Sosiale medier: Er det overhodet mulig å være «privatperson» lenger? Tja, bare såvidt. Du kan legge ut bilder på Flickr som bare du selv kan se. Du kan få hengelås på Twitter-kontoen din. Du kan være venn på Facebook med de samme du ville invitert i bryllupet ditt. Du kan sjekke inn på Foursquare uten at andre enn deg selv ser hvor du er. Men hva er vitsen da?
Må man være venn med alle? Naturligvis må man ikke det, det er like dumt på sosiale medier som i det virkelige livet. Man velger sitt nettverk.
Se for deg at det sosiale nettet er en romslig kafé hvor det er høyt under taket. Der borte i hjørnet sitter noen alene, og kikker. Snakker ikke med noen. Det må være lov.
Ny kronikkserie: Twitter, Facebook og blogger har forandret skillet mellom jobb og privatliv, både for ansatte og arbeidsgivere. Hva er offentlig og hva er privat på nettet? Trengs det nye normer og regler for oppførsel i sosiale medier? |
Men ville det ikke være hyggeligere å mingle? 1,4 millioner nordmenn er på Facebook 22 minutter i snitt hver dag. Om det ikke er interessant for alle privat, så skulle det vel være det i jobbsammenheng for de aller fleste? De som er aktivt sosiale finner både forretningsideer, venner, reisetips, nytt hus og noen som kan hjelpe dem med å frakte noe fra Tvedestrand til Oslo.
En viss risiko finnes, helt klart. For sier man noe dumt, kan det googles og siteres. Så det lønner seg, også på sosiale medier, å holde tunga rett i munnen når man ytrer seg der det er folk.
Det private rommet krymper. Kravene til åpenhet virker truende på mange. Det krever mot å entre en sosial arena hvor det yrer av aktivitet, når du ikke er sikker på kodene. Det er grunn god nok for mange å holde seg unna, hvor utaktisk det enn er. Men det handler om balansekunst. Å by på seg selv kan være nervepirrende. Det er mye forlangt å skulle forholde seg til både foreldre, søsken, ekser, eks-svigers, barn, kolleger, sjefer og kompiser i én veiv. Hvilket bilde på Facebook passer for alle disse?
Det er fullt mulig å ikke være privat på sosiale medier, men å være personlig slipper man ikke unna: På Tvitre.no finner man en liste over hvilke nordmenn på Twitter som har flest følgere. Øverst regjerer Jens Stoltenberg, som følges av 24.500, en av rundt 30 statsledere som er på Twitter. Tett fulgt av blant andre Jonas Gahr Støre, Are Kalvø og kronprinsparet. Etter Kristin Halvorsen befinner Steinar J. Olsen seg, gründer og daglig leder i Stormberg as. Han er nok den norske lederen som er mest aktiv på sosiale medier, med konto både for seg selv og for bedriften på Facebook og på Twitter. Hva sier han om det å balansere mellom jobb og privat?
«Jeg deler gjerne tanker og erfaringer gjennom sosiale medier. Jeg er ikke redd for å la folk bli kjent med meg, og går gjerne inn i en dialog. Selv om jeg kan være personlig, så er jeg ikke privat. Jeg kan eksempelvis gjerne tvitre om at jeg er på dugnad i barnehagen, men forteller ikke hvilken barnehage det er og jeg er opptatt av å ikke identifisere barna mine med navn, bilde eller alder. Jeg er gjerne venn med mine medarbeidere på Facebook, men jeg lar i så fall dem ta initiativet. Det kan være vanskelig å si nei til en venneforespørsel fra sjefen.»
Adecco-sjef Anders Øwre-Johnsen uttalte på E24 at det var lite smart av ledere å sosialisere med ansatte på Facebook. Biblioteksjef Berit S. Nygård kommenterte uttalelsen hans på Twitter: «Hvis de ansatte ikke skal ha sjefen som venn på Facebook, blir jeg meget, meget ensom og ganske venneløs (smilefjes)». En ansatt i det private næringsliv spurte: «Er ikke Facebook-kontakt en selvfølge for en moderne leder?»
De største og mest høylytte skeptikerne til bruk av sosiale medier, er uten tvil de som ikke bruker dem selv. Mange av dem tør ikke hive seg uti. Noen gjør som Adecco-sjefen og forholder seg kun til en liten, nær krets på 121 på Facebook og velger å ikke ha konto på Twitter. Ganske mange sikrer seg med å si at de «tvitrer som privatperson».
Det kan være ryddig å understreke det, men hva betyr det egentlig? Skillet mellom roller blir mer og mer utvisket i åpenhetens tidsalder.
Det handler ikke om hvem du er på Facebook, det handler om hvem du er. På det sosiale nettet blir du oppfattet ut fra hva du sier, mer enn hvilken jobb du har eller ikke har. I de sosiale mediene kan alle snakke med alle. Nylig fikk jeg denne mailen: «Yoko Ono is now following you on Twitter!» Sannsynligvis har hun en assistent som drifter kontoen hennes, slik som Stoltenberg. Men når jeg får svar bare seks timer etter at jeg har trykket «follow» Yoko Ono, som har over 920.000 følgere, da gir hun inntrykk av å være en engasjert og inkluderende person.
I Norge har diskusjonen om sosiale medier dreid seg mye om hvordan arbeidsgivere kan sikre seg mot at ansatte kritiserer arbeidsplassen og hvordan vi skal beskytte privatlivet vårt. Spørsmålet vil forhåpentlig snart bli «Hva de sosiale mediene kan brukes til?» Innovasjon preger vår tidsalder og vil gjøre det resten av vår tid i arbeidslivet. Venting er gammeldags.
Så om det er behov for nye normer for oppførsel på nett, så kan det godt være å følge poesien til Antonio Machado (oversatt av Ferdinand Finne): «Vandrer, det finnes ingen vei, veien blir til mens du går.»
Nina Nordbø alias @ninanord er nettrådgiver og kursholder i bruk av sosiale medier i NRK.
