Nå gjenstår å finne de praktiske løsningene.

Da den første Pisa-undersøkelsen om norske 15-åringers middelmådige ferdigheter i lesing, naturfag og matematikk ble presentert i 2001, ble den møtt med en blanding av forferdelse og fornektelse av store deler av det norske skolepolitisk miljø. Det måtte være prøvene det var noe galt med.

Da den andre kom i 2004, var reaksjonen et noe mattere Ja, men... . Etter at årets utgave er lagt frem, litt stykkevis og delt, har reaksjonsmønsteret vært annerledes.

Den gjennomgående tonen har vært bekymring, tildels dyp, for at norske elevers ferdigheter i kjernefag ikke bare er middelmådige, men fallende internasjonalt.

Kritikerne som ønsker å skyte budbringeren er ikke blitt helt borte. Veteran-debattanter som Per Østerud og Jan Johnsen fra Høgskolen i Oslo mener fremdeles det er prøvene som er gale. Nei til EU-leder Heming Olaussen mener Pisa-funnene er myter. Rolf Reikvam (SV) mener norsk skole trenger mer vekt på estetikk (se side 24).

De ansvarlige for den norske delen av Pisa-undersøkelsen har på sin side tatt ganske effektivt til motmæle mot kritikerne i årets rapport. Kondensert er svaret at ja, det finnes relevante innvendinger som det er mot alle typer prøver men at disse har marginal betydning for resultatene. Pisa-funnene underbygges også av annen, ganske bred forskning.

Dermed er Pisa-kritikerne etterhvert spredte røster, selv på venstresiden, der de fleste skeptikerne hører hjemme.

Gårsdagens utgave av Klassekampen bruker, for eksempel, en dobbeltside på Nova-forsker Anders Bakken, som forteller at norsk skole tross tallrike reformer ikke har produsert sosial utjevning, og tilsvarende plass på ped-professor Peder Haug, som skriver at Venstresidas pedagogikk har gjort den norske skulen kunnskapsfiendtlig . Ikke nye meninger, men tankevekkende at de presenteres så bredt i venstresidas dagsavis .

Det mest påfallende omslaget har vært i SV. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell styrer i dag Kunnskapsdepartementet på en kurs stikk i strid med SVs skoleprogram for inneværende stortingsperiode. For et parti som alltid har ønsket å profilere seg som skoleparti er denne politiske drosjesvingen imponerende og avkrever respekt for intellektuell ryddighet.

Vi har altså, ganske brått, fått noe som nærmer seg på et skolepolitisk konsensus.

- Det er enighet om at kunnskapsnivået i naturfag, matte og norsk er bekymringsverdig lavt.

- Det er enighet om at den norske enhetsskolen har mislyktes, ironisk nok mer enn i andre og mindre sosialdemokratiske land, i å utjevne sosiale forskjeller.

- Det er enighet om at problemet naturlig nok, forsåvidt ligger i klasserommet . Lærerrollen er svekket, delvis som resultat av politiske vedtak. Hun er blitt veileder i stedet for autoritet, mens elevene har fått ansvar for egen læring .

- Det er enighet om at problemene langt på vei skyldes spill av tid. Nesten forbausende stor del av skoledagen går med til aktivitet uten klare mål, og til ikke-faglige aktiviteter.

- Det er en ny åpenhet for å diskutere om grep som å avvikle den tradisjonelle skoleklassestrukturen har virket etter hensikten.

Tilbake står tiltak for å rette opp situasjonen. Her ligger stadig mye ideologisk slagg.

Det er enighet om at det bør satses på læreren , og at man skal prioritere de svakeste først . Men mens en fløy peker på at norsk skole har mer ressurser per elev enn nesten alle andre land, mener skoleprofesjonen at mer penger må til. Mens SV-regimet i Kunnskapsdepartementet nå godtar tester og prøver for å identifisere svake ledd, skrubber man stadig mot å offentliggjøre resultatene.

Forhåpentligvis kan man komme over disse hindrene. Med den ideologiske debatten forholdsvis parkert, bør det være mulig. Når Oslo, med nær 40 prosent elever med minoritetsbakgrunn, ligger nær landstoppen i leseferdighet, er det en ny åpenhet for å forsøke samme metoder andre steder (som inkluderer omfattende testing) selv om det er et Frp/Høyre-byråd som står bak.

Skoledebatten vil fortsette. Med klarere blikk på empiri fremfor ideologi kan det bli en langt bedre debatt. Det fortjener både norske skoleelever og samfunnet, som er avhengig av kompetent arbeidskraft.