Ropene går som vekselsang mellom tribunene i idrettshallen ved T.C. Williams High School:

– All fired up? Ready to go! All fired up? Ready to go! roper publikum – svarte som hvite, de fleste i ten- og tyveårene.

Over 3000 tilskuerne har stått timevis i kø en sur februarsøndag i forstaden Alexandria utenfor Washington D.C. Deretter har de ventet i over to timer på harde benker, uten annen underholdning enn sine egne slagord.

Så kommer stjernen.

– O-ba-ma! O-ba-ma! roper de 3000 tilskuerne.

– De sier jeg er for ung og uerfaren. De sier jeg bør vente, sier presidentkandidaten på podiet. Han er 46 år.

– Men vi har ikke råd til å vente. Vi kan ikke vente med å reparere vårt ødelagte skolesystem. Vi kan ikke vente med å ordne helsesystemet vårt. Vi kan ikke vente på den globale oppvarmingen. Og vi kan ikke vente med å få slutt på krigen i Irak, sier Barack Obama.

Han taler om sin egen oppvekst under trange kår, om mørket som har senket seg over landet med George W. Bush. Han lover håp, fellesskap og forandring – uten manus. Han sier nesten aldri «jeg»; det er «vi» som skal bli president.

Folkene i salen jubler, klapper og gråter med mannen på podiet.

Det føles som et sommerstevne i Sarons dal.

Merkelig nok.

Obama er god, men sågod? Hørt med et politikervant europeisk øre, virker han ikke bedre enn Bill Clinton på en god dag. Og han føles ikke som noen konkurrent i mesterklassen til Tony Blairs stakkato selvironisk-evangeliske retorikk.

Men slik europeisk surmuling spiller ingen rolle.

For Obama går hjem i Alexandria, Virginia. Obama går hjem hvert eneste sted han beveger seg. Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne lokaler store nok for hans lokalt justerte standardtaler.

– Vi ønsker å være partiet for fremtiden – morgendagens parti! sier han.

– Vil vi ha en politikk for kynisme, eller en politikk for håp? Håp! Håp når vi møter vanskeligheter. Håp når vi møter usikkerhet. Håpets dristighet! sier Obama.

Velvel.

Ifølge amerikanske retorikkeksperter er USA i ferd med å velge en kandidat – og kanskje en president – på grunnlag av hans talegaver for første gang siden Franklin D. Roosevelt vant på 1930-tallet. Det fascinerer, og det skremmer.

– Han er veldig bevisst, sier Martin Medhurst, retorikkprofessor ved Baylor University, Texas.

– Det virker som han virkelig tror og føler det han sier, legger han til.

– Det kommer av hans evne til improvisasjon, til å lese publikum, sier Gerald Shuster, ekspert på politisk kommunikasjon ved University of Pittsburgh.

– Obama bruker mange av strategiene som er typisk for afroamerikansk diskurs. Skal du inspirere på denne måten, må det komme innenfra, sier Patricia Sulivan, leder for kommunikasjonsavdelingen ved New York State University i New Paltz.

– Retorikken er inkluderende. Den virker fordi den er så uvanlig, sier Medhurst.

For Hillary Clinton, Obamas hovedkonkurrent og lenge Det demokratiske partis klare favoritt, har det vært et mareritt.

Hun har anklaget Obama for å være vag i detaljene og for å rappe gode formuleringer fra andre.

– Taler gir ikke mat på bordet. Taler fyller ikke opp tanken. Taler gir deg ingen resept hos legen. Taler gjør ingenting med regningsbunken din, tordner hun.

– Obama er i løftebransjen; Hillary er i løsningsbransjen, mener Mark Penn, Clintons sjefstrateg.

Men det ser ikke ut til å virke. Obama har effektivt vitset bort plagiatbeskyldningene. Retorikkekspertene peker på at store talere som Winston Churchill, Martin Luther King og John F. Kennedy også var på sitt beste når de snakket i generelle vendinger.

Og kanskje er Obama-fenomenet noe annet og dypere enn en glatt tunge.

Ekspertene fremholder at «store talere» oppstår når det er behov for dem – når en nasjon er i krise eller ved en korsvei. Kanskje er USA der nå, etter åtte år med Bush, en mislykket krig, økonomiske problemer og raskt fallende internasjonal prestisje. Markedet tilhører den som effektivt lover «forandring».

Tirsdag avvikles primærvalg i Texas og Ohio. Har meningsmålerne rett, vil det bortimot sikre Obama nominasjonen, med gode sjanser til å slå John McCain i det endelige oppgjøret.

Det behøver ikke å gjøre Barack til en stor president, ikke engang en særlig god en.

– Du fører valgkamp i poesi. Du styrer i prosa, mener tidligere New York-guvernør Mario Cuomo.

I idrettshallen ved T.C. Williams High School har Barack Obama snakket i tre kvarter, og brukt 20 minutter til å svare på spørsmål fra salen.

– Forandring! Forandring vi kan tro på! All fired up. Ready to go! sier Obama, før han forsvinner ut bakdøren og endeløs applaus bryter løs.

Ingen sier «Barack has left the building», men det ligger liksom i luften.

Hvem kan slåss mot slikt?

Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.