Stein Erik Hagen er ikke noe skjelett. Men hytta hans er det. Et femspaltet fotografi i Dagens Næringsliv tirsdag 1. august viser både Hagen og hytta. Bildet gjør tydelig et problem i den nye, norske byggeskikken.
Stein Erik Hagen er selve inkarnasjonen av den norske storbonden, både i sinn og i skinn. Han er en godt polstret materialist. Førtimillionershytta hans på Røssholmen er derimot noe av det skrinneste du kan tenke deg.
Hagen kritiserer sine arkitekter Lund Hagem for å ha gjort hytta dobbelt så dyr som budsjettert. Milliardæren mener likevel at stedet er blitt helt praktfullt .
Er det? Røssholmen-hyttas uttrykk er nakent og ribbet. Hytta framstår som et skjelett. På Røssholmen står ei grind av stålpilarer, glass og skifer. Den er med andre ord bygget helt etter samme oppskrift som en rekke andre, moderne bygninger i Norge. Ingen dekor. Ingen raushet. Ingen farger. Konturene minner om liggende melkekartonger. En minimalisme uten sjel, bein uten kjøtt.
Kritiserer du arkitektene av slikt byggeri, svarer de mekanisk at slik må det se ut: Inne skal være ute, og ute skal være inne. De mener åpenbart at kontakten med naturen omkring teller mer enn bygningen.
Den seriøse arkitekturen i Norge handler om å gjøre minst mulig ut av mest mulig. Hvis du ber noen om å tegne Hagen-hytta etter hukommelsen, vil de ikke klare det. Det finnes ingen gode holdepunkter eller blikkfang der bare fysiske linjalstreker av stål og glass.
Særpreget arkitektur handler om gjenkjennelse. Nokså mange greier å tegne noe som likner Oslo Rådhus, klokketårnet på Røros og Slottet etter husken. For ikke å si hvilket som helst naust, stavkirke eller trønderlån. Alle sier: Her er jeg, og jeg er meg selv i et landskap.
Klemmer du en ballong flat på én side, buler den mer på den andre. Du skal ikke lenger enn til nærmeste campingplass for å se spikertelt som forteller at minimalismen er ukjent. Mens Hagens hytte framstår som for mye av ingenting, kan det i campingland ikke bli for mye av noe som helst. Det går en direkte linje fra den stolte spikertelteieren til kjøperne av Finn Sandmæls millionkreasjoner. En Sandmæl-villa kan heller ikke ha for mange utspring, gesimser og pynt. Sandmæls idé har gjenklang i de fleste norske hyttebyer. Bare ta en tur til Hafjell eller Røkkebakken på Oppdal. De som derimot bekjenner seg til moderne minimalistarkitekters løsninger, har skjelettet som sitt forbilde. Arkitekten driver sultekunst på sine hus, husets beboere gjør det på seg selv.
Siden store, hvite smil er det vakreste som finnes, kan det ikke finnes noe penere enn smilet fra en hodeskalle. Inntil de dør, må de gjøre mest mulig for å ligne dette idealet. Egenoppfattelsen krever streng disiplin, både i husstellet og egenstellet.
Jeg har fortid som journalist i Bonytt. I bladet lar boligeierne seg ofte avbilde i sitt strenge hjemmemiljø. Påfallende ofte er både mann og kone et beinrangel: hun i en utstudert enkel påkledning med litt farge på, han i designbriller og svart, høyhalset genser. I en spesielt minneverdig Bonytt-utgave ble leseren presentert for tre slike par etter hverandre, over et stort antall bildesider. Alle parene uttalte om sine smakfulle boliger at de likte å ha en individuell stil . For et utrenet øye var det dessverre umulig å se hvor den ene boligen sluttet og den andre begynte.
Det er lett å se hvor Stein Erik Hagen begynner og slutter. Desto vanskeligere å innse hva han skal med Lund Hagems arkitektur. Kontrasten mellom mannen og hytta er bare forstyrrende, ikke komplementerende.
Arkitekt Mies van der Rohes omfavnelse av utsagnet less is more ble en ledetråd for alle modernister. De beste bygningene forteller om en stilart som la vekt på å gi øyet en enkel og vakker form å hvile på. Men dagens modernister får Le Corbusier og vår egen Arne Korsmos hus til å se ut som de er basert på de verste utslag av rokokko: De brukte sterke farger og ditto former.
Modernistene i Norge later ikke lenger til å ha noen filosofi rundt det de tegner, annet enn muligens å skremme enda flere rikinger over til Sandmæl & Co.
Jeg tviler på at vi trenger flere skjeletthus nå. Vi har skjønt at de er bygd av stål, glass og betong, og at skifer er en fin overflate. Så hva bør bli den nye, revolusjonerende ideen blant norske arkitekter?
Kanskje at de igjen gjør det mulig å huske ikke bare byggematerialene og den fine beliggenheten, men selve bygningen?
