm, en gang sto med ryggen til løveburet og førte en samtale, falt løven for fristelsen å stikke poten ut av buret og legge den på grevinnens bryst. Grevinnen ble stående urørlig til den marokkanske hannløven fant det for godt å fjerne poten. Noen måneder senere ble den siste løven på Lejonslätten avlivet.
Nå fantes det ikke mye på Lejonslätten. Fyllan var revet. Det legendariske vertshuset Blå Porten var forsvunnet for flere mannsaldre siden. Det var her poeten Wilhelm Von Braun hver dag levendegjorde sitt valgspråk: «Vad punchen er stark och vad människan är svag».
Ved enden av Lejonslätten så vi lysene fra vertshusene Ulla Winbladh. Siden 50-tallet har Ulla Winbladh vært djurgårdbeboernes foretrukne serveringssted. Og et av Sveriges beste. Den originale Ulla Winbladh het Maria Kristina Källström og var Bellmans elskerinne - løsaktighetens gudinne, nymfen som hadde uvanen å havne avkledd under diverse restaurantbord på Djurgården. Hun døde i 1798, omtrent samtidig som den siste løven på Lejonslätten.
Ikke noe sted er utsikten til livet i nasjonalparken bedre enn fra barkrakken på Ulla Winbladh. Jeg bestilte en Irish Coffee, kremen lå som en uoppredd dyne over en varm madrass.
- Jeg må gjøre deg oppmerksom på at det er umoderne å drikke Irish Coffee. Spesielt på en tirsdag, sa en stemme bak meg.
- Hvabehager?
- Det er totalt umoderne å drikke Irish Coffee!
Det var fotomodellen Petra Axelsson som hadde ankret seg opp i Ulla Winbladhs salong for å finne livsbehaget.
- Jeg går ikke noe til noe annet sted enn Ulla Winbladh på Djurgården, sa Petra. Så kom Lollo.
- Kall meg Lulu, det er mer sexy. Mer forfinet 1700-talls hore, sa Lulu. Eller Lollo. Og presenterte sin venninne Baronesse von Rosén.
- Grevinne Agnes von Rosén, rettet hun.
Grevinnen var et pust fra de store slettene. Slettene som var større enn Lejonslätten på Djurgården. Hun hadde tilbragt store deler av sitt liv ved Mount Kenya Safari Club, sammen med fotografen Peter Beard hvis bestefar hadde oppfunnet snippkjolen.
- Nei, hvor livet er herligt ibland, sa Lulu.
- Jeg er født beruset, sa fotomodellen
- Jeg var nær venn av Jimi Hendrix, fortsatte grevinnen.
- Jimi var verdens nydeligste menneske. Jeg husker da han og jeg havnet hos en opiumskonge i Paris. Det var litt av en fest. Jimi var fantastisk, sa grevinnen.
- Det hender for lite nå om dagen. Hver dag er onsdag. Jeg skulle ønsket at jeg hadde vært med bare et kvarter av sekstitallet. Da hadde jeg flippet totalt, opplyste Lulu.
- Ikke klag, sa fotomodellen.
- Når man ikke får med seg kjøkkenbordet bort til sengen, da går man ganske enkelt til Ulla Winbladh...
Solen falt sakte ned over Djurgården. Grevinnen og hennes venninner gikk hjem for å hvile. Vi gikk til bords. En kald chablis seilte inn på bordet. Jeg kom til å tenke på hva tegneren T. S. Sergel hadde sagt etter en av sine lange kvelder på Djurgården:
«I morrån är jag dö? Ta mei tusan fan.»
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.