De siste par årene har norske og norskkontrollerte selskaper bestilt borefartøyer og skip for rundt 250 milliarder kroner. Det burde være et bevis for at private investorer både har kapital og risikovilje. Hovedproblemet i norsk økonomi er mangel på arbeidskraft, og da er det underlig at næringsministerens svar er bedre tilgang på statlig kapital til investeringer.
Men Andersen er opptatt av det langsiktige perspektivet. Han vektlegger ordet langsiktig som om det skulle stå i motsetning til private investorers perspektiv. Som om private aktører legger noen milliarder i en borerigg som bare ventes å være lønnsom på kort sikt.
I nasjonalbudsjettet for 2008 presenterer Andersen det nye statlige investeringsfondet. Det kommer i tillegg til en rekke statlige fond, og det er ikke lett å se hva som må til for at Andersens fondsbehov skal dekkes. Det nye fondet får en kapital på 2,2 milliarder kroner og formålet er å bidra til å kommersialisere globalt orienterte og konkurransedyktige innovasjoner og prosjekter . Andersen må bruke lupe for å finne problemene han vil fikse med disse milliardene.
Forrige gang Andersen pøste ut milliardbeløp var det heller ikke lett å få øye på problemet. Da brukte han 4,8 milliarder kroner på å kjøpe Aker Kværner-aksjer fra Kjell Inge Røkke. Begrunnelsen var at han ville at Røkke skulle fortsette å være majoritetseier i selskapet. Det lovet Røkke å være hvis Andersen la nesten fem milliarder i potten. Men Røkke ville trolig vært det uten Andersens milliarder også.
Denne gangen er det mindre kapitalister som er Andersens målgruppe, men det er like vanskelig å forstå hva han vil reparere. Trolig er Andersens investeringer uttrykk for et mer grunnleggende ønske om statlig eierskap uansett om det løser problemer eller skaper nye. Han sier selv at dette er en frivillig ordning for dem som ønsker samarbeid mellom privat og offentlig kapital . Takk og lov for at den er frivillig. Enn så lenge.
