Det er noe rart med «Modellen». Først er det omslaget, et avbleket mimrefotografi av en familie foran et pariserhjul, som mer bringer tankene til en fire år gammel roman av Linn Ullmann («Når jeg er hos deg») enn noen Saabye-bok. Som kjent skal man ikke dømme saker og ting etter omslaget, men det rare fortsetter på innsiden. Her finnes hverken barndom eller Frogner, men en billedkunster med 50-årskrise og homofile galleristvenner. At Christensen beveger seg ut av barndommen og inn i sin tid er vel nesten utelukkende positivt, men enda mer overrasket blir man over at det tar to tredjedeler av boken før man overhodet skjønner hvor den vil.
Lang opptakt. Christensen er kjent for å lage intriger der hver minste detalj har betydning, i komposisjoner uten så mye som et løst støvfnugg. Saabyes kritikere anklager ham da også nettopp gjerne for den «forførende og løgnaktige symmetri» som romanens hovedperson Peter avskyr i kunsten. Denne anmelderen har ofte likt dette kunstferdige aspektet ved Christensen – at «Halvbroren» er en bok der hver detalj synes å peke mot alle andre punkter i romanen – og ble derfor ganske overrasket over å lese 200 sider med en tilsynelatende endeløs opptakt, før plotet materialiserer seg. I tilbakeblikk kan man se at alt faktisk henger sammen med alt, men det hindrer ikke at det ved første lesning er noe av en utholdenhetsprøve å lure på hvor alle bokens samtaler om kunsten og livet er ment å føre.
Doktor Mefisto. Utholdenhetsprøver tåler vi om det de leder frem til, er verdt ventingen. Emnet for «Modellen» er en manns forsøk på å flykte fra redselen for å mislykkes som kunstner og for å bli blind. Og når Peter får vite at han kommer til å miste synet, inngår han en pakt med Djevelen, i skikkelse av en skruppeløs lege som tidsriktig skaffer organtransplantasjonsreise til Øst-Europa.
Kunstsiden av romanen er dels fiffig. Det er for eksempel ganske morsomt å lese om hvordan galleristen planlegger å lekke at Peter holder på å bli blind – til kulturjournalister på ivrig jakt etter en «sak» – for å skape blest om hans neste utstilling. Med bevissthet om at stoffet om kunsten som løgn, selvbedrag og egoisme lett nærmer seg kunstnerklisjeer, lar romanen ofte Peter snakke i sitater om kunst fra Oscar Wilde til Ibsen. Men Peters sitatvennlige fasade får i stor grad også bli romanens fasade, som kun sprekker opp i enkeltscener, som reisen til Tallinn, der Peters gretne, verbale finter med maksimal konsentrasjon i løpet av et par setninger får slå ut i en brutalitet av det mer fysiske slaget.
Ibsen i næringen? Når andre aviser har forsideoppslag med at Saabye «går Ibsen i næringa», føles det nødvendig å legge til at det her må være snakk om tematikken – den ibsenske livsløgn med tilligende herligheter – snarere enn format og utførelse. «Ikke gå for dypt, da kommer du ikke videre,» er et råd Peter får i romanen.
Vel er det et utbrukt anmeldertriks å prosedere mot en bok med dens eget skyts, men det synes virkelig som om Christensen denne gang har valgt en enklere vei, i en roman som inntil en passe abrupt og åpen slutt, tematisk står litt i stampe hva gjelder den egoistiske kunstners gjeld til kone, barn og andre ofre på kunstens alter.
«Modellen» er blitt en grei kunstnerroman, men inneholder ikke de høydene og dybdene, den tette intrigen eller intense følelsen av at noe virkelig sto på spill som «Halvbroren». Tross den mer minimalistiske samtidssettingen, virker den dessuten nærmest ordrik i forhold til novellene i samme stil i fjorårets Christensen-bok. Fordi det var noveller, var det nok mange som lot den boken passere, men Saabye-lesere som ennå ikke har skaffet seg den, anbefales klart pocketen av «Oscar Wildes heis» fremfor årets roman.
