Hundre og ett år etter sin død er Sigurd Lie (1871–1904) stadig berømt for bare ett stykke, nemlig sangen «Sne». Den ble faktisk brukt i filmen «Detektor» i instrumentalversjon.
Sigurd Lie vokste opp i Kristiansand. Byen har en gate oppkalt etter ham. Det har også Oslo, der Lie bodde fra 1898 og virket som dirigent. Tuberkulose ble Sigurd Lies skjebne. Fra studiedagene i Leipzig tidlig på 1890- tallet til han dør i 1904, blir han gang på gang slått ned og må legge vekk verkene. Men han blir alltid ferdig med det han påbegynner. Han treffer sitt livs kjærlighet, den ti år yngre Gudrun Bødtker-Næss. Hun vil ha ham, enda Sigurd gjør det klart at han kan dø når som helst og bringe henne stor sorg. De får et år sammen. Hun er hos ham til det siste. Men straks vi har tørket tårer over denne historien, oppdager vi at det ikke er mye sjelekval og selvmedlidenhet i de tre Sigurd Lie-verkene Kristiansand Symfoniorkester fremfører på cd-en fra det lille selskapet Lindberg Lyd. Sigurd Lie lager en livslykkens musikk.
Fremover. «Symfoni i a-moll» ble påbegynt i Berlin i 1899. De tre første satsene ble spilt i Bergen 1901. Hele symfonien ble fremført i Kristiania i 1903. Da måtte siste sats settes sammen av kveldens dirigent Iver Holter, en gang lærer for Sigurd Lie. Selv var Lie for syk til å overvære konserten. Men han ser alltid fremover og forteller i brev at han gleder seg til å gjøre visse omarbeidelser.
Symfonien ble møtt med respekt av kritikken. Håndverket var godt, men man savnet noe personlig.
En norsk Schumann. Det gjør ikke vi. «Personlig» betydde den gangen «påvirket av norsk folketone og lynne». Det er ikke Sigurd Lie i sin symfoni. Hans forbilde er Robert Schumann, og han får til den store tyske klassikers ledige melodiføring. Musikken danser fremover. Vekslingen mellom klangene i orkesteret kommer i en naturlig flyt. De lyse hornene og trompetene i finalen kan godt oppfattes som triumf og vårens komme, men også som absolutt musikk. Temaene har utallige utviklingsmuligheter og Lie forfølger dem alle.
Ikke tragisk. «Personlig» på nasjonalromantikkens premisser er Lie i de to andre verkene på cd-en: «Konsertstykke for fiolin og orkester» og «Wartburg» for bassbaryton og orkester. Her ligner han på Grieg, noe som gjør verkene nokså ordinære og tidstypiske. Cd-en anbefales likevel sterkt. I symfonien møter vi fornyelse og lys, en sterk utfordring til vår sans for det tragiske.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.