Natos øverstkommanderende i Afghanistan, general Dan McNeill ønsker øket norsk bidrag, inklusive norske spesialstyrker.
Det er tre gode grunner til at Norge bør si ja.
Afghanistan-konflikten blir, delvis med rette, betraktet som en test på om Nato kommer til å ha noen betydelig rolle i det 21. århundre. Alliansen har tatt militært ansvar i et land der tidligere stormakter som Storbritannia og Russland har feilet. Suksess er på ingen måte garantert.
Sjansen minsker ytterligere ved at flere Nato-land er tilbakeholdne med å sende ekstra styrker til det som oppfattes som en amerikansk krig. Interessant nok er en god del av «nei-landene» også nasjoner som ønsker at EU etterhvert skal få en øket sikkerhetspolitisk dimensjon på bekostning av Nato.
Norge er i en annen posisjon. Som utenforland i Europa har vi større interesser enn de fleste i at Nato lykkes. Derfor bør vi si ja.
Det andre hovedargumentet bunner i Norges forhold til FN. Det er bred norsk enighet om at norsk utenrikspolitikk skal lene seg tungt på verdensorganisasjonen.
Iblant virker denne entusiasmen nesten svermerisk, og overser FNs grunnleggende udemokratiske trekk: I spørsmål om krig og fred styres FN av seierherrene i Andre verdenskrig, og speiler i liten grad maktforholdene i dagens verden. Det er de fem sikkerhetsrådslandene som vedtar om en krig er «lovlig» - eller kan stanse en slik resolusjon - etter et svært fleksibelt tolkningsmonn.
Så lenge skiftende norske regjeringer er seriøse FN-entusiaster, er det rimelig å ta det medfølgende ansvar. Krigen i Afghanistan er en FN-krig. Dermed bør Norge stille opp.
Det tredje argumentet for at Norge bør si ja til general McNeill er militærfaglig. 60 år med geriljakriger verden rundt har gitt brede erfaringer om hvordan disse vinnes eller tapes.
Målrettet innsats av høyt kvalifiserte spesialstyrker ser ut til å være et langt mer effektivt middel enn teppebombing mot gerilja. Den britiske innsatsen fra S.A.S. mot kommunistgeriljaen i Malaysia på 1950-tallet er stadig lærebokeksemplet på hvordan man nedkjemper fienden, og samtidig vinner «hearts and minds» hos befolkningsflertallet. Vietnam er eksemplet på hvordan en slik krig tapes.
De norske spesialstyrkene blir regnet som noen av verdens beste. Selv om de er få, vil det å stille dem til Natos disposisjon øke sjansen for å vinne krigen i Afghanistan.
