Sosiale medier: Som relativt ny og utrenet Facebook-bruker lirte jeg engang av meg en litt sleivete bemerkning til en svært begrenset krets av «venner». Et par timer senere ble jeg ringt opp av en nettavis om saken. Ikke så alvorlig, men jeg lærte likevel da at hvert ord jeg publiserer på Facebook i realiteten må skrives med tanke på å kunne siteres offentlig. Derfor mistet jeg denne dagen et sosialt medium jeg hadde forventninger til og som jeg godt kan trenge for å teste ut nye tanker, ideer og formuleringer - slik man ofte bruker familiemedlemmer eller en ekte vennekrets.
Dette er et tankekors, for ikke bare skribenter trenger slike fora for å utvikle seg til selvstendig tenkende individer - slike «mentale testlaboratorier» er selve kjernebegrunnelsen for at vi har internasjonale konvensjoner som verner om retten til et privatliv.
Rektor ved Markedshøyskolen, Trond Blindheim, hadde noe av de samme opplevelsene da han i vinter, på sin lukkede profil, kalte Samisk Høgskole en «Mikke Mus-institusjon» og en akademisk pølsebod. Bakgrunnen var et utspill om å gjøre høgskolen til samisk universitet.
Ny kronikkserie: Twitter, Facebook og blogger har forandret skillet mellom jobb og privatliv, både for ansatte og arbeidsgivere. Hva er offentlig og hva er privat på nettet? Trengs det nye normer og regler for oppførsel i sosiale medier? |
Det ble til en forside og et dobbeltsidig oppslag inne i avisen Sagat - uten at forfatteren ble kontaktet for å kommentere sine påstander. Oppslaget hadde tittelen «Nedlatende om Samisk høgskole» og ga et sterkt forvrengt referat av Blindheims påvisning av gjeldende statlige krav for å få universitetsstatus. Blindheim forfulgte ikke saken utover å skrive et leserinnlegg i den påfølgende utgaven av avisen. Der hevder han blant annet:
«Jeg ville naturligvis ha ordlagt meg på en annen måte i meningsutvekslingen på Facebook-siden min dersom jeg visste at diskusjonen ble til en avisartikkel. Rent presseetisk sett synes jeg derfor at det er problematisk at journalister siterer fra sosiale medier, selv i tilfeller der den/de som siteres står inne for meningene sine. Det blir som å sette opp et skjult kamera i et privat selskap, og la det som sies gå rett ut på luften. Når man slapper av i sin egen stue ordlegger man seg på en helt annen måte enn man ville ha gjort i det offentlige rom.»
Den norske presseetikken er fattig på retningslinjer i slike sammenhenger. Pressens faglige utvalg hadde nylig mulighet for å sette skapet på plass etter en klage fra to personer som fikk sitt private foto, hentet fra en Facebook-side, publisert i Grimstad Adressetidende. Klagen gjaldt i første rekke selve bruken av bildet fra Facebook og størrelsen på honorarsatsen. PFU avviste klagen med henvisning til at utvalget ikke har kompetanse på opphavsrett, men anbefaler «som hovedregel» at samtykke innhentes i slike tilfeller.
Nå får utvalget snart en ny mulighet. Advokat Eirik Djønne har, på vegne av tre klienter, innklaget Natt & Dag for en reportasje der bilder av de tre, hentet fra Facebook, er blitt manipulert blant annet med utslett, ringer og innfelte flagg slik at de fremstår som usympatiske nynazister. Personene er likevel gjenkjennelige. Det hører med til saken at ingen av klagerne har hatt noen politiske sympatier i slik retning. Siden saken primært fremstår som et tilsynelatende klart brudd på fotobestemmelsene i Vær Varsom-plakaten er sjansen likevel tilstede for at PFU vil gjøre som bøygen og heller ikke denne gang uttale seg eksplisitt om Facebook som journalistisk kilde.
Juridisk sett kan det ikke være tvil om at bruk av Facebook som journalistisk kilde dreier seg om å sitere fra andres åndsverk og som sådan må kunne begrunnes ut fra Åndsverklovens bestemmelser for slikt (§22). Bruk av bilder og tekst, uten samtykke, hentet fra Facebook i ren illustrasjonssammenheng, som underholdning eller som råstoff for videre fototeknisk eller tekstlig bearbeidelse, medfører derfor høyst sannsynlig, i de fleste tilfellene, et erstatningsansvar. Et sitat vil dessuten som regel bare innebære anledning til en sterkt avgrenset klipp og lim-praksis. Bruk av hele Facebook-innlegg, uten samtykke, er derfor ikke tilrådelig.
Det er vanskelig å se hvordan PFU over tid kan legge seg på en mer liberal praksis enn domstolene i slike tilfeller. Tvert imot har pressens selvjustisordning nærmest alltid hatt som regel å praktisere et strengere regime enn retten. Men etikk er selvsagt ikke en enkel funksjon av rettsnormer. Det må kunne forventes av PFU at utvalget gjør seg opp en mening om opphavsetiske spørsmål knyttet til bruken av sosiale medier som journalistisk kilde - uavhengig av utvalgets juridiske kompetanse. Man kan for eksempel begynne med å stille seg det grunnleggende spørsmålet:
Når og i hvilket omfang er det presseetisk legitimt å berike seg på andres arbeid slik det fremstår på Facebook? Det kan synes som om PFU skylder oss alle et svar på dette.
Carl-Erik Grimstad er statsviter.
