Novellesamlingen «Plutselig landligge» er Øystein Lønns 16. bok på førti år. Med sin lave utgivelsesfrekvens og peishylla fylt til trengsel av de mest høythengende litteraturprisene, er dette et forfatterskap det er naturlig å være ærbødig overfor. Hadde man bare kunnet huske hva han skrev.
Møt Edward. Lønns nyeste bok inneholder fem noveller. I de fire første opptrer menn som heter Edward, Ed eller Eddie. Det dreier seg neppe om samme skikkelse. Noe slikt ville uansett ikke gitt mening i Lønns univers. Menneskene i hans fortellinger eksisterer kun der, akkurat i den teksten der de opptrer. Dette er ikke den typen litteratur der man lurer på hvordan det går med folk etter at fortellingen er slutt.
Tre av novellene kretser rundt forskjellige former for sport: greyhoundløp i Dublin, bandy og seiling. De to første av dem, «Greyhounds» og «Bandy», ligner litt på hverandre, begge handler om smått perifere idretter, begge handler om par som kommuniserer med hverandre på et oppstyltet, merkelig vis.
Motstand. Et trylleformular som er populært i et visst sjikt av litteraturinteresserte, er påstanden om at en tekst «yter motstand». Og man kan trygt si at Lønns tekster yter motstand. Man skal være ekstremt skjerpet og ha null i promille for å huske ved slutten av en setning hvordan den begynte. Dette skyldes ikke at setningene er spesielt lange. Men samtidig som det utspiller seg en slags handling på sidene, er det så utrolig vanskelig å engasjere seg i dem.
Her er et typisk innlegg i en samtale:
«Har du hørt om alder?» sa han. «Det er et annet ord for avslutning. Det er å begripe at det er noe som heter opphør. At det ikke varer særlig mye lenger. Og jeg har omsider kommet til at det likevel må fortsette. Det som har vart for lenge bør få en sjanse. Da handler det iblant om penger. Og det er omtrent det eneste jeg har nok av.»
Denne visdom kommer fra en eldre mann til sin betydelig yngre beundrerinne. Vel kan det være vanskelig å vite hvorfor mennesker tiltrekkes av hverandre, men det får være måte på.
I en annen novelle opplever en mann på et kontor at en viss herr Thomsson kommer inn og forrykker stemningen med operasang og mangoduft. En eldre mann babler i vei til en ung studine om at hun skal gi ham en arving. En kvinne trekkes til greyhoundbanen, styrt av en drift like åpenbar som alkoholikerens eller røykerens, bare litt mer eksentrisk. Alt dette kan høres ut som pirrende utgangspunkt i og for seg. Men det blir bare aldri slik. Lønn er ikke interessert i pirring.
En annen stil. Interessante personer, gode dialoger, spennende handlinger: Ingenting av dette er essensielt for at en tekst skal være leseverdig. Det kan ikke være mangelen på slike ting som gjør at Lønn, ihvertfall for noen, fremstår som så dørgende kjedelig.
Det finnes åpenbart de lesere som finner glede i Øystein Lønns bøker. Kanskje finnes det en spennende utfordring for leseren i å finne et mønster i de usammenhengende samtalene, de inkonsekvensielle assosiasjonene, de trivielle handlingene. Noen finner interesse i utlegninger som denne:
«Han gransket henne lenge og oppriktig og børstet smuler fra buksene. Robert Bensen trakk pusten. Plutselig virket det som om han hadde hentet frem sine mer intime erfaringer da alt raknet i gymnastikksalen. I tauene opp mot taket. Da han ramlet ned og ikke orket sin egen vekt. Og etterpå som tilskuer på bandybanen. Han grøsset.»
For andre er det umulig å vurdere om dette er ekstremt konstruert, eller om forfatteren bare har skrevet ned det første som har falt ham inn. For disse leserne virker det som om Lønn enten med vilje skriver slik at det er vanskelig å lese seg inn i tekstene, eller så har han et så springende tankemønster at det er umulig å følge ham. Uansett kan man si at Lønns metode er en som yter motstand.
